GPS?en påstår at vi er framme, og det gule huset som brått dukker opp fra ingensteds, bekrefter påstanden. Her, på Larkollen i Østfold, var det at Jon Michelet tilbrakte barndommens somre, og her har han nå i flere år levd i et nærmiljø som har gitt både sted og stoff til hans nye roman, «Døden i Baugen».

Pengesterke menn har kjøpt Baugens fotballag, og med innkjøpte utlendinger i stallen er laget er på vei opp i divisjonene. Investorene har også utbyggingsplaner for den lille kystkommunen, men så dukker det opp noen lik.

Inn kommer Vilhelm Thygesen, som siden forrige bok ikke bare er blitt kvitt prostatakreften, akkurat som Jon Michelet, men som også «på sett og vis er kjæreste med Renate». Hva i all verden betyr «på sett og vis kjæreste med»?

- At Thygesen er litt usikker, forklarer Michelet. - Han har funnet kjærligheten på sine gamle dager, men så drar Renate til Lanzarote for å pleie en venninne som har multippel sklerose. Han blir usikker på om hun vil komme tilbake til ham, men hun gjør det. Det har vært ålreit å skildre dette, Thygesen har levd ensom så lenge at det var deilig å gi ham en dame.

- Du selv da? Er du på sett og vis kjæreste med noen for tida?

Stolt smil: - Jeg har kone! Toril og jeg giftet oss i 76 og var separert i en del år fra slutten av 80-tallet, men er faktisk gift igjen. I det øyeblikket vi hevet separasjonen, dro hun til Sri Lanka for Flyktningehjelpen, men når hun kommer hjem nå i mars, bor hun her. Av og til skjer det ting i livet som ikke kan planlegges, de bare blir sånn.

- Du og Thygesen debuterte i 1975. Så du for deg at det skulle bli dusinet fullt?

- Nei, erru gæærn. Det var et stunt. Gyldendal hadde utlyst en konkurranse, og jeg skrev for den. Olav Angell vant med «Perdido, Perdido», jeg ble ikke premiert, men ble innkjøpt og utkom i Den Svarte Serie.

- Dermed var Thygesen i gang?

- Jeg skrev oppfølgeren, «Mellom barken og veden» ganske raskt, for jeg hadde hørt at andreboka alltid er et problem. Da gjennombruddet kom med «Jernkorset» i 1976, ble jeg portrettintervjuet i Dagbladet av Odd Winger og tegnet av Hammarlund. Det intervjuet leste jeg nettopp om igjen, for det ligger i overvåkingsmappa mi sammen med 88 andre dokumenter.

- Ser du for deg et langt videre liv for Thygesen?

- Jeg gjør det, synes ikke det er noe problematisk å ha en helt som er 72. Jeg har bodd noen år i Afrika og har respekt for de eldre. Sånn som han lever, kan han holde på lenge. Han har egentlig en ganske forsiktig livsførsel, drikker sin ripsvin og hjemmelagde calvados og lever ganske sunt.

- Kan du gå god for den calvadosen som han lager av essens og sprit?

- Nei! Jeg har aldri drukket noe annet enn ekte calvados. Det er noen likhetstrekk mellom Thygesen og meg, vi bor begge i et gammalt, svært hus med hage, men han er mye flinkere til å dyrke ting enn jeg er. Jeg har bare bringebær som kommer av seg sjøl.

— Du plasserer deg i den relativt eksklusive gruppa av romanforfattere som har tatt tak i fotballmiljøet?

 —Ja, og det er rart at jeg ikke har gjor det før. Etter fem VM-bøker sammen med Dag Solstad var jeg ganske ferdige med fotball, men så ble jeg invitert til en kamp som Moss spilte på Melløs for et par år siden. Da fikk jeg litt tenning, så at det var noe der. Jeg tenkte: Hvordan vil det virke det på lokalsamfunnet hvis globaliseringen plutselig skyller inn over et lite sted som Larkollen og pengefolk tilfører klubben kapital og internasjonale spillere — en brasilianer, en irlender, en serber?

- Og en ny Thygesen-roman var unnfanget?

- Jeg så at jeg kunne dikte opp dette lille laget til førstedivisjon. Jeg skrev et utkast, men skjønte ikke hvem som var morderen og la det vekk. Først da jeg tok det fram igjen, så jeg plutselig hele greia, sånn som man gjør av og til. Da brukte jeg alle mulige lokale konflikter og ting som har med dette lille stedet å gjøre. Men det er ingen som vil føle seg uthengt her, hele greia er en ren fiksjon.
 
- Som fotballelsker: Hva synes du om utviklingen i norsk fotball?

— En stund var jeg redd for at pengeveldet skulle ta knekken på hele greia, og på publikum også, fordi det ville bli for dyrt å gå på kamper. Og fotballen er blitt pengestyrt, men på en litt annen måte enn det vi trodde, fordi noen av de rike klubbene har konka. Men folk, vanlige fotballpublikummere, kommmer fotsatt på kampene og det er kommet en større bevissthet om moderasjon og forsiktighet i fotballkulturen, noe som er bra. Interessen for første- og annen divisjon er større enn jeg hadde trodd at den skulle bli, det er noe med at folk på en måte ser forbi pengene og prislappene på spillerne. De ser heller på prestasjonene, det er en slags sosialistisk grunnholdning på tribunen, at det er laget og de gode prestasjonene som teller.

- Positive takter, tross alt?

- Ja, og så har jo globaliseringen vært veldig morsom. Hvem skulle trodd for 20 år siden at Molde skulle bli en klubb dominert av afrikanere? I Moss har John Muiruri fra Kenya blitt en helt i klubben fordi han har prestert bra, og det at vi har såpass mange fargete spiller i den norske fotballen, har stor betydning for anti-rasismen. Fotballen har blitt en kraft i anti-rasismen som vi ikke kunne tenkt oss for 10 — 20 år siden.