En liten kropp sitter framoverbøyd under det lange, tykke krøllete håret. Foran seg har hun et pappkrus kaffe med bilde av Knerten og Lillebror på. Akkurat der og da er det vanskelig å forestille seg at Cecilie Skog har besteget flere av verdens høyeste fjell, seilt til Shetland og nådd både Nordpolen og Sydpolen på ski. Etter den siste turen måtte hun ha profesjonell hjelp til å få ut flokene i huldrehåret.

Nå sitter hun hos Gyldendal Norsk Forlag i Oslo, som har gitt ut den siste boka hennes, «Til Rolf. Tusen fine turer og én trist». Litt hemmelighetsfull forteller hun at det nok kan bli flere bøker. Med seg fra Antarktis har hun side på side med dagboknotater, og denne gangen kom ordene lett.

- ?Boka til Rolf er det vanskeligste jeg har skrevet noensinne. Jeg var aldri i tvil om at jeg ville skrive den, det bestemte jeg meg for allerede da vi var på vei ned fra basecamp på K2. At jeg skulle dra hjem å skrive Rolfs bok. Jeg utsatte skrivinga i det lengste, men jeg og turkompisene til Rolf, som også har bidratt, er veldig glade for at det ble ei bok til sist. Selv om det var Rolf som skulle ha skrevet den.

Cecilie Skog mistet sin mann, kjæreste og beste venn Rolf Bae (33) på fjellet K2 i Pakistan den første augustdagen i 2008. Selv hadde hun akkurat nådd toppen sammen med Lars Nessa, en av de fire i klatrefølget. Rolf gikk saktere, og valgte å snu da han møtte Cecilie og Lars på vei ned fra toppen på 8611. Det begynte å skumre. Sammen klatret de tre nordmennene ned fra det som anses å være verdens farligste fjell. Plutselig gikk et ras, og 15 meter til siden for Cecilie falt Rolf Bae i døden. 11 mennesker døde i fjellet denne dagen.

For seks uker siden kom Cecilie tilbake fra den første store turen uten Rolf. På 70 dager krysset hun Antarktis - det vil si 1800 kilometer på ski. Da hun kom hjem veide hun 44 kilo. Pulken hun dro på hele turen veide tre ganger så mye.

- ?Akkurat nå har jeg det kjempebra. Jeg har fortsatt litt av den rusen jeg får av å være på tur, samtidig har skuldrene senket seg og jeg har brukt noen uker på å bare slappe av hjemme i Stavanger, sier Cecilie.

Hun har fått tilbake over halvparten av alle kiloene hun mistet i isødet, og nå har hun også fått tilbake matlysten. Før turen måtte hun feite seg opp, og spiste så mye at hun ble matlei.

- ?Jeg spiste alt - masse feit mat, hamburgere, potetgull, bakverk, kaker - og drukket olje. Til slutt hadde jeg liten glede av all maten, og det føltes mer som tvang, sier Cecilie.

Hun snakker ikke så mye om de tøffe takene på turen. Den steintunge pulken, den bitende kulda, de grusomme gnagsårene og de mange tårene. Men hun snakker mye om sola som aldri gikk ned, om lyset i isen og lyden i teltet - om alle de små og store gledene som gjør at hun elsker så inderlig å være på tur.

- ?Jeg kjente ikke hvor sliten jeg var før jeg kom hjem. Men på tur er det godt å være sliten og sulten, komme inn i teltet, varme seg og lage mat. I Antarktis sirkulerer sola rundt deg døgnet rundt, den varmer opp teltet og gjør det lettere å stå opp om morgenen. På Nordpolen, der alt er bare is, kan det være vanskeligere, sier Cecilie, og fortsetter å fortelle om fargene i polhavet, de rosa og de lilla, og eventyrlandskapet som kontinuerlig skifter foran øynene.

Det skinner i blikket når hun forteller om diamantene i snøen og vinden som leker i teltbardunene.

- ?Det er de opplevelsene jeg savner når det er lenge siden sist. På tur føler jeg meg som verdens heldigste menneske, jeg blir så glad av det, det er som en rus. Det kjekkeste jeg vet er å være på tur, og det nest kjekkeste er å dele det med folk jeg setter pris på, sier Cecilie.

For første gang hadde hun med klassisk musikk på turen, i tillegg til den musikken hun pleier å høre på, som U2, Pink Floyd - eller «Surfin' USA» av Beach Boys for den ultimate kontrast.

- ?Når tankene setter seg fast, og du ikke får dem vekk, da kan det hjelpe med musikk. Det var svigerforeldrene mine som sendte meg klassisk musikk, jeg har ikke peiling på det. Men det var med på å forsterke opplevelsene, sier Cecilie.

- ?Du skulle egentlig ta denne turen sammen med Rolf?

- ?Ja. Så var han med likevel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det uten at det høres dumt ut, men Rolf ble klarere for meg når tankene ble klarere. Minnene ble veldig sterke underveis, og jeg tok ham fram når jeg trengte ham.

Blikket blir trist, selv om hun smiler.

Men mange dager var det helt for jævlig vanskelig. Likevel tror jeg det hadde vært verre å være hjemme.

- ?Tenker du ofte på det som skjedde på K2?

- ?Jeg har fått mye hjelp til å bearbeide det, og det tynger meg mindre og mindre. Men sorgen tar tid. Jeg håper det er sant som jeg har fått høre, at tida er din beste venn.

Rolf Bae fikk sin grav i fjellet K2, og familien har forsonet seg med at han aldri kommer hjem igjen.

- ?Jeg har ikke vært der etter ulykken, men jeg skal garantert tilbake. Vi kommer til å dra dit når vi er klare. Det er det eneste vi vet, at en gang skal vi tilbake, sier Cecilie.

Da tar hun med Rolfs foreldre, som hun har et svært nært forhold til.

Det Cecilie også vet, er at hun sannsynligvis er ferdig med de høyeste fjellene og de farligste klatreturene.

- Jeg klatrer fortsatt, men nå er det mest koseturer. Jeg tror jeg er ferdig med de største fjellene. Jeg prøvde meg på isklatring i fjor, i Ouray i Amerika, men det ble feil. Det sies at man skal rett tilbake bak rattet etter en bilulykke, men for meg blir det feil. Selv om man aldri skal si aldri - det har jeg lært av Rolf.

Selv om Cecilie har, som eneste kvinne, nådd toppen av det høyeste fjell på hvert kontinent, vært på Nordpolen, Sydpolen og Grønland, så er det de små turene som er de viktigste.

- ?Hvis jeg måtte velge ville jeg valgt de små, daglige turene mye heller enn de lange, ekstreme. De flotteste stedene trenger ikke være de lengst unna. Jeg er veldig glad i Sukkertoppen, det første fjellet jeg besøkte, eller å gå tur langs Jærstrendene. Det er naturopplevelsene som er viktige, ikke å være først eller best.

Cecilie Skog er utdannet sykepleier, men har de siste åra levd av sin aller største interesse på heltid. I tillegg til studier i friluftsliv er hun utdannet fjellfører, brefører og breinstruktør, og er en svært populær foredragsholder.

Det hele begynte med de vanlige turene - på hytta og i fjellene hjemme på Sunnmøre. Så ble turene lengre og lengre, og fjellene høyere og høyere.

- ?Det bare ble sånn. Det som driver meg er at jeg liker å dra på tur, og jeg er nok litt sta. I tenåra var jeg helt uinteressert, men etter hvert begynte jeg med toppturer, og så tok det helt av. Jeg har alltid tenkt at jeg må prøve, jeg kan jo bare snu underveis. Derfor klatret jeg Mont Blanc i Alpene som 21-åring, selv om alle mente det bare var for proffer, sier Cecilie.

- ?Er du modig?

- ?Ja, jeg er nok litt modig. Men samtidig er jeg pysete, jeg er ikke den som kjører fortest i skiløypene, og jeg er veldig opptatt av sikkerhet. Det høres kanskje rart ut i forhold til klatring, men mye handler om riktig sikring. Og for meg er fellesskapet viktigere enn konkurransen, sier Cecilie.

- ?Hvor ser du deg selv om 20 år?

- ?Å, jeg tør ikke tenke så langt framover. Da kan jeg bli litt trist. Jeg hadde jo planer sammen med Rolf som det ikke ble noe av. Hvem vet, kanskje er jeg tilbake i sykepleieryrket om 20 år.

AKKURAT NÅ ser Cecilie Skog fram til neste tur. Når vi møter henne på Gyldendal er hun på farta, først hjem til Stavanger, så til Haukelifjell. Deretter pakker hun sommerkjolene for å være ei lita uke i Miami. I august har jeg allerede planlagt å guide to turer til Kilimanjaro.

Men først går turen til Grønland i april. Sammen med en annen skal Cecilie guide elleve damer fra 32 til 61 år over innlandsisen på Grønland - en tur Cecilie har gjort flere ganger før.

- ?Men jeg har aldri hatt med meg elleve damer før, sier Cecilie, og ler.

Hun har vært mentor for de elleve damene, som har trent regelmessig det siste året for å forberede seg til sitt livs tøffeste skitur.

Til Antarktis gikk Cecilie Skog sammen med den amerikanske klatreren og eventyreren Ryan Waters.

- ?På en slik tur som den til Antarktis er du mye alene mens du går, selv om du går sammen med en annen. Én må dessuten gå foran og orientere til enhver tid. Men om kvelden er det godt å ha noen å snakke med, ellers tror jeg at man lett blir litt sprø. På Grønlands-turen, derimot, ser jeg for meg at det blir en del skravling - med elleve damer, sier Cecilie.

Hun ler.

- ?Det blir utrolig spennende. Og jeg gleder meg!

Og litt lenger fram i tid, ikke om ti år eller tjue år, men kanskje neste år, etter Grønland, etter den vanvittige sola på Kilimanjaro, kommer flere turer og flere drømmer. En av dem er å padle, kanskje rundt Jamaica. Og sannsynligvis kommer det flere bøker, som er mest fine og ikke fullt så triste.

gro@dagbladet.no