- Shuffle, shuffle, shuffle og stopp. Nei, nei. Det er ikke så vanskelig. Kom igjen.

Anne Sender forsøker forgjeves å lære bort et par enkle steppetrinn.

- Ok? Shuffle, shuffle, shuffle og stopp. Husk at du må være avslappet i anklene. Gjør sånn, sier hun og banker fast et par imponerende steppekombinasjoner i linoleumen.

Det sitter fortsatt i beina til den tidligere danseren som drømte om et liv i rampelyset. Men det var langt mer alvorlige ting enn stepp og dans som skulle gjøre Anne Sender kjent.

Like før jul i fjor gikk israelske styrker til angrep på Gazastripen. En hel verden sto vantro på sidelinjen og så på hvordan den israelske krigsmaskinen effektivt tok affære. Bildene og rapportene var rystende, og her hjemme fløy Sender som et prosjektil fra studio til studio, fra debatt til debatt. Da forstanderen ble spurt om dette ville føre til mer jødehat - også i Norge - svarte hun at «vi ser en gnist i unge muslimske miljøer som kan eksplodere».

Hva tenker hun i dag? Er vi nærmere en eventuell eksplosjon nå?

Den lattermilde steppepedagogen har veket plassen for den seriøse samfunnsaktøren. De brune øynene, som var omkranset av smilerynker, er alvorlige.

- Nå er vi ganske nær en eksplosjon. De ekstreme miljøene er små, men de har fått fotfeste. Dessuten har de nå fått et nettverk. Viljen og evnen har vært der lenge, mens motet og troen på at de kan komme unna med det, har det ikke. Nå er også det på plass. Dessverre.

- Frykter du en terroraksjon på norsk jord?

- Nei. Men det er illusorisk å tro at vi skulle skjermes fra en virkelighet som preger så store deler av verden ellers.

- Hva tenker du om den pågående karikaturstriden?

- Jeg synes ikke noe om å krenke hverandre. Det skaper barrierer som kommer i veien når vi skal snakke sammen. Samtidig må vi tåle en veldig stor bredde av ytringsfrihet. Så her vil jeg si at begge parter har rett og at dette er noe vi må lære å leve med. Å akseptere at vi er uenige.

Sender forteller at hun som jøde ikke føler seg truet, og tror det gjelder de aller fleste i menigheten. Hun hadde heller ingen betenkeligheter med å møte opp under demonstrasjonen mot trykkingen av karikaturtegningene på Universitetsplassen i midten av februar.

- Mye bra ble sagt av andre, men da Mohyeldeen Mohammad kom med dette om 11. september på norsk jord, tenkte jeg: «Huff, den der skulle du ikke tatt». Så viste det seg at det bare var toppen av isfjellet. At han i etterkant har hostet fram den ene fullstendig uakseptable holdningen etter den andre.

Sender tar en pause.

- Ekstremisme finnes selvfølgelig alle steder. Det pågår en voldsom polarisering i den jødiske verdenen for tida. På den ene siden har du de liberale, og på den andre siden de ultraortodokse - som kan synes å være i ferd med å overta hele butikken. Vi liker det svært dårlig. Ja, det som skjer er veldig farlig. Det er det samme innen jødedommen som alle andre religioner. Radikaliseringen foregår overalt, også hos oss.

- Blant norske jøder?

- Ja. En representant fra den ultraortodokse Chabad Lubavitch-bevegelsen, opprinnelig fra Øst-Europa, nå mer amerikansk, har holdt til i Oslo i fire år, og han representerer en religiøsitet som ligger langt på siden av det vi kan akseptere.

- «Vi» i betydningen Det Mosaiske Trossamfunn?

- Ja. De står for helt andre verdier enn gjennomsnittet. Det er en bevegelse som blander religion og politikk, i tillegg til at den har en antidemokratisk struktur og er organisert slik at innsyn er vanskelig. Kvinner har en underordnet rolle og det snakkes om Stor-Israel, sier hun.

Stor-Israel er ideen om en stat som strekker seg fra Egypts grenser i vest til det gamle Babylon i øst, altså et sted mellom dagens Irak og Iran.

Sender sukker oppgitt.

- Vi er opptatt av demokrati, dugnad og samfunnsansvar, og dette er helt ødeleggende for miljøet. Og som sagt: Veldig farlig.

Siden hun ble valgt til forstander i Det Mosaiske Trossamfunn for fem år siden, har Sender ofte deltatt i debatter, og blir av mange oppfattet som Israels stemme i Norge. Sjøl sier hun folk tar feil hvis vi automatisk setter likhetstegn mellom Israel og jøder.

- Vi har selvfølgelig et utstrakt samarbeid på kulturutveksling og den slags. Men jeg driver ikke med politikk. Det er ambassadens ansvar, slår hun kontant fast.

Jo da, Sender er en myndig dame. Alle som har møtt henne i debatter kan skrive under på det. Folk som kjenner henne personlig bruker adjektiver som humørfylt, kvikk, direkte, lojal - og svært fargerik - for å beskrive henne. Når hun tar imot i samfunnshuset ved siden av synagogen i sentrum av Oslo, er førsteinntrykket nettopp fargerikt. Hun har på seg dypfiolett jakke, lyslilla skjerf og blåfiolette briller. Leppestiften er magentarød og øynene intenst brune. At hun sitter foran en bokhylle som utelukkende har ringpermer med signalgul eller vårgrønn rygg, forsterker inntrykket. Hun ser pigg ut, til tross for at hun påstår det motsatte.

- Åh, jeg har sovet dårlig i natt. Brukte halve natta til å rote gjennom gamle bilder til dere.

Så smiler hun.

- Det minnet meg om hvor mye moro jeg har vært med på. Hvor mange fantastiske mennesker jeg har møtt. For et spennende liv jeg har hatt.

Anne Dulin var 18 år gammel da hun møtte Jan Sender. Ti dager etter det første møtet, flyttet de sammen. Tre år etter giftet de seg.

- Da jeg møtte Jan, var jeg allerede godt i gang. Jeg var søkende og hadde alltid vært fascinert av jødedommen. Og av Israel. Det var ikke noe krav at jeg måtte konvertere. Det var jeg som ville det, sier hun.

Gjennom ekteskapet fikk hun noe hun aldri før hadde hatt: En svært sammensveiset familie.

- Hvordan vil du beskrive barndommen din?

- Lurvete.

1963 var preget av katastrofer, både store og små. På Bali ble 11000 mennesker drept i et vulkanutbrudd, 7000 omkom som følge av orkanen Floras herjinger i Karibien, et jordskjelv i Jugoslavia tok livet av 1800 - og seint på året kom meldingen om at John F. Kennedy var blitt skutt. På radioen sang Skeeter Davis gråtkvalt om «The End of The World». Syv år gamle Anne hadde det heller ikke så greit. Faren, som var lege, og var glad i sterke saker og flotte damer, ble dette året skilt fra Annes mor.

- Helt forferdelig. Både for meg og tvillingsøsteren min Inger, og selvfølgelig for mine to eldre søstre Nina og Helle. Skilsmisser var ikke det samme som det er i dag. I tillegg var mor, hva skal jeg si, lite egnet for voksenlivet, sier hun.

Bygdedyret levde også i Skien den gangen, og da mora til Anne møtte en ny mann som fristet med et nytt liv fjernt fra all sladderen, sa hun «ja». Han var dansk og jobbet på en båt som gikk mellom London og Tenerife. Han oppfordret henne til å selge alt hun eide, og ta med de fire døtrene til Tenerife og starte på nytt med ham. Det gikk ikke helt som planlagt.

- Det viste seg at han var bigamist.

- Han hadde en kone fra før?

- Nei. Ikke én. Fem, sier hun tørt.

Pengene fra leilighetssalget tok snart slutt, men takket være en forståelsesfull hotelleier fikk den 35 år gamle kvinnen og hennes fire døtre i alderen sju til ni, tak over hodet. Det var her Anne fikk sine første erfaringer med det jødiske. På øya bodde det en gruppe tidligere konsentrasjonsleirfanger og krigsseilere. Dette var folk som hadde flyttet dit for å glemme og for å drikke. Som barn var Anne og søstrene vitne til alle begredelighetene de bar på.

- Vi fikk fortalt historier som så unge barn strengt tatt ikke bør høre. Jeg husker veldig godt en mann som stilte opp hver kveld klokka ti og gjorde salutt. Det hadde han gjort hver eneste kveld i leiren, da de hang jødiske barn. Ti barn hver kveld. Dette er sånt barn ikke skal behøve å måtte forholde seg til, men mor hadde ikke evnen til å skjerme oss.

Vel ett år seinere satte den lille familien kursen mot Norge igjen. De ble smuglet hjem på norske båter. Sender husker hvordan hun og søstrene måtte gjemme seg i et lintøyskap da inspektøren kom om bord i Rotterdam.

- Det var ganske vanvittig. Jeg kan le av det nå, men det opplevdes ganske traumatisk den gangen.

- Hvordan var det å komme hjem?

Sender rynker på nesa.

- Vi flyttet inn til mormor på Jar i Bærum, men vi var veldig, veldig annerledes enn de andre barna. Det som hadde skjedd preget oss resten av skoletida. Inger og jeg var tolv år da vi for alvor skjønte at vi var alene og måtte støtte hverandre, sier hun.

Anne greide seg ikke så bra på skolen. Hun gjorde aldri lekser og var mye borte, noen ganger fordi hun rett og slett ikke hadde penger til å komme seg dit. 14 år gammel sluttet hun. Hva gjorde hun i stedet? Hun sang. Og danset. Og steppet. Hver dag. Hver kveld. Og hun drømte om å bli stjerne.

- Rampelyset er et godt sted å være. Man kan ta på seg en rolle. Hvis man greier å formidle noe, føler man seg også helere. Jeg hadde nok en sånn opplevelse, sier hun.

- Dansen var det første jeg følte jeg mestret. Og det var fantastisk. Siden begynte jeg på voksengymnas og fikk sansen for å lære. Jeg overtok også ballettskolen til ei eldre venninne. Da skjønte jeg at jeg hadde talent for formidling. Det var noen fantastiske år, sier hun.

I åra som fulgte fikk Sender to barn og hadde forskjellige jobber. Hun hadde oppdrag for UD, var på konferanser og seminarer i inn- og utland og fikk på nært hold erfare hvor viktig rolle en liten nasjon som Norge kan spille ute i verden.

- Sri Lanka har vært mitt hovedfokus de siste åtte åra. Jeg har vært der i flere perioder og det har vært helt skjellsettende å se hvilken betydning norsk innsats har hatt der. Norge er god på fredsmekling, men vi kan selvfølgelig bli enda bedre. Men vi må uansett fortsette med det, sier hun.

At hun endte opp som forstander skyldes en liten, tørst mygg hun møtte i Sør-Sudan for seks år siden.

- Etter at jeg hadde jobbet med fredsavtalen på Sri Lanka, reiste jeg til Sør-Sudan for Flyktninghjelpen. Jeg bodde i telt i Rumbek, det var en fantastisk opplevelse. De gamle afrikatraverne jeg kjente, sa at jeg bare skulle blåse i malariatablettene. Hvis jeg skulle være så uheldig å bli smittet, var det både laboratorium og legehjelp i leiren. Jeg var nesten på vei hjemover da jeg tenkte: Jeg kan da ikke ha vært i Sør-Sudan uten å ha sett noen ting! Så jeg satte meg på et FN-fly, reiste oppover, helt på grensen til Darfur. Der havnet jeg på et marked i en leir for opprørssoldater. Det var som å komme 5000 år tilbake i tid, så jeg dro opp kamera og begynte å knipse.

- Var det lurt?

- Lurt? Nei, helt idiotisk, selvfølgelig! Ganske snart kom det en soldat og satte geværet i panna mi og sa: «Hva faen gjør du her? Du blir med meg». Jeg feide geværet til side og brølte: «Hvordan våger du å snakke til meg på den måten?». På norsk. Han ble så perpleks at han bare skygget unna. Vanligvis blir jeg helt kald i farlige situasjoner, så jeg skjønte at noe måtte være veldig galt. Seinere fortsatte den aggressive oppførselen. Til slutt skjønte den norske ambassadøren tegninga og ga klar beskjed: «Du skal hjem. Nå.» Da jeg kom hjem ble jeg innlagt med hjernemalaria og lå i respirator i sju dager. Ja, jeg holdt på å gi opp.

Nærdøden-opplevelsen tvang Sender til å gjøre opp status. Hun konkluderte med at hun hadde hatt et rikt liv, mye takket være sitt engasjement i Det Mosaiske Trossamfunn. Nå var tiden inne for å gi noe tilbake.

- Jeg visste at de skulle ha en ny formann og da ble det til at jeg svarte ja. Det hadde jeg ikke våget noen år tidligere.

- Du ble modigere etter å ha overlevd møtet med en sint opprørssoldat og en tørst malariamygg?

- Ja. Jeg er ikke så redd lenger. Vi har bare dette ene livet, og det må brukes. Det er fremdeles mange ting jeg er redd for, ting jeg vet jeg ikke er god nok til, men jeg forsøker så godt jeg kan.

- Er det en lite kvinnelig måte å tenke på?

- Ja, kanskje det? Nå kan jeg godt si de tåpeligste ting, til henrykt applaus, akkurat slik menn gjør. He-he.

- Blir du rik av å være forstander?

Sender svarer på spørsmålet med en kontant lattersalve.

- Nei, nei, nei. Dette er et frivillig, ulønnet verv. Noe man gjør fordi man føler det er ens tur. Hele miljøet er basert på dugnadsånd. Vil man være med her, kreves det at man bidrar.

Med jobben som forstander følger det en del forventede holdninger. Men Sender tenker sitt, både om bosetting og murbygging i palestinske områder. Med hennes rolle, er det vanskelig å si hva hun egentlig mener i disse sakene?

- Jeg kan ikke være dønn ærlig om det jeg mener, for da oppnår jeg ingenting, bortsett fra å støte folk bort. Jeg forsøker også alltid å være balansert. Når jeg kommer med negative ting prøver jeg også å komme med noe konstruktivt. Og ikke slå folk i hodet med at hvis de kritiserer Israel, så er de antisemitter.

- Men det tenker og mener du innerst inne?

- Nei, det gjør jeg virkelig ikke.

- Hvordan er det å være norsk jøde når Israels utenriksminister Avigdor Lieberman gjentatte ganger har omtalt Norge som et antisemittisk land?

- For det første tror jeg han har dårlige rådgivere. Så tror jeg han er dårlig informert. Han kjenner bare halve historien, reagerer med følelser - og han snakker til sitt innenrikspolitiske publikum. Man kan ikke slå folk i hodet ved å kalle dem antisemitter fordi de kritiserer hva staten Israel gjør, selv om det utvilsomt skjuler seg antisemittisme i deler av Israel-kritikken.

Sender smiler skrått.

- Samtidig må jeg innrømme at jeg koser meg litt når vi i Norge får merke akkurat den samme rapporteringen som Israel har beskyldt Norge for. At vi sitter her oppe og har løsninger på alt, mens vi i virkeligheten bare kjenner halve historien, og det meste er basert på synsing og følelser. Nordmenn er for følelsesmessig engasjert i disse sakene.

- Men hva tenker du om Israels bosettingspolitikk?

- Når det gjelder bosettingene så forstår jeg det rett og slett ikke. Det er for meg helt ubegripelig, ja, helt ubegripelig, at det skal være til Israels beste. Like ubegripelig som selvmordsbombing er for palestinernes sak.

- Og hva med murbyggingen?

- Murer i sin alminnelighet har jeg liten sans for. Jeg tror det finnes andre måter å løse problemer på. Men nå bor ikke jeg der, og det dreier seg altså om et land som må ta sine egne valg. De har nå også en gang plikt til å forsvare seg.

- Er det typisk deg å være sånn «på den ene siden og på den andre siden»?

Sender ler.

- Kanskje. Det er også typisk jødisk. Ifølge Talmud skal en lete etter sju vinklinger på en sak før en kan påberope seg å ha et noenlunde ok bilde. Det andre er at alle besitter en flik av sannheten. Først når alt settes sammen, kommer en fram til den fulle og hele sannhet, sier hun og legger hodet litt på skakke.

- Jeg tror at en av hovedgrunnene til at det er så mange jødiske tenkere, forskere og filosofer er at man blir oppfordret til å stille spørsmål. Man skal ikke akseptere sannheten fra generasjon til generasjon. Man skal krangle med Vårherre, med rabbineren, med læreren din - ja, med alle - om tekstene. Det er en utrolig stor forskjell fra «du skal bare akseptere, for sånn er det bare».

- Passer det ditt lynne?

- Absolutt. Det jødiske synet på Vårherre, livet og mennesket er veldig barskt. Realistisk. Og det passer meg veldig bra, sier hun.

Nylig ferdiggjorde Anne Sender sluttrapporten etter fredsmeklingen på Sri Lanka, eller som hun kaller det: «Det nordiske eventyret på Sri Lanka». Så nå burde hun sett seg om etter ny jobb. Men livet er lunefullt og nylig fikk Sender beskjed om å gjøre seg klar til å donere en nyre til sin tvillingsøster Inger.

- Jeg har vært forberedt på det lenge, men vi håpet at det ikke skulle bli aktuelt på noen år ennå. Men jeg er optimistisk anlagt. Jeg velger å ta det positive først, så får jeg heller tryne etterpå. Ingen kan ta fra meg gleden ved forventningene om at det vil gå bra. Det er mye moro bare i det.

Det nærmer seg middagstid. Sender skal hjem til sin mann i deres forholdsvis nykjøpte leilighet på Grünerløkka. Men det gjenstår ett spørsmål.

- Tror du det noen gang blir noen løsning på Midtøsten-konflikten?

- Jeg tilhører dem som tror det. Og når det skjer vil også mye av antisemittismen slik vi ser den i dag løse seg. Men borte blir den ikke. Man tar ikke bort 2000 år med overgrep sånn uten videre.

- Men ingen kan ta fra deg gleden ved forventningene?

Øynene til Sender forsvinner nesten i smilerynker.

- Akkurat.

eal@dagbladet.no