«HJERNEVASK»: I likestillingsnasjonen Norge burde arbeidsmarkedet også være likestilt, var budskapet i første episode av «Hjernevask» 1. mars. Vi ble introdusert for to konkurrerende forklaringsmodeller. Eia pekte ut en kulturell forklaringsmodell, hvis essens sa at den lave kvinneandelen i ingeniøryrket var et resultat av kjønnsrollemønstre skapt og opprettholdt av oss mennesker.

Den biologiske forklaringsmodellen kunne på den andre siden vise at kvinner er genetisk disponert for å forholde seg til mennesker og gi omsorg, mens menn mangler empati og er mest opptatt av teknikk.

MED ETT ER ikke likestillingsparadokset lenger et paradoks — det er normalen. Graden av likestilling påvirker kvinners yrkesvalg, skriver Ihle og Eia i Aftenposten 1. mars. Teorien er at i likestilte land, som Norge, vil kvinner fritt kunne velge hva de vil. Og kvinners interesser er knyttet til det å være sosial og gi omsorg — ikke teknikk. Her er det egentlige likestillingsparadoks. Det virker som om det er den norske likestillingens skyld at så få kvinner er ingeniører i Norge.

Konklusjonen synes å være at vi bør slutte å streve etter at flere kvinner blir ingeniører.

MEN FULLT SÅ enkelt er det ikke. I sin jakt på forklaring har Ihle og Eia oversett historien. For selv om vi i dag kan snakke om like muligheter for menn og kvinner, har det ikke alltid vært slik. Spesielt ikke med tanke på å bli ingeniør. Ingeniørprofesjonen har en stolt historie, men med tanke på kvinners inkludering er det ikke mye å skryte av.

Tiden etter 2. verdenskrig er høydepunktet i de norske ingeniørenes historie. Det er to grunner til det. For det første måtte landet bygges opp. For det andre ga Gerhardsen ingeniørene en viktig rolle med planen om å gjøre Norge til en moderne industrinasjon.  Men NTH manglet kapasitet til å utdanne nok ingeniører. Da tok redaktøren for Teknisk Ukeblad, Arne Solem, bladet fra munnen for å «peke på det meningsløse i at kvinner fortrenger plassen for menn ved Norges Tekniske høgskole» (TU, nr. 16, 1945).

HVORFOR DET VAR meningsløst at kvinner utdannet seg til ingeniør? Kvinner giftet seg, og da forlot de sitt yrke for å bli husmor. Kvinner burde ikke bli ingeniører, fordi deres karriere egentlig tilhørte hjemmet. Solems uttalelser viser at kvinnenes yrkesvalg verken ble styrt av ubevisste og skjulte strukturer eller biologiske disposisjoner — de var rett og slett ikke ønsket som ingeniører.

Da ingeniørene etter krigen samlet seg for å drive lønnskamp, var kravene basert på deres rolle som familieforsørger, et moment som har bidratt til at de er lønnsvinnere i dag. Det er naivt å tro at denne historiske arven ikke spiller inn på dagens arbeidsmarked.

IDEEN OM AT kvinner ikke er eslet for å bli ingeniører er altså ikke ny. Men kanskje er den feil. Jeg vil ikke avvise biologiske forskjeller mellom kvinner og menn — heller ikke at det kan påvirke yrkesvalg. Men hvordan vi forstår yrket blir avgjørende i en slik situasjon. Ingeniøryrket blir feilaktig forstått som asosialt, som noe som kun handler om å bygge og konstruere.

Ingeniørens rolle blir av dem selv snarere oppfattet å være organisatoren, som må forholde seg til mange mennesker, ha flere tanker i hodet samtidig og ha evne til å leve seg inn i sine prosjekter. Det er vel strengt tatt ikke noe som ekskluderer kvinner.

PÅ NYTT BLIR ingeniørene kalt på i vår tid. Vi håper de kan gi oss ny teknologi for å løse klimaproblemer, samt gi oss nye levebrød når oljen tar slutt. Personlig ser jeg helst at flere kvinner er med på å løse disse utfordringene. Da er det fint om diskusjonen om likestillingsparadokset handler om mer enn norske samfunnsforskeres avvisning av biologiske forklaringer.