Åtte meter over bakken, med utsikt over Stormyra, ligger Furuhytta. Småfuglene flyr sin vei i det vi kommer trampende opp trappene, men så snart vi lukker oss inn i hytta kommer de tilbake. De forsvinner igjen når hakkespetten kommer.

Vi har kjørt mot Hamar, gjennom Brumundal, oppover Ringsakerfjellet mot Sjusjøen, og plutselig ser vi et lite, blått skilt som viser vei til et vandrerhjem. Midt uti ødemarka. Gründer og hyttebygger Frode Schei viser vei de to hundre meterne ned til hytta. Han lette lenge for å finne det perfekte sted å bygge et overnattingssted i trærne, og både utsikt og dyreliv har vært viktige faktorer.

- Som guttunge bygde jeg hytter i trærne hjemme på Høybråten i Groruddalen. Under den grønne bølgen på 70-tallet utdannet jeg meg som skogtekniker, og etter 25 år her i Brumundal kjenner jeg skogene. Dette prosjektet er nok en kombinasjon av skapertrang og egne fritidsinteresser, sier Frode Schei.

Furuhytta har han selv tegnet og satt opp sammen med en kamerat, mens den større Lerkehytta har fått litt profesjonell hjelp av et arkitektkontor. Ei tredje hytte, Granhytta er såvidt påbegynt. For Frode har sikkerheten vært svært viktig.

- Du merker at det svaier her når det blåser, og Furuhytta har vært med på mang ei vindkule, men den har klart seg bra. Men du skal vite mye om sikkerhet før de begynner å bygge i tretoppene. Selv har jeg bakgrunn fra både klatring, hanggliding, windsurfing - og treklatring, forteller han.

Han har fått støtte både fra kommunen og Innovasjon Norge, og i dag er hyttene godkjent som overnattingssteder, og er også registrert internasjonalt som vandrerhjem.

- Vi har allerede hatt gjester fra mange land, og i fjor hadde vi 135 overnattingsdøgn, sier Frode.

Selv ser vi ikke elgen før på motorveien på vei tilbake til Oslo, men begge de to hyttene ligger i et veldig elgrikt område. Både sommer og vinterstid tusler elgen under hytta, og både bjørn og gaupe finnes i de store Ringsakerskogene. På myra foran Furuhytta kan man oppleve full orrleik hvis man er heldig.

- Se, der er en toppmeis, roper Frode plutselig, og på et av de mange fulgelbrettene står en liten fulg med en karakteristisk hanekam på hodet.

- Den kommer folk langveis fra for å fotografere.

På Lerkehytta har familien Unander fra Oslo flyttet inn for ei natt eller to. Hytta er større enn vår, med hems, soverom og et bitttelite bad med biodo og dusj. Solcellepanel gir strøm til komfyr og tv - for den som vil ha det.

- For oss er litt av poenget at det ikke er tv. Jeg har selv gode minner fra barndommens  hytteturer da vi hørte på radio og spilte spill, og jeg synes det er veldig fint at ungene også kan se gleden i det enkle. Det er noe å ta med seg videre i livet. Når du er sammen på liten plass ser du hverandre på en annen måte, og her kan vi gjøre de tingene vi ikke tar oss tid til hjemme, sier Hanne Unander.

Ungene Helene (8) og Theodor (5) synes det er både rart og fint å sove oppe i et tre.
- Jeg synes det var litt rart, først trodde jeg nesten ikke på det, sier Helene, og forteller at de har sett masse fugler.

Foran Lerkehytta er det bygd en liten landsby av fuglekasser. Oppe på verandaen er det enda flere. Begge hyttene har muligheter for å grille på verandaen, og Helene og Theodor har bestilt pølser.

- Vi tenkte i utgangspunktet å bli ei natt, men tror kanskje vi blir en ekstra, sier familien.

De to tretopphyttene ligger tolv kilometer unna hverandre, og ingen av dem har hyttenaboer så langt øyet kan se. Det har også vært litt av vitsen.

- Vi ville at hyttene skulle frontes som noe spesielt,  og her er vi midt i et villmarksrike. Dessuten er det miljøvennlig turisme. Når jeg tar ned hyttene vil ingen kunne se et år etterpå at de har vært her. De er bygd i ett med naturen, og det er lite dynamitt for å si det sånn, sier Frode.

Når sola går ned og farger himmelen oransje, er det nesten ikke en lyd å høre utenfor hytteveggen. Ute er det vindstille. På verandaen på Furuhytta flyr fuglene rett over hodet på deg, og når Hakkespetten kommer er det nesten så du skvetter. Det føles som å bo inne i et tre.


For å tilby turistene mer enn bare overnatting samarbeider Frode Schei med flere krefter i kommunen, og kan tilby både guidede turer, padling, stjernekikking, ridning, fiske og hundekjøring.

- Her er noe å gjøre uansett årstid, og de har alle sin sjarm, sier gründeren.

Neste morgen våkner vi av hakkespetten som hakker i hyttetaket. Appelsinjuicen som har stått på gulvet har fått små isklumper, men oppe i overkøyene holdt varmen fra gassovnen seg godt helt til den gikk tom for propan.

Klokka ti er det slutt på stillheten. Utenfor står 14 ivrige alska huskyer, klare for å ta oss på tur. De er forferdelig utålmodige. Jan Frydenlund har holdt på med hundekjøring i mange år, og har nærmere 40 hunder hjemme. Han er stødigheten selv.

Det er ikke Søndags reporter, som ramler av sleden i første sving. Heldigvis stopper hundene fordi Jans hunder står i veien foran dem.

- Det hender jeg ramler av jeg også, men da prøver jeg å holde meg fast. Ellers kan de gå ganske lenge før de stopper, sier han.

For bikkjene er ikke glade i å stå i ro. Den ivrigste greier å tygge over tauet sitt mens han venter, og det er et voldsomt spetakkel før vi setter oss i bevegelse. Men da blir det stille. I rundt 20 kilometer i timen kjører vi over myra, og etter hvert sitter balansen bedre. Det er en fin opplevelse.


Sporet etter hundesledene på myra utgjør ei fin skiløype. Et belte av frostrøyk slynger seg over bakken, og den lubne halvmånen sloss om oppmerksomheten med sola som er i ferd med å gå ned. Skistavene knirker i snøen.

Åtte meter over bakken ligger Furuhytta som et kråkeslott oppe i trærne. I skumringen er den vanskelig å se, men seinere, etter bålstekt indrefilet, når stearinlysene er tent og fakene viser vei opp trappa, da, da er den neste magisk der den lyser i den mørke skogen.