Med Holtardalens nye anlegg tar Rauland skisenter steget opp blant landets største skianlegg. Tar vi med Vierli Skisenter og Raulandsfjell har bygda flere bakker enn Geilo.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
NISTEBUI: Her kan egen niste og nygrillede pølser nytes innendørs.
DAGBLADET TESTER SKIANLEGG
Denne vinteren tester vi våre store skianlegg med vekt på barnefamilienes behov.Skiheiser og nedfarter vektlegges mest og utgjør 40 prosent av poengskalaen. Mat og spisesteder kan score 25 poeng. Langrennsløyper kan gi 10 poeng.Maks score er 100 poeng og det kreves 91 poeng for å oppnå en sekser på terningen. Femmeren begynner på 76 poeng.Renhold, parkering, prisnivå og overnatting vurderes i tillegg og kan trekke opp eller ned på terningen.
Rauland Skisenter og Holtardalen
VURDERING:
Rauland Skisenter og Holtardalen: BEGRUNNELSE:
+ Trivelig, avslappet atmosfære. Usnobbet blanding, fra luksushytter og leiligheter til campingvogner. Barnevennlig og familiesnille løyper. God parkeringskapasitet.
- Byggeboom og uferdig i Holtardalen mens det gamle skisentret skriker etter nye heiser. Generelt dårlig mattilbud. Skikroa stinker av dårlig frityrfett.
INNFØDT: Christian Vaa bor på andre siden ved Raulandsfjell . Nabogutten Marius A. Vierenga følger med på pølsegrillingen.
TESTET
Rauland Skisenter og Holtardalen
Vurderinger:
SKIHEISER
Kontrast mellom Holtardalens moderne heiser og de gamle i skisentret. Toseteren blir frakjørt av det parallelle t-kroktrekket i Tiurheisen. Her er det overmodent for en ny ekspressheis som den i Holtardalen. Tilbringeren fra parkeringsplassen kunne med fordel få et parallelt skibånd.
NEDFARTER
Holtardalen har bare valget mellom rødt og svart fra toppen, men brede og snille rødløyper kan kjøres av de fleste. I den gamle skisenterdelen synes vi at rødløypa ved hotellet og ned fra Tiurheisen begge likner mer på kategori blå. Den blå transportløypa ned til hotellet er fjollete smal og bærer sitt navn med rette. Får alikevel full pott takket være mange løyper.
FOR BARN
Knøtteheis i skisentret og skibånd i Holtardalen. Mangler barnepass.
TERRENGPARK
En liten park med noen hopp og rails. En ny større park i Holtardalen ville kunne gi full pott. FLOMLYS
Ingen kveldskjøring, mens Vierli og Raulandsfjell har to kvelder hver.
LANGRENN
150 km løyper. Høyfjellsløyper i Silkedalen. Gratis stolheis for langrennsløpere fra Holtardalen! GPS tracking. Fornøyde brukere.
SPISE
Holtardalen har varmestue med kiosk ute og inne. Provisorisk, men rimelig og grei nok hamburger. Paviljong med servering. Fjøllhalli ved skisentret åpner først omtrent nå heisene stenger. Skikroa har gatekjøkkenmat og lukter gammelt frityrfett. Vi snudde i døra.
RAST/VARME
Skikroa fungerer også som varmestue hvis du orker lukten. Holtardalen med den koselige men lille Nistebui, benker med reinsdyrskinn og griller utenfor er familievennlig og trivelig. Varmestua med provisoriske toaletter.
PAUSE: Lene Utzig(t.v.) og Anders Hanasand fra Skien tar en pust i bakken.
Se større kart Rauland
Rauland ligger nord i Telemark, midt i Norge, med Hardangervidda som nærmeste nabo.
Halve Norges befolkning vil bruke mellom en til fem timer på kjøreturen hit.
Fra Oslo er det 210 km og det tar snaue tre timer uten kø. Fra Stavanger er det 270 km, 245 kilometer fra Kristiansand og Haugesund, mens Bergen ligger overkommelige 320 kilometer unna. Fra Skiensområdet trenger du to og en halv time.
Den korteste ruten fra hovedstadsområdet går via Drammen, Kongsberg og Notodden.
På E 134 i svingen ved Nutheim, møtes vi av skilt mot Rauland og advarsel om at veien ikke egner seg for tungtransport.
I trailerfri, men elgrik sone, går veien i trolske omgivelser inn Åmotsdal. Det er realt vinterføre. Isete, men strødd. Svingene er av det krappeste slaget og fire bruer er så smale at to småbiler ikke kan passere samtidig.
Ved Krossen tar vi til høyre på riksvei 37, mot Rjukan.
Vi er i Rauland.
De mange hyttefeltene forteller om et område som har vært populært i lang tid.
I det vi svinger av til skisentret møtes vi av kjempeplakater om ledige tomter og hytter til salgs.
Klondyke
Det er hverdag og midt i vinterferien.
I Holtardalen er det klondykestemning med byggeaktivitet og provisoriske fasiliteter.
Det er her den moderne delen av anleggets bakker og heiser ligger.
Serveringen er av kioskstandard.
En Hamburger med mye frisk salat til 45 kroner viste seg å være et godt kjøp.
Ved barneområdet brenner det i bålgryter og pølser grilles. Det er utebord og reinsdyrskinn for kalde rumper. "Nistestuga" er liten men av det koselige slaget.
Vi møter en Raulending som bor ved det noe tøffere anlegget i Raulandsfjellet.
- Vi synes det er ok å prøve noe annet, forteller Christian Vaa fra Rauland.
Han bor ved det mye tøffere Raulandsfjell skianlegg, men er på tur sammen med barn og nabofamilie over til andre sida av dalen.
- Trivelig for ungene her og aking er lov, konkluderer han mens pølsene varmes over bålgryta.
Sentralt i det nye anlegget er den drygt kilometer lange Holtarheisen. En moderne fireseters ekspressheis av det flotteste slaget, med matebånd i påstigningen. En sympatisk plakat forteller at langrennsski gir gratis tur til løypene på toppen. Inn til Silkedalen.
Gamleheisen
Vi tar turen ned til det opprinnelige anlegget. Mateheisen fra parkeringsplassen kan være en flaskehals. Verre er det at den tilårskommen stolheisen, en toseter, går saktere enn det parallelle t-kroktrekket.
Men sammen klarer de å ta unna. Heiskøene er minimale. Området mellom heisen og kafeen er dekket av ski og brett og forklarer noe av kømangelen.
På toppen, sur vind, treffer vi en gjeng ungdommer fra Skien. Skavler og løssnø gir dem litt utfordring.
- Vierliparken, langs veien til Rjukan, er mye bedre enn den vi finner her, forteller Anders Hanasand. Lene Utzig nikker og er enig.
Den har monsterhopp og halfpipe og mye mer. Her er bare noen enkle hopp og rails forteller de. Flere av dem bor i vintercampen, og trives i hytte med hjul.
Til hotellet
En håpløst smal og kjedelig løype går andre veien ned til Rauland Høgfjellshotell. Herfra er det tallerkenheis og en rødløype som kalles hotellbakken. Så vidt vi kan bedømme likner den mer på en blå bakke.
Ved hotellet finnes det flombelyst langrennsløype til Vierli.
I lia, ned mot skistua, er det bygget hytter. Tett i tett. Slik at de relativt smale bakkene ikke kan utvides.
Navneskilt og fargemerker med løypenes nummer finnes, men i gråværet må en tett innpå for å se forskjell på blå og svart. Vi savner de store runde fargeskiltene på toppen som forteller hvilken vanskelighetsgrad bakkene har. Svartløypene er korte, de lengste, den blå-røde Rupa og den helrøde Nordsida, er henholdsvis to kilometer og halvannen kilometer lange.
De fleste vi møtte var av den rimelig fornøyde sorten, med løyper og fasiliteter. Langrennsløperne veldig fornøyde. Gode løyper, både i dalen og på fjellet var konklusjonen.
Fett
Foran Skikroa er det fortsatt teppelagt med ski og snøbrett. Vi lures til å tro at det kan være noe godt som lokker på innsida.
Dessverre.
Den fullpakkede Skikroa framstår med et utvalg som et middels gatekjøkken. Lukten av gammelt frityrfett tar fra oss matlysten. Hundre kroner for hamburgeren synes dyrt for noe vi ikke vil ha.
Vi reddes av fjellvettregel numme 8: " Vend i tide. Det er ingen skam å snu".
Med skiene vel plassert i bilen begir vi oss ned til restauranten Fjøllhalli, på andre siden av parkeringsplassen. Her åpnes det først klokka tre, like før heisene stenges.
Åpningstidene utelukker stedet som et lunsjalternativ.
Men.
Etter dagens skikjøring er det et trivelig middagssted, med brukbare valgmuligheter og priser til å leve med.
Vi prøvde gulasjsuppen og en kyllingsalat. Begge deler har vi smakt i bedre varianter, men vi ble mett og fikk value for money.
Helt greit.
Og det er konklusjonen for hele anlegget.
En helt grei firer.
Halve Norges befolkning vil bruke mellom en til fem timer på kjøreturen hit.
Fra Oslo er det 210 km og det tar snaue tre timer uten kø. Fra Stavanger er det 270 km, 245 kilometer fra Kristiansand og Haugesund, mens Bergen ligger overkommelige 320 kilometer unna. Fra Skiensområdet trenger du to og en halv time.
Den korteste ruten fra hovedstadsområdet går via Drammen, Kongsberg og Notodden.
På E 134 i svingen ved Nutheim, møtes vi av skilt mot Rauland og advarsel om at veien ikke egner seg for tungtransport.
I trailerfri, men elgrik sone, går veien i trolske omgivelser inn Åmotsdal. Det er realt vinterføre. Isete, men strødd. Svingene er av det krappeste slaget og fire bruer er så smale at to småbiler ikke kan passere samtidig.
Ved Krossen tar vi til høyre på riksvei 37, mot Rjukan.
Vi er i Rauland.
De mange hyttefeltene forteller om et område som har vært populært i lang tid.
I det vi svinger av til skisentret møtes vi av kjempeplakater om ledige tomter og hytter til salgs.
Klondyke
Det er hverdag og midt i vinterferien.
I Holtardalen er det klondykestemning med byggeaktivitet og provisoriske fasiliteter.
Det er her den moderne delen av anleggets bakker og heiser ligger.
Serveringen er av kioskstandard.
En Hamburger med mye frisk salat til 45 kroner viste seg å være et godt kjøp.
Ved barneområdet brenner det i bålgryter og pølser grilles. Det er utebord og reinsdyrskinn for kalde rumper. "Nistestuga" er liten men av det koselige slaget.
Vi møter en Raulending som bor ved det noe tøffere anlegget i Raulandsfjellet.
- Vi synes det er ok å prøve noe annet, forteller Christian Vaa fra Rauland.
Han bor ved det mye tøffere Raulandsfjell skianlegg, men er på tur sammen med barn og nabofamilie over til andre sida av dalen.
- Trivelig for ungene her og aking er lov, konkluderer han mens pølsene varmes over bålgryta.
Sentralt i det nye anlegget er den drygt kilometer lange Holtarheisen. En moderne fireseters ekspressheis av det flotteste slaget, med matebånd i påstigningen. En sympatisk plakat forteller at langrennsski gir gratis tur til løypene på toppen. Inn til Silkedalen.
Gamleheisen
Vi tar turen ned til det opprinnelige anlegget. Mateheisen fra parkeringsplassen kan være en flaskehals. Verre er det at den tilårskommen stolheisen, en toseter, går saktere enn det parallelle t-kroktrekket.
Men sammen klarer de å ta unna. Heiskøene er minimale. Området mellom heisen og kafeen er dekket av ski og brett og forklarer noe av kømangelen.
På toppen, sur vind, treffer vi en gjeng ungdommer fra Skien. Skavler og løssnø gir dem litt utfordring.
- Vierliparken, langs veien til Rjukan, er mye bedre enn den vi finner her, forteller Anders Hanasand. Lene Utzig nikker og er enig.
Den har monsterhopp og halfpipe og mye mer. Her er bare noen enkle hopp og rails forteller de. Flere av dem bor i vintercampen, og trives i hytte med hjul.
Til hotellet
En håpløst smal og kjedelig løype går andre veien ned til Rauland Høgfjellshotell. Herfra er det tallerkenheis og en rødløype som kalles hotellbakken. Så vidt vi kan bedømme likner den mer på en blå bakke.
Ved hotellet finnes det flombelyst langrennsløype til Vierli.
I lia, ned mot skistua, er det bygget hytter. Tett i tett. Slik at de relativt smale bakkene ikke kan utvides.
Navneskilt og fargemerker med løypenes nummer finnes, men i gråværet må en tett innpå for å se forskjell på blå og svart. Vi savner de store runde fargeskiltene på toppen som forteller hvilken vanskelighetsgrad bakkene har. Svartløypene er korte, de lengste, den blå-røde Rupa og den helrøde Nordsida, er henholdsvis to kilometer og halvannen kilometer lange.
De fleste vi møtte var av den rimelig fornøyde sorten, med løyper og fasiliteter. Langrennsløperne veldig fornøyde. Gode løyper, både i dalen og på fjellet var konklusjonen.
Fett
Foran Skikroa er det fortsatt teppelagt med ski og snøbrett. Vi lures til å tro at det kan være noe godt som lokker på innsida.
Dessverre.
Den fullpakkede Skikroa framstår med et utvalg som et middels gatekjøkken. Lukten av gammelt frityrfett tar fra oss matlysten. Hundre kroner for hamburgeren synes dyrt for noe vi ikke vil ha.
Vi reddes av fjellvettregel numme 8: " Vend i tide. Det er ingen skam å snu".
Med skiene vel plassert i bilen begir vi oss ned til restauranten Fjøllhalli, på andre siden av parkeringsplassen. Her åpnes det først klokka tre, like før heisene stenges.
Åpningstidene utelukker stedet som et lunsjalternativ.
Men.
Etter dagens skikjøring er det et trivelig middagssted, med brukbare valgmuligheter og priser til å leve med.
Vi prøvde gulasjsuppen og en kyllingsalat. Begge deler har vi smakt i bedre varianter, men vi ble mett og fikk value for money.
Helt greit.
Og det er konklusjonen for hele anlegget.
En helt grei firer.
MODERNE: Holtarheisen er ny og moderne med rullemating for flying start. Alle foto: Ole C. H. Thomassen
KØFRI: Ingen kø i stolheisen eller Tuiurtrekket til tross for at toseteren er av den trege sorten.
SKAVL: Anders Hanasand fra Skien bruker en skavl som rampe.
BARNEBAKKE: Flott med skibånd eller rulletrekk for de aller minste. Reinsdyrskinn er generøst lagt ut for å holde baken varm.
MATSERVERING: Varmestue med kiosk ute og inne.Enkelt og trivelig. Ingen stank fra frityrfett.
FARGEBLIND: På avstand kan det være vanskelig å se forskjell på blått og svart.
HYTTEFLOTT: For dem som må ha ski in, ski out.
GATEKJØKKEN: Skikroa har utvalg som et vanlig gatekjøkken.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen