«HJERNEVASK»: Et merkelig skuespill utspiller seg på TV-skjermen. En komiker gir det norske folk et grunnkurs i hva vitenskap er, og responsen viser at kurset er nødvendig. For her røper toneangivende norske akademikere at de ikke har skjønt det mest grunnleggende.

Forsøkene på å si at «Eia tar feil», og/eller at forskerne han har funnet, ikke er representative, er avslørende. Jørgen Lorentzen er Norges mest profilerte kjønnsforsker, han er redaktør og forfatter for den eneste læreboken i kjønnsforskning, der han selv skriver om biologi. Han er også leder av Norsk Faglig Forfatterforening. Gudmund Hernes har gjennom sine reformer hatt mer innflytelse på skole-Norge enn noen annen. Willy Pedersen er heller ingen hvemsomhelst.

Reaksjonene viser også at disse forskerne har støtte i forskningsmiljøet, selv om det nå også kommer kritiske enkeltrøster. Og aviskommentatorer og politikere resirkulerer fordommer, fordi de ikke har lært seg noe de burde ha lært allerede i grunnskolen —  hva vitenskapelig kunnskap er.

EIAS SERIE viser at vitenskapelig metode kan beskrives enkelt: Man har noe man lurer på, og prøver å finne forklaringer. Det kan være et dilemma, som at «verdens mest likestilte land» har større kjønnsforskjeller i yrkesvalg enn de fleste andre land. Eller det kan være om det er hjemmemiljøet eller genene som er viktigst for intelligensen.

For å finne svar, må man prøve ulike hypoteser opp mot hverandre. Og disse må være slik at man kan finne ut om de stemmer eller ei, de må være «falsifiserbare». De må ikke være slik at de stemmer uansett data. Man må gi alle mulige hypoteser en sjanse, selv de som ikke passer med ens ideologiske syn. Og man må være villig til å ta hypotesene ut og utsette dem for forskerverdens nådeløse gransking.

DET ER DENNE metoden som har skapt den moderne verden, som har gitt oss all den kunnskapen vi har, der vi tidligere bare trodde og synset. Vi trodde at verden var skapt for 6000 år siden, og at sykdom skyldtes hekseri. Vitenskapens måte å spørre på viste at det fantes bedre forklaringer. Og det er ingen forskjell her på naturvitenskap og samfunnsvitenskap. For at noe skal regnes som kunnskap, må dette kunne prøves ut mot andre forklaringer.

Noen ganger glemmer man dette. Det kan være av ideologiske grunner, som da man i Sovjet fornektet genenes betydning, og forårsaket en katastrofe for landbruket (Lysenko). Et nærmere eksempel er norsk kjønnsforskning, der man også i praksis avskriver genenes betydning. Men det kan også være intellektuell slurv eller latskap, som Jon Elster har beskyldt norsk samfunnsforskning for. Og uvillighet mot å gå ut mot sine læremestre eller kolleger. Men det er nettopp den interne kritikken, og villigheten til å utfordre rådende sannheter, som er vitenskapens essens.

Når dette glemmes, vil vitenskapen råtne på rot.

DET EIA VISER, på sin litt naivistiske måte (som kamuflerer grundigheten som ligger bak), er at norsk samfunnsforskning har råtnet på rot. Det var vondt å se Willy Pedersen innrømme at hans forskning gjennom 20 år har vært feilslått, fordi han har glemt å se på en av de aller viktigste variablene: arvens betydning. Hvor var kollegene? Det er ikke nok nok å vise til foreldrene og ta for gitt at det er miljøpåvirkningen deres som avgjør. Når denne hypotesen testes gjennom adopsjonsstudier, viser det seg at genene er en mye viktigere variabel i tilfeller som intelligens og personlighet.

Og her har man kontrollert arv mot miljø — en tilsvarende kontroll har ikke Pedersen (eller andre norske samfunnsforskere) gjort. Og det var pinlig å se kjønnsforskerne nærmest skryte av at de ikke bryr seg om biologi, og at de på forhånd «vet» at kulturen har alt å si — uten å ha prøvd denne hypotesen.

HVORDAN EN NESTEN samlet norsk samfunnsforskning har fått kalle det de bedriver for «forskning», uten å forholde seg til det mest grunnleggende — test dine hypoteser! - vil gi materiale til mange doktorgrader i framtiden. Men dette er ikke bare et akademisk spørsmål: Som «Hjernevask» viser, har dette påvirket politikken. Det ligger et enormt materiale for forskere og gravende journalister i hvordan dårlig forskning og mangel på kunnskap har forledet politikere og andre beslutningstakere til å ta dårlige avgjørelser.

Og det er ikke slik som mange aviskommentatorer antyder: at man kan se bort fra kunnskapen når man skal drive politikk. Det er gjort ufattelig mye dumt i beste hensikt. Kunnskaps-Norges problem er hele Norges problem.