ISRAEL HAR BESLUTTET å bygge 1600 nye boliger i Øst-Jerusalem. Utbyggingen vil føre til at det jødiske nabolaget Ramat Shlomo blir kraftig utvidet, i bydelen hvor det hovedsaklig bor palestinere.

I tilegg ble det i går klart at israelske myndigheter godkjente utbyggingen av 112 nye boliger i Beitar Illit på den okkuperte Vestbredden. Denne utbyggingen ble av myndighetene omtalt som «et unntak».

De indirekte fredsamtalene med USA som mellomledd kan bryte sammen. En hel del israelere får nye steder å bo.

Hvorfor gjør Israel dette? Og hva med bosetterne?

Hanne Eggen Røislien leverer i disse dager doktoravhandlingen sin om den israelske hær. Hovedoppgaven, på sin side, dreide seg om bosetterbevegelsen i Israel og ble utgitt som boka Bosettere på hellig grunn: En reise blant jødiske nybyggere. Røislien har intervjuet ortodokse jøder fra hele spekteret av bosetterbevegelsen, med mest fokus på de ytterliggående miljøene, og er den norske forskeren som kjenner denne bevegelsen best. I dag synes hun den gjentatte avfeiingen av disse bosetterne som «gale» er meningsløs om vi vil komme videre.

- Vi snakker om en halv million mennesker her. Er alle gale? Og mener de det samme alle disse? Selvsagt ikke, de har ulike beveggrunner. Det er en voldsom generalisering ute og går. Jeg er overrasket over hvor lite kunnskap man har om dette. At vi er uenige i det bosetterne står for er en ting, noe annet er å påstå at de er tullinger. Da misforstår vi rasjonaliteten i et argument, sier Røislien.

- Men hvorfor bo på steder hvor de utsetter familiene sine for så mye fare?

-  Om det viktigste, mest betydningsfulle stedet i verden er Hausmannsgate i Oslo, om det er her kjernen til ditt folks historie ligger, da blir det å bo her det samme som å være nærheten av arnestedet for verdens skapelse. Settlerne har fortalt meg hvor gode mødre de er fordi de bor i bosetninger. De fokuserer ikke på sikkerhetssituasjonen og hvor farlig det kan være for barna deres. Snarere har de mange ganger fortalt at de mener det å bo på Vestbredden er å gi barna en eksepsjonell gave, de får en spirituell tilknytning til sitt folk, sin historie og sitt land, sier Røislien.

Hun tror mange som deltar i debatten ikke tar innover seg hvor sterkt ideologisk følt dette er for settlerne.

- Vi blander så ofte det normative med de andres virkelighetsforståelse, i stedet for å høre på hva de faktisk sier, legger forskeren til.

BOSETTERBEVEGELSEN rommer mange ulike grupper. De bor områder Israel okkuperte i seksdagerskrigen i 1967. En rekke internasjonale institusjoner, som FN, har karakterisert bosetningene som brudd på internasjonal rett.

Forenklet kan vi si at halvparten, rundt 250 000, er religiøse, mens resten kan kalles sekulære.

Israel definerer bosetterne annerledes, de snakker om kun 250 000 bosettere, og tar ikke med bosetningene i Øst-Jerusalem. Flertallet blant disse bosetterne er sekulære, de har flyttet hit blant annet på grunn av de billige boligene drabantbyen kan tilby.

- Disse spiller en stor rolle, men om du besøker dem er det som å være i en blokkleilighet på Grorud. Man får ikke følelsen av at dette er bosetninger, og mange vet ikke en gang selv at de kalles bosettere. Det er som å gå i hvilken som helst bydel. I den israelske bevisstheten er Øst-Jerusalem formelt annektert av Israel, en integrert del av resten av det israelske Jerusalem, sier Røislien.

Denne anneksjonen er ikke godkjent av det internasjonale samfunnet. Men mange israelere støtter bosetterne her.

ANNERLEDES DA, å komme til de andre delene av Vestbredden, hvor de i hovedsak religiøse og ideologiske bosetterne bor. Her må man gjennom sjekkpunkter, folk er bevæpnet og noen av bosetterne bor i utposter som er inngjerdet og omgitt av sikkerhetsinstallasjoner.

- Israelerne er klar over at bosetterne inne på Vestbredden har gjort et valg som er omstridt og problematisk, selv om mange også støtter dem, sier Røislien.

På Vestbredden deler de religiøse seg i to hovedgrupper, den første er de religiøse nasjonalistene som kom til Israel på 1970- og 1980-tallet. Den andre gruppen er barna deres, en gruppe på mellom 5000 - 10 000, unge mennesker vokst opp under intifadaen.

- De er mer nasjonalistiske, tyngre bevæpnet, råere enn foreldrene og mer antipalestinske enn de øvrige bosetterne. Når det kommer til sammenstøt med palestinerne, er det disse man ser. De andre gruppene gjør også livet surt for palestinerne ved å bo her, men det er ikke nødvendigvis de som går til væpnet motstand, sier Røislien.

I LØPET AV AUGUST 2005 ble 21 israelske bosettinger på Gazastripen avviklet. 7800 mennesker ble flyttet. Dette førte til et skifte i deler av bosetterbevegelsen.

- Tilbaketrekningen endret mye av dynamikken. Tidligere var bosetterne urørlige. For første gang ble de flyttet på. Gaza ble en symbolsak, viktigere enn antallet mennesker det dreide seg om. Det førte til de ideologisk og religiøst motiverte bosetterne etter hvert har begynt å gripe fatt i de tingene man ikke ville miste. I frykt for å miste Jerusalem har bosettere begynt å etablere større nabolag i Øst-Jerusalem, sier Røislien.

Byens palestinere blir presset ut i en by der det er trangt og boligprisene er høye. Allerede dannet israelske bosetninger en halvmåne rundt byen, og nå blir de spredte jødiske områdene som har vært inne i Øst-Jerusalem omdannet til rene jødiske nabolag.

Jerusalem er det helligste stedet i det jødiske universet. For de religiøse er byen åpenbart viktig, med klagemuren som den siste rest av Davids tempel, men også for de sekulære står byen sentral, dette er kulturens vugge.

MEN HVA MED STATEN ISRAEL, og dens skiftende regimer. Hvorfor hører de ikke på USAs visepresident Joe Biden og resten av verdenssamfunnet, som fordømmer utbyggingen av nye bosettinger?

Statens politikk overfor de ulike bosetningene har variert fra aktiv oppfordring til å flytte til områdene, til fjerning ved makt og til støtte for fortsatt eksistens. I 2008 sammenlignet Israels daværende statsminister Ehud Olmert overgrep fra jødiske ekstremister mot palestinere på Vestbredden med tidligere tiders jødeforfølgelse i Øst-Europa. Også denne gang har planene om nye boliger vakt sterk kritikk innad.

- Det er ikke etablert helt nye bosetninger på ganske lenge, det har Israel gått med på å ikke gjøre. Men Israel har ikke gått med på å dempe det som kalles «naturlig vekst». Og det mener myndighetene dette handler om. De forbeholder seg retten til å ikke kaste ut de som bor der, og dermed må familiemedlemmene deres også få bo der. Kritikerne sier at de bruker naturlig vekst som en måte å ekspandere på, og hevder Israel bygger så mange leiligheter her at folk kan bli boende. Naturlig vekst-begrepet er kjernen i dette fra myndighetenes side, sier Røislien.

Antallet bosettere på Vestbredden øker med 4,5 prosent hvert år, tre ganger så raskt som resten av Israels befolkning.

Ifølge en rapport utgitt av den israelske organisasjonen Peace Now i fjor, om omtalt i Aftenposten, økte antall nye bygninger i bosetningene med nesten 60 prosent i 2008 fra året før.

I de såkalte utpostene, som i motsetning til bosetningene ikke er anerkjent av den israelske regjering, var nybyggingen mer enn doblet.

DE RELIGIØSE JØDENE ser på seg selv som «utvalgt», et folk med spesielle forpliktelser. Dette påvirker også valg av bosted for noen av dem.

Forestillingen går ut på at man en gang inngikk en avtale med Gud, og at jødene skal være et spesielt folk, akkurat som muslimer og kristne også ser på seg selv som utvalgt. Om evig liv mener jøder at også ikke-jøder oppnår det om de lever moralsk. Men jøder må overholde alle religiøse forpliktelser for å få det. Å være utvalgt ses på som et offer heller enn som privilegier, det dreier seg om selvpålagte krav om å oppfylle det Gud forventer av en, ifølge religionshistoriker Bente Groth, som tidligere har forklart hva det vil si å være utvalgt for Dagbladet.nos lesere.

I forpliktelsene ligger det blant annet at jøder skal overholde sabbaten og følge reglene for hva man kan spise og kle seg i. Reglene dreier seg også om etikk og moral og forhold til andre mennesker. For en del ortodokse ses Israel på som et land som er gitt til dem av Gud. De mener de har en hellig forpliktelse å bosette seg her, for det jødiske folks frelse og for verdens frelse.

- Frelsen i jødedommen innebærer en etablering av Davids rike, folket må være forent med landet sitt. Signalet på at frelsen nærmer seg er at folket vender tilbake til landet sitt. Det handler om landområder man trenger å beholde ut fra religiøse postulater, for at man skal nå frelsen, sier Røislien, men legger til at Stor-Israel ikke er noe de religiøse omtaler som et mål. De ønsker å ekspandere, men mange er mer realistiske i sin tilnærming.

- Det er vagt hvor stort landet egentlig skal bli, mye av dette mener man Messias vil ta ansvar for. Men de mest symboltunge stedene er viktigst å ivareta, Jerusalem, Hebron. Det handler imidlertid ikke om en yttergrense, sier forskeren.


STATEN ISRAEL favner om rundt 20 prosent ortodokse. 20 prosent er arabere, resten er sekulære i en eller annen form. Av disse er halvparten ikke-praktiserende, mens den andre halvparten feirer helligdager og deltar i noen religiøse aktiviteter.

De ultraortodokse utgjør rundt 700 000 - 800 000.

I DEN IDEOLOGISKE, ORTODOKSE bosetterbevegelsen finnes grupper som tror vi lever i frelsens tidsalder akkurat nå. De tolker sionismen, opprettelsen av staten Israel og utvidelsen i 1967 som tegn på det, akkurat som norske kristenkonservative.

For at frelsen skal fullbyrdes tror de at de må fortsette å leve i disse områdene, siden de er utvalgt til det.

Selv om de som støtter dette synet ikke er mange, blir de svært synlige, ikke minst i mediene. Fra sine bosetninger i nærheten av palestinske byer bruker de sine våpen til å fremme territorielle krav, og de fremmer en nasjonalisme som er like mye en anti-arabisme.

Noen av disse gruppene er blitt forbudt av israelske myndigheter på grunn av brutaliteten. Samtidig som de er få og uviktige, blir de også viktige, fordi de er gjør livet til palestinerne svært vanskelig.

Jødiskortodokse settlere som er for en utvidelse av Israel finner sine argumenter for dette i de religiøse bøkene, hvor de finner det gamle, bibelske Israel. Det omfatter blant annet Vestbredden (Judea og Samaria) og hele Jerusalem, og strekker seg et stykke inn i Libanon. Ortodokse som ønsker å bosette de okkuperte områdene mener at områdene som Abraham og hans etterkommere holdt til i er hellige. Hebron er jødenes nest helligste by, og en del mener de har en plikt til å bo der patriarkene er begravd.

Blant dem som praktiserer troen er det gjerne rabbinske forklaringer som legges til grunn for hvordan vi forstår ting i vår tid, ikke de langt eldre Mosebøkene. Det er et mindretall som bruker bibelske lover og forestillinger politisk. Også mange jøder protesterer mot den politiske tolkningen om at det utvalgte folket også har et ubestridt krav på landområder og at dette legges til grunn for en okkupasjonspolitikk.

Også en del religiøse er for full tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, mens de ultraortodokse er motstandere av opprettelsen av staten Israel. De venter på messias, og så lenge han kommer, kan man leve hvor man vil. Å bli settler på Vestbredden i dag er poengløst for dem.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.