Her sitter han ofte, sa dama på den lille kafeen Coffi i Kirkeveien i Oslo. Hun viste vei til et gammelt bord og en gammel sofa ved vinduet. Ved nabobordet satt tre pensjonister og drakk kaffe.

—Jeg hadde egentlig tenkt å invitere dere på grøt på kontoret mitt, men det er litt utenfor konseptet, sier Ivar Johansen, og smiler litt forsiktig.

Derfor ble det stamkaffebaren, nærmest et hull i veggen, og bare et steinkast unna kontoret til firmaet Nøktern AS, som holder hus sammen med et tv-produksjonsselskap.

Her har Ivar snekret både tekster og melodier, jobbet med NRK-suksessen «Landeplage», og i disse dager forbereder han Ravis store rolle som programleder under Spellemannshowet på TV2 på lørdag.

—Jeg liker at det er litt hjemmekoselig her. Og at det ikke tilhører en av alle kjedene som spiser opp byen, sier Ivar.

Han har hilst, først på betjeningen, så på oss, satt seg ved vinduet og ser litt avventende på oss.

—Så fin dress du har!

—Takk, svarer han, litt forlegen, og mumler noe om at det er Ravi som har kledd på seg i dag.

Dressen fra norske Moods of Norway er smårutete med bukser, jakke, vest, en diskret traktor på lomma og matchende caps.

—Er du opptatt av klær?

—Ja, jeg er vel det, men det er veldig begrenset hva jeg liker. Jeg vet for eksempel hvilke bukser jeg liker, og er ikke så opptatt av nye ting. Der er det litt forskjell på Ravi og meg, han har mer karakter. Ivar er nok litt mer slapp, sier Ivar. Eller Ravi.

Ivar Christian Johansen vokste opp i Tønsberg, med en pianospillende, rødhåret sosialøkonomfar, en musikkglad hjelpepleiermor fra Trøndelag, og lillesøsteren Marianne.

—Musikken har jeg nok fått både fra mor og far. Far har mer teknikken, jeg er sikker på at om han satte seg ved pianoet på Palmehaven så kunne han ha spilt veldig lenge uten å bli avslørt. Mors musikalitet er mer knyttet til følelser og stemninger. Jeg kjenner meg nok igjen i begge deler, sier Ivar.

Musikken skulle bli noe av det aller viktigste i livet hans. Som sjuåring begynte han å spille piano, som fjortenåring oppdaget han Pink Floyd, året etter trompeten, og som 20-åring oppfant han Jaga Jazzist sammen med Martin Horntveth.

Deretter var han innom både Briskeby, The Jessica Fletchers og Folk&Røvere før han sammen med Anders Løvlie dannet Ravi og DJ Løv.I offentligheten dukket Ravi først opp på en remiks av Jaga Jazzist-låten «Serafin i jungelen».

I virkeligheten dukket han opp allerede på barneskolen, som den baklengse og noe mer bråkete versjonen av Ivar.

—Det er stor forskjell på Ravi og Ivar. Ravi er ganske pr-kåt, mens Ivar er mer som resten av slekta, han trives best i private omgivelser. Ravi er nok litt mer glad i folk enn meg. Men han dukker ikke opp hvis ikke hans selskap er påkrevet, dermed finner du ham helst på TV, radio eller i intervjusituasjoner.

—Blir du noen ganger lei ham?

—Ja, det er veldig deilig å legge ham vekk. Samtidig har jeg mye å lære av Ravi. Han er utadvendt, sosial og morsom, det er jo gode egenskaper å ha.

—Er det en figur du har skapt, eller er han en del av deg?

—Nei, Ravi har nok delt meg selv i to. Det er jo fint å bli kjent med seg selv, sier Ivar med et lite smil.

I 2003 skapte Ravi sin egen musikksjanger og satte Norge på hodet med den usannsynlige hiten «Utadæsjælåpplevelse», som delte landet i to. For eller mot. Elsket i barnehager, hatet av Petre. Med samme formel kom hitlåtene «Dødsøt», «E-ore» og «Tsjeriåu», og Ravi ble popstjerne. Musikken var langt fra Jaga Jazzist.

—Det var en voldsom overgang. I Jaga var jeg jo overhodet ikke frontfigur, jeg var en arbeidsmaur i bakgrunnen. Jaga startet som en idébank der vi spilte alt mulig, men etter hvert utviklet bandet seg en helt annen retning. Det var nok riktig for dem, men ikke for meg. Derfor sluttet jeg. Nå koser jeg meg med platene deres, men slipper å reise verden rundt. Å jobbe på den måten er ekstremt tidkrevende, du ofrer masse penger, og det holder ikke vann økonomisk. Jaga var en syk form for gruppearbeid, det var masse krangling, men også masse moro.

—Du tjente bedre som Ravi?

—Ja, jeg tjente vel fire-fem ganger så mye. Og det var jo fint, jeg kom meg blant annet inn på boligmarkedet. Men jeg tror ingen skal ha forventninger om noen voldsomme inntekter som musiker i Norge, da får du deg en smell i hodet. Men om du står på ditt, produserer selv og bygger deg opp en karriere, da er Norge et trygt land å være musiker i, sier Ivar.

Det intense samarbeidet i Jaga Jazzist overbeviste Ivar om at gruppearbeid ikke lå for ham. Etter å ha gått solo bestemte han seg for å lage sitt eget album fra bunnen av. Helt alene. Som en ekte kontrollfrik.

—Jeg sto opp klokka seks hver morgen, jobbet fra sju til sju alene i en mørk kjeller. Det var egentlig ikke så artig. Etter det innså jeg at det er veldig deilig å lytte til musikk i stedet for å lage den. Jeg har i grunnen ikke hatt noe behov for å lage plate siden 2006, sier Ivar.

Det betyr ikke at han har lagt det på hylla for godt, men akkurat nå trives han veldig bra med å være programleder. Etter den siste soloplata ble han headhuntet av Dinamo, som lenge hadde syslet med en idé om å lage et program om norske musikalske landeplager.

Her skal det sies at Ivar innimellom musikken og programlederjobben har tatt en bachelor i musikkvitenskap.

—Av og til må man stole på skjebnen. Jeg ble oppringt av Dinamo som sa de ville lage et program, det skulle ta to uker. Da var jeg klar for noe nytt, og tenkte at dette var helt uforpliktende. Samtidig var det jo veldig smigrende. Jeg hadde jo sett meg selv på tv før, og visste at jeg var litt rar, sier Ravi, og smiler.

Programmet ble en gedigen suksess, og to uker ble til tre sesonger fordelt over tre år. Både i 2008 og 2009 fikk «Landeplage» Gullruten for beste underholdningsprogram.

—Var det skummelt å bli programleder?

—Jeg hadde jo kjent litt på akkurat den angsten før. Men det er mer behagelig å være programleder enn popstjerne. Nå er publikum eldre, gjerne over 67, og tilbakemeldingene litt annerledes. Nå får jeg ofte en klapp på skuldra. Det jeg liker med å være programleder er at man retter fokus på andre enn seg selv. Både Spellemannsprisen og Landeplage er jo dessuten journalistikk, noe jeg liker. Hvis jeg er snill, får jeg være med på redaksjonsmøtene, og det er utrolig spennende, sier Ivar.

Det mange ikke vet er at han har en fortid som journalist i hjembyen, og hadde ikke lokalavisa Tønsberg blitt nedlagt, hadde han kanskje vært der ennå.

—Det var utrolig spennende. Vi var en veldig offensiv lokalavis, og jeg gjorde alt fra anmeldelser til krim og politisaker. På tre år ble jeg klaget inn tre ganger til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Men jeg vant alle tre gangene, sier Ivar.

Han har alltid vært en rastløs sjel. Når Spellemannsjobben dukket opp som noe helt konkret oppi masse svevende planer, ble Ravi både stolt og glad. Dessuten ser han det som sin sjanse til å ta hevn etter seks nominasjoner, men ingen priser.

—Det var både skummelt og ærefullt å bli spurt. Jeg har jo ikke så mye erfaring med store, direktesendte show, men jeg gleder meg til å jobbe med Solveig Kloppen. Ved siden av henne føler jeg meg stolt og trygg. Det er jo et program som balanserer på en egg. På den ene siden er det et utstillingsvindu for norsk musikk, på den andre siden er det et underholdningsshow på en kommersiell TV-kanal, sier Ivar.

Han blir varm i trøya når han snakker om jobben, men når vi nærmer oss privatlivet blir han stille og litt sjenert. Han liker egentlig ikke å lese om seg selv. Men Ivar møtte altså kvinnen i sitt liv i 2003, giftet seg med henne i 2006, og ble pappa for aller første gang for sju uker siden.

—Det har gjort livet — og verden litt hyggeligere. Selv er jeg blitt feitere og latere, og støvsuger oftere enn før. Men egentlig er jeg litt overrasket over hvor naturlig alt har gått, sier Ivar.

—Synger du for datteren din?

—Nei, men det burde jeg kanskje gjøre?

Mens mange foreldre har et veldig bevisst forhold til hvilken musikk de oppfostrer barna på, har ikke Ravi tenkt så mye på det. Lille Else hører på samme musikk som pappaen hører på. D

et vil si ganske mye forskjellig, som Johnny Cash, Velvet Underground, Massive Attack og Anja Garbarek. Hvis hun skal få lyst å spille piano, som sin far, kan hun velge mellom et elpiano, et flygel, et vanlig piano og et hammond-orgel. Eller en vintagetrompet fra New York.

—Har du noen musikalske ambisjoner for Else?

—Nei, det har jeg ikke tenkt på. Jeg håper at hun blir god på noe jeg ikke er god på. For eksempel skiskyting.