- Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at jeg ble kyssa av sju hundre menn.

Bård Tufte Johansen (40) satt i ei folketom NRK-kantine på Marienlyst. Det hadde blitt fredag ettermiddag, han hadde et par timer med arbeid i regirommet foran seg før han kunne ta helg, og han var sånn cirka halvveis ut i historien om den gangen da han og Joachim Førsund, forfatter, tidligere Dagbladet-journalist og regissør, var på Azadi stadion i Teheran.

- Og det er jo sånn…, hadde han fortsatt, først rolig og behersket, før tempoet økte betraktelig, ordene falt i vill uorden og diksjonen liksom bare forsvant et sted ut til venstre.

- …at de elsker jo Vesten der borte. Så hva skal man si? Det er jo litt flaut, eller, det kjennes jo noe rart, da, at bare fordi man er fra Vesten så skal man få lov til å gå foran alle de andre i dokøen. Han klødde seg ettertenksomt i skjegget.

- Men så var jeg jo til gjengjeld sikker på at de hadde skutt meg noen timer seinere.

Her må vi nøste litt. Noen år tilbake i tid.

Bård Tufte Johansen har begynt å gå tom for muligheter. Harald Eia suller med sitt, mens NRK legger det ene jobbtilbudet mer upassende enn det andre foran Bård. Melodi Grand Prix Junior, matematikkprogram, diverse lørdagssatsinger, han vet ikke hva, og hvor lenge kan han egentlig fortsette å si nei før tilbudene til slutt blir til krav? Og det er da, drevet opp mot veggen, og med det neste mandagsmøtet hengende over ham, at han plutselig kommer på et programkonsept kameraten Joachim Førsund hadde kommet opp med for noen år siden - en dokumentarserie om verdens farligste lokaloppgjør i fotball.

Og derfor, noen måneder seinere, satt han altså på Azadi stadion, siden det er det folk i Teheran - det vil si mennene, «kvinnene kommer jo ikke inn» - gjør når de får tak i billetter til hatoppgjøret mellom Persepolis og Estheglal, byens rivaliserende fotballag. Klokka var kvart over seks om morgenen. Det var, for å si det sånn, noen timer igjen til kampstart. Ti, for å være nøyaktig.

- Så der sitter du og myser ut i skumringen, da, sammen med 120000 menn. Og det er jo nesten ikke til å tro, du sitter på betongved i ti timer, og det skjer ingenting. Jeg holdt jo på å...å klikke , liksom. Jeg har aldri kjent meg så sliten. Okei, de slipper ut noen skarve duer som de har malt røde og blå, og som supporterne prøver å fange og vri om nakken på. Men det er det.

På den annen side: Om det ikke skjer all verden til å begynne med, skal det bli mer enn nok action etter hvert på stadion. Etter seks timer fylt med store mengder ingenting, tar et kor til å synge religiøse viser. En bit av stadionet suser gjennom lufta. Den lander i bakhodet på Bård.

- Og så går jeg i bakken, det renner blod, og jeg ser naturligvis ingenting, siden det nå engang er i bakhodet jeg har blitt truffet.

- Hva tenkte du med det samme?

- Først tenkte jeg jo at jeg hadde blitt skutt. Seinere: «Okei, er jeg satt ut av spill nå? Blir det ikke noe program nå?». De tingene. Men det må jeg få sagt, da, at regimet i Iran jobber bra, legger han til, på sin rykkvise, litt hakkete Bård Tufte Johansen-måte å snakke på, som en fortsatt ikke klarer å la være å le av, enda det han sier egentlig er mer enn alvorlig nok.

- Mens jeg satt i ambulansen kom en lokal journalist bort og tok bilder og stilte spørsmål. Neste dag sto det i avisa: «Belgisk journalist fikk plastbit i hodet. Fortsatte arbeidet uten problemer».

- Plastbit, Belgia. Jeg mener, det er jo nesten.

Det hele endte bra, i Iran, akkurat som på de andre stedene han besøkte, enten det var Buenos Aires, en by med 279 fotballrelaterte drap de siste 15 åra, eller El Salvador. Landet som for 40 år siden ga opphavet til den polske journalisten Ryszard Kapuscinskis bok «Fotballkrigen», ei bok om den heller bisarre krigen mellom El Salvador og Honduras i kjølvannet av en kvalifiseringskamp mellom de to landene i forkant av Mexico-VM i 1970. «Fotballkrigen» er også navnet på Bård og Joachims serie.

- Og El Salvador var vel det stedet jeg var mest redd, også. Er det noen andre gjøker som går rundt med kamera og iPhone der nede, liksom? Jeg mener, hvis de først skal ta noen, tar de selvfølgelig oss. Jeg husker at vi intervjua en sosiolog femte dagen vi var der. «Jeg er faktisk litt overraska over at det ikke har skjedd dere noe», sa hun. «Turistdrap blir etterforska så mye hardere, så det som gjerne skjer dersom man er uheldig, er at de frakter dere av sted, skyter dere og graver dere ned langt fra folk». Og du kan gjerne le litt av det...

- Nei, nei, fortsett. Beklager.

- …men når du drar derfra, så tenker du jo at «søren, dette var ganske slitsomt, egentlig». Jeg er jo av natur litt sånn at det som skjer, det skjer. Og å bli banka opp og frastjålet kamera...akkurat dét tåler jeg. Eller, det må jeg i alle fall regne med når jeg lager en sånn serie. Men drept? Det er litt heavy. Det hadde ærlig talt passa litt dårlig.

- Joachim, som du har laget serien med, sier at du er den mest surrete personen han noen gang har reist sammen med. Du møtte for eksempel på flyplassen med sønnen din sitt pass?

- Uff, ja. Og jeg har jo blitt verre med åra. Jeg kaver meg så mye mer opp nå for tida. Finner ingen ting. Joachim ler bestandig så fælt, han, for jeg begynner liksom å klappe forsiktig på forlomma, og i løpet av fem sekunder går hendene som en blekksprut over hele kroppen, mens jeg står der med harahjerte og hele pakka. Det er jo veldig ineffektivt, litt sånn som gamle menn når de leter etter ting.

- Samtidig kaller han deg også et veldig harmonisk menneske. Er dette egentlig noe som er kompatibelt med et høyt stressnivå?

- Jeg er nok en fyr som ikke vil være for mye til bry for folk, da. Da jeg var 17 og utvekslingsstudent, da kom jeg...altså, alle skrev jo «girls and movies» og sånn i interessefeltet, mens jeg, jeg var dust og skrev ...eller jeg var utaktisk, da - jeg skrev «fiske» og «outdoors» og sånn, for det var jo interessene mine. Så da endte jeg like godt i Nord-Dakota, helt på grensen til Canada.

Da han slo opp i atlaset, fant han ut at det bodde 394 mennesker på stedet. Det vil si, det stemmer egentlig ikke. Det bodde 394 mennesker i en liten by 40 minutter fra der han faktisk havnet. Vel framme var det ikke et menneske å se.

- Og jeg tenkte, «her hadde ikke ett menneske i Norge sagt ja til å være et år, og i hvert fall ikke en 17-åring. Jeg er den eneste i Norge som kan være her». Jeg snødde inne i to uker. TV-forbindelsen så jeg aldri noe til. Egentlig opplevde jeg ikke Amerika. Men det jeg skulle si med det - jeg har en evne til å bare, «okei, greit, dette er livet mitt det neste året». Det er en viss harmoni over det, tror jeg.

Dette minner ham om hans far hjemme i Skien. Litt samme typen. Vil ikke være unødig mye til bry.

- «Hvis det er mer enn fem minus når jeg dør», sa pappa da jeg var hjemme i jula, «da skal vi ikke ha noen kiste som skal bæres ned til gravplassen, altså. Da skal vi ikke ha noe av at det er kaldt og glatt og folk står der og hutrer når presten prater. Er det så kaldt, får vi heller finne på noe annet. Om sommeren kan vi godt ta den turen, men ikke om vinteren». Og jeg kjenner meg veldig igjen i akkurat det der.

Det er ti år siden Magasinet sist gjorde et større portrett på Bård Tufte Johansen. Den gangen hadde han akkurat fylt 30. Nå har han akkurat fylt 40. Det var i 40-årslaget Harald Eia sa det man på en måte alltid har hatt en mistanke om - nemlig at det er Bård som holder dem i tømmene, og som leser publikum best. Der Harald gjerne kan gå litt for langt, er Bård den som analyserer situasjonen og holder igjen hvis han aner at de kan komme til å bikke over. Bortsett fra det, var det vel en relativt vanlig dag.

- Jeg har så mange venner som er over 40, så det var liksom ikke så underlig.

- Litt som å fylle 30, bare en gang til?

- Nei, det var ikke helt sånn heller. Man begynner jo å se at man har malt seg opp i et hjørne, begynner å fable om å rømme inn i et annet rom, lurer på hva skjuler seg der inne, så...okei, vi har blitt litt rike på å snakke trønderdialekt og generelt jobbe og stå på, men vi har aldri blitt skikkelig rike heller. Ikke har vi noen gang gått etter pengene, heller. Thomas Giertsen, han har alltid vært mye tøffere på det. Han sier sånt som «dere må spille korta deres riktig, hvis ikke kommer dere til å ende med å dra på en pub på Hamar når dere er 60 og gjøre 'MidtNytt', fordi dere ikke har penger».

- Penger. ja. Jeg gikk jo inn og sjekka skattelistene, og...

- Jeg hadde et veldig bra år med Team Eckbo for noen år siden, og gjorde i tillegg noen reklamefilmer. Da hadde jeg et år hvor jeg tjente fire-fem millioner, men inntektene ligger vel på rundt to millioner nå, så...

- Huff da.

- Det nærmer seg puben på Hamar nå, det gjør det, altså. He-he.

Om det ikke nødvendigvis er Hamar, så vet han aldri hva som ligger rundt neste sving. Han og Harald har vært privilegerte, sier han. Har holdt seg på jevnt høyt vann, eller, som han velger å si det; «vi har hatt mange bølgetopper».

- Men Team Antonsen er jo strengt tatt den eneste gangen vi har nådd hele folket, på en måte. Ellers har vi vært hefta med mye støy, og ikke så mange seere.

Og det er på dette tidspunktet han kommer inn på denne ene tingen som plager ham litt.

- Til en viss grad mener jeg at jeg har fått et ufortjent dårlig rykte som mobber. Ikke skrev jeg den vitsen til Steinar Hoen på Idrettsgallaen, ikke framførte jeg den heller. Men mandagen etterpå sitter jeg likevel på kontoret og skriver beklagelser til Tom Nordlie og Bjørg Eva Jensen og til alle landets tatere.

Han sukker.

- Folk er generelt sinna. Det har kanskje alltid vært alltid sånn, hva vet jeg. Men folk blir så fort krenka. Nå er mobbing blitt noe som skal tas veldig på alvor. Det er en båt som det er veldig fort å hoppe opp i. Men de er i sin fulle rett til å si ifra, da. Og det er jo bra de sier ifra, også. Men det er en tendens til at alle går rundt og krever unnskyldninger for alt mulig. Krever at folk skal legge seg flate.

- Det gjør det vanskeligere for deg?

- Det gjør det i alle fall vanskeligere å være komiker i Norge. Ser man på det jeg har gjort tekstmessig, er det ikke mye kjendismobbing. Det er ikke Sven O. og «Erna er tjukk» jeg har tjent pengene mine på.

- Har du vært nødt til å beklage mye?

- I grunnen ikke. Ta «Finn Kalvik-nyhetene», de kutta vi ut selv, da vi skjønte at det ikke var kult. Og så klart, enkelte ting ville vi kanskje vurdert én gang til dersom vi hadde ant omfanget på forhånd. Vi så jo ikke akkurat for oss at folk skulle rulle ned vinduet og rope «Karrrsjii Brsssjhæmnes» når de kjørte forbi huset til Kari Bremnes.

Han har også rukket å bli tobarnsfar det siste tiåret.

- Har du blitt den faren du så for deg at du skulle bli?

- Akkurat det har jeg ikke tenkt så mye på. Moren min har alltid sagt at ingen kommer uskadd fra sine foreldre. Og der er jeg litt enig. Noe dritt kommer de til å få med seg. Men de kan ikke skrive noen Knausgård-bok om det, sier han og blir stille ei stund.

- Vet du, jeg er veldig fascinert av folk som går veldig opp i det å ha barn. Jeg må jo være så ærlig å si at hvis livet er en kake, så fyller barna opp nesten hele. Det er jo til tider ufattelig kjedelig å være far, særlig de første åra, det må jeg si, og det var det ingen som fortalte meg. Selvfølgelig er det øyeblikk av lykke også, og det er ingen tvil om at barn er topp og sånn, men det er noe med...altså, å drive og huske et barn som bare sier noldus-ting, og du lytter jo ikke i det hele tatt, for det er jo ikke noe å lytte på. Akkurat det sto det ingenting om i brosjyrene.

Det er ikke det at Bård Tufte Johansen er motvillig kjendis, eller har så fryktelig stort behov for å holde kortene sine tett til brystet. Det er ikke det. Ja, egentlig er han nesten skuffende profesjonell. Sannsynligvis har det mer å gjøre med, som enkelte mener, at han finner mye av det som står om ham i avisa litt fjollete. Som noe han rett og slett har lite igjen for.

- Jeg vet ikke, jeg har liksom alltid vært opptatt av å jobbe mot det faktum at jeg er kjent. Jeg vil liksom videre, heller enn å lese enda en gang om meg selv, det er noe annet jeg holder på med, noe som er viktigere enn å være i avisa. En komikers mareritt er jo at du plutselig en dag har mista publikummet ditt, ikke at du ikke tjener nok eller synes nok i media.

- Er det noe du har følt noen gang? At du er i ferd med å miste dem?

- Nei, i grunnen ikke. Folk ler fortsatt. Det jeg frykter er vel heller at jeg ikke selv ser det at man har blitt passé. Type: «Nei, jeg har da ikke falt av lasset, det er jo slengbukser som er populært». Men jeg tror ikke det kommer til å skje på en stund.

- Nei?

- Seinest i går hørte jeg noe bråkete og umorsomt på radioen. Og jeg tenkte, «Er det fordi jeg er over 40 at dette suger?» Seinere på dagen nevnte jeg det for Harald. «Bård,» sa han. «At vi er for gamle kan aldri brukes mot oss. Vi er for oppegående til det. Det vil ikke skje. Det du hørte, var rett og slett bare dårlig». Så da slo jeg meg til ro med det. Det var jo det jeg trodde selv, også.

thomas.karlsen@dagbladet.no