DET VAR DEN GANGEN Dagbladet kom i fullformat og kostet en krone og femti øre.

Selv uten Internett, Facebook og Twitter gikk bildet verden rundt, ble trykket i flere bøker, og er blitt stående som selve symbolet på folkekongen.

Da fotograf Lars Eivind Bones jaktet på bilder til Magasinet-spalta «Øyeblikket» kom han over bilder som Dagbladets tidligere fotografer Odd Wentzel og Øystein Kleiven tok denne stille søndagen i desember 1973.

— Min umiddelbare tanke var at jeg hadde funnet en skatt som ikke hadde vært vist før. Så mange år etter er det moro å se på detaljene i bildene. Reklameskiltene, trikken, all snøen foran slottet, sier Bones.

VERDEN VAR RAMMET av oljekrise, gatene i Oslo var fri for biler.

Høsten 1973 hadde Egypt og Syria angrepet Israel, i det som ble kalt Yom Kippur-krigen. OPEC bestemte seg for å straffe landene som støttet Israel, oljetilførselen ble stengt og prisen satt opp.

I Norge førte krisen til at det den 22. november 1973 ble vedtatt stengning av alle bensinstasjoner lørdag og søndag, samt etter klokka 19 alle ukedager.

Fra 5. desember ble det også innført forbud mot kjøring med motorkjøretøy i helgene. Allerede søndag 11. desember tok kongen Holmenkollbanen, men da var det ingen fotografer på slep.

Helga etter hadde avisene kontaktet Slottet og spurt om lov til å være med. Klokka 09.50, søndag 16. desember, kom Kong Olav ut på Slottsplassen. Til fots, med bikkja i ene hånda. Noen meter bak kom en adjutant som bar ski og staver.

— Vi visste omtrent når kongen skulle komme. Men vi var ikke så mange som ventet, det var andre tider den gangen, forteller Odd Wentzel.

HAN BLE MED KONGEN på trikken, mens kollega Øystein Kleiven tok over etter skituren.

Presseoppbudet utenfor Slottet besto av tre velkledde fotografer fra Aftenposten, VG og Dagbladet. Kongen hilste på fotografene før de gikk mot stasjonen på Nationaltheatret. Kongen først, de andre etter. Bildet som skulle bli stående i historiebøkene ble tatt av Jan Greve fra VG, og viser Kong Olav som rekker fram en gulbrun tierseddel til konduktøren.

—Akkurat da var det noe galt med kameraet mitt, så jeg fikk ikke det bildet, sier Odd Wentzel.Kongen fikk beskjed av konduktøren at følget hans hadde betalt billetten.

Hvem er det som forteller oss dette? Jo, hun som satt ved siden av kongen. Hun som smilte sjenert i stor strikkelue, og som den gangen ikke ville gi navnet sitt til fotografene.

— I mange år var det en liten familiehemmelighet at det var jeg som satt der. Men det er klart, det var jo en del som kjente meg igjen. Da bildet begynte å dukke opp i skolebøker, begynte barna mine å leke med tanken på å ringe tusentipset. Ikke før Kong Olav døde i 1991 ble navnet til Berit Okkenhaug kjent for omverdenen, i avisa Varden.

DEN BERØMTE TRIKKETUREN inneholdt flere passasjerer med ukjent identitet. Lenge var det en gåte hvem den sovende mannen bak kongen var. Svaret kom først for fem år siden, etter utgivelsen av boka «Norge — et lite stykke verdenshistorie» av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud, der bildet ble trykket.En leser kjente igjen Mohammad Fayyaz, og tipset VG.

Fayyaz var en av landets første innvandrere fra Pakistan i 1972, og denne søndagen var han på vei til Frognerseteren restaurant der han arbeidet som skrubbegutt. Mohammad Fayyaz slo seg seinere ned i Drammen med sin familie, der han startet byens første gatekjøkken. Han døde i 2001, bare 49 år gammel.

Berit Okkenhaug er nå blitt 64 år, og smiler hjemme i stua i Skien når hun ser bildene hun aldri før har sett. Men på den omtalte trikketuren var hun mest av alt skremt.

— Jeg var veldig sjenert på den tida, og visste ikke hva jeg skulle gjøre da jeg skjønte hva som foregikk. I desember 1973 var hun 26 år, bodde i Oslo, var gift og studerte grunnfag kristendom.

— Vi hadde fått vårt første barn, og jeg hadde tenkt meg en liten skitur i Nordmarka før jeg måtte hjem igjen til veslejenta. Jeg kom stormende inn på trikken i siste liten, så et ledig sete, og skjønte ikke hvorfor ingen andre hadde satt seg der. Jeg la ikke merke til verken fotografer eller kongen, tenkte bare at jeg satt ved siden av en mann med anorakk og hund. Men så begynte blitzen... Min første tanke var at jeg ikke kunne reise meg, jeg så bare ned. Du ser jo på bildene at det ikke var en situasjon jeg ønsket.

MÅLET FOR BÅDE kongen og Berit Okkenhaug var Voksenkollen. Hun kom seg veldig fort ut av trikken da den stoppet.

— Fotografene løp etter meg og ville ha navnet mitt, men da var jeg sta. Det ville jeg ikke. Jeg tenkte jo at jeg hadde dummet meg kraftig ut.

Berit Okkenhaug fortalte om hendelsen til mannen sin, ingen andre fikk vite om det. Dagen etter var bildene på forsidene til landets tre største aviser. Siden har hun vært flere ganger i avisene. Som da hun ble Telemarks første kvinnelige prest i 1986. Eller da hun meldte seg ut av Den norske kirkes Presteforening, fordi hun mente den var blitt for topptung av motstandere til kvinnelige prester. Nå har hun meldt seg inn igjen, jobber på Modum bad som prest ved Institutt for sjelesorg, og ga nylig ut boka «Når jeg skjuler mitt ansikt — perspektiver på skam».

Hun er fortsatt gift, bor i Skien, har fire døtre og seks barnebarn. Og bildet av trikketuren for drøye 36 år siden har endelig fått plass i glass og ramme på kontoret i andre etasje. For ikke lenge siden fikk hun bildet i gave fra en av svigersønnene.

— Nå tenker jeg at episoden er mest morsom. Men den gangen var det ikke bare jeg som var sjenert, jeg tror også kongen ble litt sjenert av at jeg satte meg der.

kbb@dagbladet.no