INNLEGG:
Han fikk diagnose når han var barn i førskolealder; han er atypisk på mange måter men typisk på andre og det er svake symptomer slik at han går på vanlig skole og greier seg veldig bra der. Men han er så ensom og isolert. Hele oppveksten har vært slik. jeg har prøvt å melde han på ting han interesserer seg inn og la det være åpent hus for de få kameratene han har hatt/har men han tar sjeldent initiativ selv til kontakt og sitter med pc eller TV inne på rommet sitt. Jeg er så fortvilet av og til da jeg er redd for hva som skal skje med ham den gang jeg er borte og hva liv han kommer til å få. Han er nå 19 år og i avsluttende grunnskole. Ved at han virker så sjenert og lite interessert i andre er det også vondt for ham å få sommerjobb eller ta initiativ til kontakt med jenter for eksempel. Han er så lykkelig når en sjelden gang han blir invitert med eller det kommer noen innom.

Han ble mobbet i barneskolen men hadde gode år i ungdomsskolen.

Hva gjør jeg, hvordan kan jeg hjelpe min sønn? Han er meget interessert i politikk, historie og språk og har en klisterhjerne jeg misunner ham men han er meget klar over det selv at han er annerledes og sa det sensest en kveld hvordan det hemmer ham.

Kan jeg gjøre noe mer? Han hører ikke hjemme i institusjon eller slike ting. Han trenger bare å få hjelp til sosialisering av andre enn meg.

JESPER JUUL SVARER:

Det er alltid vanskelig med barn som bare er litt annerledes, og likevel ikke passer inn i det gjengse A4-format. Det er selvfølgelig ekstremt vanskelig og smertefullt for din sønn, som kan fungere nesten som de andre, men kan verken leve som dem eller sammen med dem. Som foreldre er det vår naturlige reaksjon å fokusere på det normale eller alminnelige, og styrke de sider og egenskaper optimalt. Det har du også gjort, og så vidt jeg kan forstå, gjort det godt. Det har kostet masse av omsorg, interesse, kjærlighet, støtte og selvdisiplin, og nå er den del av deres felles liv snart slutt.

Det betyr ikke at du skal forsvinne ut av hans liv, men du må snart overlate ham roret. Gjør du ikke det blir alt det gode og fine du har å gi en belastning for ham. En del av denne prosessen består i at han må konfronteres med kjensgjerningene i det livet han har fått - blant annet at han er annerledes enn de andre. Til nå har det ført til at han har isolerer seg, og du har selvfølgelig helt rett i at dette ikke er optimalt. Derfor skriver jeg resten av mitt svar som et brev til ham.

Hei du.

din mamma har henvendt seg til meg for å få råd om hvordan hun kan hjelpe deg - spesielt med din usikkerhet og sårbarhet i forhold til jevnaldrende unge av begge kjønn. Jeg skriver en del av mitt svar direkte til deg, fordi jeg tror at du kanskje kan «høre» bedre hvis det kommer fra en annen enn din mor.

Egentlig mangler jeg noen opplysninger. Skammer du deg over å være annerledes på den måten du er? Hvis du gjør det, er det denne skammen som gjør deg engstelig og usikker i forhold til nye bekjentskaper?

Er det sårene fra barneskolen som stadig sitter dypt i deg, og minner om smerten ved å være sammen med andre?

Uansett hva du svarer deg selv på disse spørsmål. vil jeg foreslå at du bli enig med deg selv om hva du faktisk VIL. Din mor liker ikke at du isolerer deg, men derfor kan det jo godt være nettopp det du vil på dette tidspunkt i livet ditt. Hvis du vil ha et nettverk av venner og venninner, vil jeg foreslå at du enten:

Starter en blogg, der du skriver om ditt liv, dine opplevelser, tanker og drømmer

Oppretter en gruppe på f.eks. Facebook. du kunne f.eks. kalle den «Sammenslutningen av begavede raringer». Det finnes mange i en liknende situasjon som din, som også er mer ensomme enn det som er sunt og godt.

Du kan gjøre begge deler, mens du sitter alene og trygt bak din PC. Du bestemmer også selv tempo på det du vil legge ut, om du overhodet vil legge ut noe!

Jeg mener, du har jo rett til å velge ensomheten, men du må nok begynne å ta ansvaret for den selv. Du kunne f.eks. begynne med å si følgende til din mor: «Mor, jeg vet at du bekymrer deg for min ensomhet, men jeg har valgt den nå. Jeg skal nok si fra hvis jeg ønsker hjelp fra deg til å komme ut av den. Det har jeg ikke nå. Nå vil jeg prøve å være alene med god samvittighet, og uten å lure på om det er vanskelig for deg. Du har alltid hjulpet og støttet meg, og jeg vet at du vil gjøre det igjen, hvis jeg spør om hjelp».

Du har antakelig lagt merke til at de fleste mennesker er litt rare under overflaten, så du er langt fra alene, men jeg har stor sympati for både din drøm om å være en mer alminnelig rar type, og din mors mange forsøk på å beskytte deg. De neste år kommer i stor grad til å avhenge av hvordan du bestemmer deg for å ta vare på det livet du har fått. Det kan ingen andre gjøre for deg. Det er vanskelig å beskrive den følelse som er forbundet med å gjøre dette, men prøv å forestille deg atdu er på fest eller sammenkomst, treffer en jevnaldrende, som plutselig sier: «Jøss, så rar du er!», og at din reaksjon er å se vennlig på ham eller henne og svare «Ja, men jeg håper ikke du blir alt for usikker på deg selv av å være sammen med meg».

Det er nemlig slik at mange mennesker lyver litt for seg selv. På avstand synes de at alle mennesker er like gode og skal behandles likt. I nærkontakt opplever de plutselig sider ved seg selv som ikke er så bra. Da har de to muligheter: enten vender de ryggen til deg eller så tar de konfrontasjonen med seg selv. Det siste krever mot. Samme type mot som jeg håper du har, eller kan mobilisere for din egen skyld.