Norge har i år formannskapet i Minekonvensjonen. Men fortsatt ligger Mosambiks problemer i jorda.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
STORT PROBLEM: Milton J. Paulo, (t.h) operasjonsleder i minerydderorgansiasjonen The Halo Trust jobber med å fjerne miner i Mosambik. Foto: Sigurd Fandango
Årets lister er ikke klare ennå.
ADVARSLER: Minebelagte områder ligger midt i åkrene til bønder i Mosambik. Foto: Sigurd Fandango
MER FOKUS: Helen Grey, leder av Halo Trust, sier mer finansiering må til for å gjøre Mosambik minefritt: - Det er en overkommelig krig, sier hun til Dagbladet. Foto: Sigurd Fandango
INTENSJONSAVTALE: I går undertegnet Norge og Mosambik en intensjonsavtale hvor Norge forplikter seg til å hjelpe Mosambik til å bli minefri innen 2014. Foto: Sigurd Fandango
MOSAMBIK: Her står Amslimo Alfredo Marrulmo (22) og Insecio Tia (24) og dyrker jorda si. Bare meter unna ligger et minefelt.
- Det er vanskelig for oss. Men det er betryggende når vi ser minerydderne som jobber her, sier Marrulmo (22) til Dagbladet.
Han og Tia (24) er bønder i Matola, en provins utenfor Moputo, i Mosambik. De jobber i åkrene sine, små grønne lappetepper av kålplanter som ligger tett i tett, med små stier i mellom. Går de utenfor stiene kan det være fatalt.
- Vi må bare leve et vanlig liv og krysse jordene her daglig. Vi vet sånn cirka hvor vi kan gå, så vi er ikke redde. Men vi må alltid følge ekstra nøye med på barna våre. De vet ikke hvor de kan gå og hvor det er farlig å gå, forklarer Tia.
Mosambik skulle ha vært ryddet for miner innen 2009. På grunn av dalende internasjonal interesse og mangel på nasjonal styring må fortsatt 3000 mennesker daglig krysse minefeltene som strekker seg fra Maputo til nabolandet Sør-Afrika.
Norge leder i år formannskapet i Minekonvensjonen, og Mosambik har fått en ny frist:
Landet skal være mineryddet innen 2014.
For tiår tilbake var minerydding i vinden — det internasjonale søkelyset og politiske presset var rettet mot en minefri verden. Det genererte penger og store ressurser.
I dag er ikke minerydding den heteste bistandsmottakeren, og med minskede midler går arbeidet seinere. Men, problemene ligger fortsatt i jorda:
- De første årene var det mange selskaper involvert for å hjelpe til med minerydding, men de har blitt færre og færre. Selv myndighetenes investeringer har krympet. Det har rett og slett vært mindre interesse for mineryddig, sier Milton J. Paulo, operasjonsleder i minerydderorgansiasjonen The Halo Trust.
De startet med prosjekter i Matola i april 2009, og siden den gang har 6719 kvadratmeter jord blitt gjennomsøkt, og 47 miner har blitt destruert.
- Og som du ser, problemet er her fortsatt, sier han og peker rundt seg.
Flere områder kan fremdeles være minebelagt.
- Det skal ikke være sånn at folk skal bo ved mineområder og være redde for livet sitt når de jobber med jorda i 2010, sier Helen Grey, leder av The Halo Trust.
De er en av tre store internasjonale aktører innenfor minerydding, og har vært tilstede i Mosambik siden midten av 1980-årene:
- Det var lettere å få finansiert tiltak tidligere, men i 2007 snudde det.
Hun anslår at det var om lag 1000 minefelt i Mosambik.
Innen 2007 ble de nordlige områdene av landet rensket for miner — 510 felt ble ryddet, og mer enn 100 000 miner ble destruert.
- Det er en slags oppfatning av at jobben er gjort, men i sør er vi ikke der ennå.
Vi har identifisert over 450 minefelt, og vi håper at vi innen 2014 kan være ferdig med jobben også her.
- Det er en overkommelig krig, problemet er definert, vi må bare få penger på bordet for å få sluttført jobben.
Innbyggerne i Mosambik vet mer eller mindre hvor minene ligger, problemet er at trykket på jorda øker. En økende populasjon krever at stadig mer jord som er nærmere minefelt, tas i bruk til hus- og jordbruk.
- De mest sårbare er folket. Det er de som må leve med minene i åkrene sine og rett utenfor husene sine. Det påvirker folks liv og arbeid. Der hvor det er miner, kan det heller ikke være noen utvikling, sier Paulo.
Mosambik forpliktet seg til å være minefritt innen 2009. Men landet nådde ikke fristen, og har nå fått forlenget til 2014.
Og Norge skal hjelpe til slik at Mosambik når målet: I 2010 har Norge har presidentskapet i Minekonvensjonen.
Og ambisjonene er intet mindre enn å komme enda et skritt nærmere en minefri verden.
- Vi ønsker at ingen skal bli skadd og leve i frykt for miner i fremtiden. Vi har store ambisjoner, sier Susan Eckey, president i Minekonvensjonen, og avdelingsdirektør ved seksjon for humanitære spørsmål.
Hun innrømmer at et manglende fokus på minerydding gjør jobben vanskelig:
- Det er en av våre største utfordringer. Mindre fokus gir mindre penger. Det trengs et internasjonalt press og en internasjonal oppmerksomhet, slår hun fast.
I går møttes miljø- og utviklingsminster, Erik Solheim, og Mosambiks utenriksminister Balöi for å undertegne en intensjonsavtale, hvor Norge garanterer for penger til støtte av minerydding:
- Målet er at Norge skal vise vei, og bygge et tillitsforhold slik at flere vil bidra slik at Mosambik kan bli minefritt innen fristen i 2014.
- Det er vanskelig for oss. Men det er betryggende når vi ser minerydderne som jobber her, sier Marrulmo (22) til Dagbladet.
- Må leve vanlige liv
Han og Tia (24) er bønder i Matola, en provins utenfor Moputo, i Mosambik. De jobber i åkrene sine, små grønne lappetepper av kålplanter som ligger tett i tett, med små stier i mellom. Går de utenfor stiene kan det være fatalt.
- Vi må bare leve et vanlig liv og krysse jordene her daglig. Vi vet sånn cirka hvor vi kan gå, så vi er ikke redde. Men vi må alltid følge ekstra nøye med på barna våre. De vet ikke hvor de kan gå og hvor det er farlig å gå, forklarer Tia.
Mosambik skulle ha vært ryddet for miner innen 2009. På grunn av dalende internasjonal interesse og mangel på nasjonal styring må fortsatt 3000 mennesker daglig krysse minefeltene som strekker seg fra Maputo til nabolandet Sør-Afrika.
Norge leder i år formannskapet i Minekonvensjonen, og Mosambik har fått en ny frist:
Landet skal være mineryddet innen 2014.
- Manglende internasjonal interesse
For tiår tilbake var minerydding i vinden — det internasjonale søkelyset og politiske presset var rettet mot en minefri verden. Det genererte penger og store ressurser.
I dag er ikke minerydding den heteste bistandsmottakeren, og med minskede midler går arbeidet seinere. Men, problemene ligger fortsatt i jorda:
- De første årene var det mange selskaper involvert for å hjelpe til med minerydding, men de har blitt færre og færre. Selv myndighetenes investeringer har krympet. Det har rett og slett vært mindre interesse for mineryddig, sier Milton J. Paulo, operasjonsleder i minerydderorgansiasjonen The Halo Trust.
De startet med prosjekter i Matola i april 2009, og siden den gang har 6719 kvadratmeter jord blitt gjennomsøkt, og 47 miner har blitt destruert.
- Og som du ser, problemet er her fortsatt, sier han og peker rundt seg.
Flere områder kan fremdeles være minebelagt.
- Trenger mer midler
- Det skal ikke være sånn at folk skal bo ved mineområder og være redde for livet sitt når de jobber med jorda i 2010, sier Helen Grey, leder av The Halo Trust.
De er en av tre store internasjonale aktører innenfor minerydding, og har vært tilstede i Mosambik siden midten av 1980-årene:
- Det var lettere å få finansiert tiltak tidligere, men i 2007 snudde det.
Hun anslår at det var om lag 1000 minefelt i Mosambik.
Innen 2007 ble de nordlige områdene av landet rensket for miner — 510 felt ble ryddet, og mer enn 100 000 miner ble destruert.
- Det er en slags oppfatning av at jobben er gjort, men i sør er vi ikke der ennå.
Vi har identifisert over 450 minefelt, og vi håper at vi innen 2014 kan være ferdig med jobben også her.
- Det er en overkommelig krig, problemet er definert, vi må bare få penger på bordet for å få sluttført jobben.
- Folket er sårbare
Innbyggerne i Mosambik vet mer eller mindre hvor minene ligger, problemet er at trykket på jorda øker. En økende populasjon krever at stadig mer jord som er nærmere minefelt, tas i bruk til hus- og jordbruk.
- De mest sårbare er folket. Det er de som må leve med minene i åkrene sine og rett utenfor husene sine. Det påvirker folks liv og arbeid. Der hvor det er miner, kan det heller ikke være noen utvikling, sier Paulo.
- Store norske ambisjoner
Mosambik forpliktet seg til å være minefritt innen 2009. Men landet nådde ikke fristen, og har nå fått forlenget til 2014.
Og Norge skal hjelpe til slik at Mosambik når målet: I 2010 har Norge har presidentskapet i Minekonvensjonen.
Og ambisjonene er intet mindre enn å komme enda et skritt nærmere en minefri verden.
- Vi ønsker at ingen skal bli skadd og leve i frykt for miner i fremtiden. Vi har store ambisjoner, sier Susan Eckey, president i Minekonvensjonen, og avdelingsdirektør ved seksjon for humanitære spørsmål.
Hun innrømmer at et manglende fokus på minerydding gjør jobben vanskelig:
- Det er en av våre største utfordringer. Mindre fokus gir mindre penger. Det trengs et internasjonalt press og en internasjonal oppmerksomhet, slår hun fast.
- Ny avtale
I går møttes miljø- og utviklingsminster, Erik Solheim, og Mosambiks utenriksminister Balöi for å undertegne en intensjonsavtale, hvor Norge garanterer for penger til støtte av minerydding:
- Målet er at Norge skal vise vei, og bygge et tillitsforhold slik at flere vil bidra slik at Mosambik kan bli minefritt innen fristen i 2014.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen