ALBUM: Den joviale sørlendingen Thomas «Thom Hell» Helland har de siste årene stått frem som en stadig mer selvsikker forvalter av klassisk, orkestrert popmusikk.

Men der stemmen hans tidligere har vinglet noe — en smule usikker og søkende — har det nå skjedd noe: Røsten har tyknet til, samtidig som han fortsatt har god kontroll på Paul McCartney-falsetten.

Med sitt fjerdealbum som soloartist tror jeg vi kan si at Hell virkelig har funnet seg til rette i uttrykket sitt.

En norsk Mayer

Så hva slags musikk er det snakk om?

Hjertelig popmusikk, hvit soul, og vestkystrock, med delikate pianotema, jazzete arrangementer og gjennomtenkt oppbygning.

For å plassere Hell på referansekartet, kan vi si det låter som en blanding av Jackson Browne, Steely Dan og Brian Wilson — i tillegg vil du garantert finne hint av et utall andre tidløse popartister i miksen.

Han beviser dessuten at han godt kan bli et norsk svar på John Mayer, om det skulle være ønskelig, med runde og fengende «Going Out»: Den bør på radio så fort snøen smelter — på alle kanaler fra P1 til P5.

Samtidig byr «All Good Things» også på mer kompliserte følelser og dramatikk.

Macca-melankoli

Tittelsporet spenner mellom Macca-melankoli og et kaotisk symfosammenbrudd, mens tunge «The Love We Thought We Had» ser de mørke skyene i kjærligheten.

Avslutningen trekker dog noe ut — tre ballader blir litt baktungt på tampen, men det er vanskelig å si om kutting eller omstokking ville vært den rette kur her.

NM i trommis

Hell har både dyktige og «riktige» venner, noe som blant annet speiles i slagverkbesetningen på «All Good Things».

Muligens den sterkeste noensinne på en norsk plate: Martin Horntveth fra Jaga Jazzist, Torstein Lofthus fra Shining, allestedsnærværende Karim Sayed og unge, lovende Thomas Aslaksen fra PowPow og The Cheaters.

Grunnen til at dette trekkes fram, er ikke at albumet høres ut som en buekorpsinnspilling, men for å illustrere hvor mange gode krefter som er med på å gjøre dette til den sammensatte popplaten den er blitt. Ja, nevnte jeg at Thomas Dybdahl og Mathias Eick er med?

Alltid en vending

Uansett er det selvfølgelig Thom Hell som skal ha æren her.

Han har åpenbart store ambisjoner for hver låt. De tar stadig nye vendinger, det veksles fint mellom sødme og disharmoni, mellom forelskelse og tvil.

Og akkurat idet du mistenker en låt for å bli kjedelig og forutsigbar, så klarer han å vri ut et refreng eller mellomparti som hever nivået og beviser at han er noe mer enn bare nok en solid «Pet Sounds»-kopist.