Neste år skal Vegard Ulvang gå i Roald Amundsens spor til Sørpolen. Han blir ikke akkurat helt alene.

Tips oss 2400
Vegard Ulvang

Vegard Ulvang

Harald Dag Jølle, Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther og Stein P. Aasheim

Harald Dag Jølle, Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther og Stein P. Aasheim

Deltakerne:

Skiløperen Vegard Ulvang (47): En av Norges største skiløpere gjennom tidene. Har tatt 14 VM- og OL-medaljer og en rekke verdenscupseire og gjennomført en rekke ekspedisjoner i ulike deler av verden. Engasjert miljøforkjemper.
Eventyreren Stein P. Aasheim (58): Nestor blant norske eventyrere etter å ha besteget fjell (bl.a. første norske Everest-bestigning), padlet elver, krysset ørkener og jungler og seilt under alle himmelstrøk. Utgitt et dusin bøker og vært opphavsmann til en rekke TV-programmer.
Forskeren Jan-Gunnar Winther (47): Direktør ved Norsk Polarinstitutt. Har doktorgrad fra NTH innen polar hydrologi og har i 20 år arbeidet med polarforskning med spesialisering på klimastudier av isbreer og havis. Ledet i 2007-2008 den norsk-amerikanske forskningsekspedisjonen til Sydpolen under Det internasjonale polaråret.
Historikeren Harald Dag Jølle, (38): Polarhistoriker ved Norsk Polarinstitutt. Var medredaktør for bokverket Norsk polarhistorie og skriver for tida på en biografi om Fridtjof Nansen for Gyldendal Norsk forlag.
Trekke sjæl: Amundsen brukte 98 dager tur/retur polpunktet. Hundene tok mye av belastningen, og reduserte dermed energikravet til mennene som med høyere fart trengte færre dager i isødet. I dag er det forbudt med hunder på Sørpolen, og 2011-ekspedisjonen må dra maten og utstyret etter seg i pulk.

Trekke sjæl: Amundsen brukte 98 dager tur/retur polpunktet. Hundene tok mye av belastningen, og reduserte dermed energikravet til mennene som med høyere fart trengte færre dager i isødet. I dag er det forbudt med hunder på Sørpolen, og 2011-ekspedisjonen må dra maten og utstyret etter seg i pulk.

I Amundsens spor

Roald Amundsen og hans mannskap begynte å gå mot Sørpolen 19. oktober 1911. 14. desember kunne nordmennene plante flagget på Sørpolen som de første i verden. Ulvang, Aasheim, Winther og Jølle skal, på dagen hundre år etter Amundsen, begynne på nøyaktig den samme ruta gjennom Antarktis. Planen er at de skal bruke like lang tid som polpioneren og nå fram til polpunktet 14. desember 2011, også det nøyaktig hundre år etter Amundsen. Men i motsetning til Amundsen får ikke Ulvang & co bruke hunder som trekkdyr. Det er ikke lenger tillatt i Antarktis
Løsning:Vegard Ulvang, Harald Dag jølle og Stein P. Aasheim sørger for at vekta øker noe, med gryterett og øl.

Løsning:Vegard Ulvang, Harald Dag jølle og Stein P. Aasheim sørger for at vekta øker noe, med gryterett og øl.

Visste du at?


• Antarktis er 1,4 ganger så stort som USA og 36 ganger større enn Norge?
• Antarktis har mer enn 40000 besøkende hver sommer?
• Antarktis inneholder nesten 70 prosent av verdens ferskvann og mer enn 90 prosent av all isen i verden?
• bare en prosent av  Antarkis er isfritt?
• den gjennomsnittlige sommertemperaturen på Sydpolen er -27,5 grader, og vintertemperaturen -76?
•den laveste temperaturen noen gang målt var på den russiske Vostok-stasjonen og viste -89,6?
•hvis isen i Antarktis smeltet, ville samtlige av jordas hav stige med mellom 60 og 65 meter?
• når den antarktiske havisen begynner å legge seg i begynnelsen av vinteren, sprer den seg cirka 100000 kvadratkilometer hver dag, slik at den til slutt dobler Antarktis' størrelse?
• de såkalte «Dry Valleys»-regionene i Antarktis ikke har hatt regn på to millioner år?
• mange av fiskene i det antarktiske havet har frysevæske i blodet, slik at de ikke ender som frossenfisk?
• forskere regelmessig borer opp iskjerner som kan fortelle om forholdene i Antarktis hundretusenvis av år tilbake?
Kjemiske forbindelser, drivhusgasser og partikler i isen gir verdifull informasjon om jordas klimaforhold gjennom tidene. En glasiolog kan med andre ord gi deg et glass vann som frøs på Jesu tid.
- Norges Flag plantet paa Sydpolen. Alt vel!

Det var 8. mars 1912. Telegrammet hadde nettopp tikket inn. Mens avisene ryddet førstesida, reiste stortingspresident Wollert Konow fra partiet Frisindede Venstre seg i salen. Egentlig skulle representantene diskutere innstillingen fra budsjettkomiteen denne morgenen. Nå kunne det vente.

- Medrepresæntanter! Vi kan ikke ta fat paa dagens gjerning uten at samles i et uttryk for den følelse av taknemmelig glæde, av beundring og stolthet, som har fyldt os alle ved budskapet om, at Roald Amundsen og hans mænd har naadd Sydpolen og dér plantet det norske flag. Vi er besjælet av en inderlig glæde og av dyp takknemlighet over, at «Fram» og den kjække skare, som er der om bord, ogsaa denne gang har naadd uskadt tilbake fra den farefulde færd.

- Jeg har ikke gjort noe som er i nærheten av å gå til Sørpolen før, og har stor respekt for både distansen og den fysiske anstrengelsen, sier Vegard Ulvang (47).

Sola har akkurat tatt kvelden, og Ulvang og eventyreren Stein P. Aasheim (59), polarhistoriker Harald Dag Jølle (38) og direktør for Norsk Polarinstitutt i Tromsø, Jan-Gunnar Winther (47), pakker ut matvarer og henger tøy til tørk på ei lånt hytte på Ål i Hallingdal.

Neste år skal de markere at det er 100 år siden Amundsen tok opp kampen mot engelskmennene og skaffet det unge Norge internasjonal berømmelse og ære. 19. oktober 2011 legger firkløveret ut fra Hvalbukta ved Rosshavet og setter kursen mot Sørpolen.

Det er ikke det at ingen har gått til Sørpolen etter at Amundsen gjorde det. Alle rekorder og fustitler er stort sett tatt. Erling Kagge ble den første mannen som gikk dit alene i 1993, Liv Arnesen den første kvinnen året etter. Ingen hadde heller gått til Sørpolen uten armer før Cato Zahl Pedersen gjorde det i 1995, og tre kanadiere satte den foreløpig siste fartsrekorden i fjor da de brukte 33 dager, 23 timer og 30 minutter på turen.

Da har vi ikke en gang nevnt de motoriserte bragdene. Som at Sir Edmund Hillary utmerket seg som en noe mer praktisk eventyrer da han fyrte opp traktoren og gjennomførte turen på 82 dager allerede i 1968. Tittelen skulle holde til 1992, da japaneren Shinji Kazama spant seg gjennom isødet på en motorsykkel i løpet av 24 dager.

Det måtte 7,5 tonn tung firehjulstrekker til for å slå tohjulingens fartsrekord. Etter at den spesiallagede monsterbilen vrengte inn på polpunktet i 2005 etter bare drøye 69 timer, er det ingen som har giddet å utfordre den motoriserte rekorden.

Men å gå dit, det gjør altså folk fortsatt. Vi skal straks komme tilbake til hvorfor. Først litt om Fritjof.

Det var da Nansen gikk til Grønland i 1888 og krysset Polhavet med polarskuta Fram fra 1893-1896 at den norske selvtilliten nådde nye høyder og man anså det naturlig å bruke penger på polarforskning. Fritjof Nansens ekspedisjoner hadde revolusjonert forståelsen av Arktis og gjort ham til folkehelt. Da Roald Amundsen tok opp arven kunne Stortinget ennå holde pengesekken åpen og ha folket i ryggen.

Nå er snart hundre år gått, og Norges glans som polarpionér har falmet i takt med at politikernes pengekran er skrudd igjen. Fra Amundsen nådde polpunktet og fram til 2005 hadde Norge bare to overvintrende ekspedisjoner i Antarktis, selv om vi har både forvaltningsansvar og næringsinteresser der. Det var først for fem år siden at den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land ble oppgradert til helårsstasjon. Stasjonen har plass til opptil åtte personer i den antarktiske vintersesongen og huser i snitt 40 personer om sommeren. Til sammenlikning har de amerikanske basene McMurdo og Amundsen-Scott til sammen 325 overvintrende og opptil 1250 mennesker i sommersesongen. Totalt finnes det 65 forskningsstasjoner i Antarktis, med i alt 1077 overvintrende forskere. Ingen land med helårsbaser, Sør-Korea og Sør-Afrika inkludert, har færre overvintrende enn Norge.

- Norge har helt siden Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 hatt stor politisk innflytelse i Antarktissamarbeidet. I lange perioder har norsk forskningsinnsats vært svært liten, og over tid vil det svekke vår politiske posisjon. Men vi er ikke så små at vi er ubetydelige. Dersom vi dyrker de forskningsområdene vi er spesielt gode på og er selektive i problemstillingene vi velger, kan vi fortsatt bli verdensledende på noen områder. En styrking av forskningsinnsatsen er en effektiv investering, siden vi allerede drifter kostbar infrastruktur som kan understøtte et mye større aktivitetsnivå enn dagens, sier Winther.

Så går strømmen, og historiker Jølle forsvinner ut hyttedøra med hodelykta på. Og det er altså i dette mørket, med en glovarm tekopp balanserende på stillongslåret, at Polarinstituttets direktør engasjert forklarer hvorfor det er nødvendig å gå til Sørpolen nå igjen. Ved at fire menn går de 1300 kilometerne og trosser temperaturer ned mot 50 minusgrader, tynn luft, snøskavler og farlige bresprekker, er Winther sikker på at folk får øynene opp for polarområdenes betydning for jordkloden i dag. At klimaendringene berører oss alle:

- Laget har en sjelden kombinasjon av fagkunnskap og ekspedisjonserfaring. Vi ønsker å bruke turen til å formidle vår kunnskap om vitenskap, skiløping, eventyr og polarhistorie, sier Winther.

Det skal selvsagt skrives bok. Og lages tv-serie og blogges underveis.

- Man må ha både grunnkondisjon og grunnstyrken på plass. Men når man skal gå så langt, er egentlig det viktigste å være så feit som mulig, sier Vegard Ulvang.

Det humres fra hyttekjøkkenet, der Aasheim og Jølle freser sopp og steiker kjøttdeig mens spagettien småkoker. Ulvang står bøyd over et stort kart som ligger utslått på en rosemalt kiste. Kartet har ikke en eneste grønn eller brun flekk - kun ulike nyanser av blått.

- Er det ikke litt nedtur at så mange har gått den samme turen allerede?

- Neinei, vi har ingen ambisjoner om å gjøre noe som ingen har gjort før. Det er ikke sånn. Turen er verken spesielt krevende, vanskelig, farlig eller barsk. Og jada, det er mange som har gått den før, sier Ulvang muntert.

- Ja...?

- Jeg liker å slite, og følelsen av å virkelig måtte yte før man kan nyte. Dessuten har jeg aldri vært på Sørpolen før. Å gå sammen med en polarhistoriker og en forsker gleder jeg meg også utrolig til. Men egentlig er det jo Stein som er ekspert på de gode unnskyldningene. Det er han som er filosofen blant oss.

Stein P. Aasheim flirer og stryker hånda over issen. I det øyeblikket en ekstremtur er gjennomført, har han som regel startet planleggingen av en ny. Er det fordi nedturen begynner i det drømmen er oppfylt? Blir det bare tomrom igjen?

- Vel...Når man har realisert en drøm, blir den erstattet av minner. Men minnene klarer ikke å fylle hele plassen drømmen tok. Og siden det er drømmene som driver mange av oss framover, må vi skaffe oss en ny drøm å realisere...

- Ja?

- ...men det er viktig å understreke at dette ikke er noen sportsekspedisjon, altså, sier Aasheim, før han poengterer at de skal være tro mot konseptet, og fokusere på Antarktis' betydning for den unge nasjonen Norge den gang da, for utviklingen av norske polartradisjoner, for Norges bidrag til forskning og politikk og ikke minst betydningen kontinentet har for det globale klimaet i dag.

- Og det er vår tur, selv om folk har gått til Sørpolen før.

Aasheim mener at å svare på hva som er vitsen med å stadig dra ut på nye ekspedisjoner, blir som å skulle svare på hva som er meningen med livet.

- Det er det ingen av oss som kan. Men jeg undrer meg over hvorfor det er slik at alle de som lever helt ordinært, de som aldri gjør noe ut av livet og bare følger aksen mellom fjernkontrollen og stemplingsuret, slipper å bli konfrontert med det samme spørsmålet.

Fargerike drager svever mot den isblå himmelen på Eldrevatn på Hemsedalsfjellet. På bakken, i enden av snorene, strever de fire med å få kontroll over kitene, som bukter og kaster på seg i vinden. De blir fort små prikker på de hvite viddene. Kiteinstruktør Markus Landrø er leid inn for å lære dem grunnprinsippene. Tanken er at de kanskje kan korte inn enkelte dagsetapper ved å bruke kite. En kite kan fort komme opp i høy fart. Men faller du da, og for eksempel treffer en skarp issvull, kan en ekspedisjon fort være over.

Bortsett fra det, er ikke turen forbundet med noen særlig risiko. Det er i hvert fall det Winther har sagt til kona. Skulle ulykken være ute, har de satellittsamband og kan få rekvirert et fly. Det kan riktignok ta opptil ei uke før flyet når dem, og regninga kan fort kan komme opp i sekssifrede beløp. Men muligheten er der.

Utfordringa handler mest om å takle rutinene, monotonien og det jevne slitet. Å gå ti timer hver dag, med en rundt hundre kilo tung pulk på slep. Resten av dagene vil gå med til snøsmelting og hvile. Til å drikke og spise nok og riktig. Gå akkurat passe fort.

- På denne turen er det viktigere å være psykisk enn fysisk sterk. Min erfaring er at de som fikser det mentale, blir desto sterkere og rausere mennesker underveis. Det er en utrolig positiv spiral, sier Jan-Gunnar Winther.

Da Konow talte til Stortinget 12. mars 1912, var Roald Amundsen for lengst tilbake på snøfri grunn. Han hadde plantet det norske flagget på Sørpolen allerede 14. desember året før. Den gang var det ikke treg postgang som gjorde at nyheten kom sent til Norge. Da Amundsen var framme, var han egentlig bare halvveis. Han måtte jo gå hjem igjen samme veien som han kom. Dagens Amundsen-ekspedisjon kan derimot sprette sjampanjen i det de når polpunktet, og det kommer ikke til å mangle på folk å skåle med. Sigrid Eikran fra Sparbu og Børge Ousland fra Nesodden skal etter planen vise en gjeng norske bedriftsfolk en litt kortere vei til polpunktet og plante flagget den samme dagen. I tillegg dukker det trolig opp en kar ved navn Steffen Dahl på den samme festen, han går halve Amundsens rute aleine. Om han da ikke støter på Asle T. Johansen og hans ekspedisjon underveis. Et eller annet sted i den lengste løypa finnes også Liv Arnesen og Ann Bancroft, som skal ha med seg en kvinne fra hver verdensdel på tur.

Og det blir flere. For et charterferiebudsjett på 72000 amerikanske dollar kan faktisk hvem som helst gå til Sørpolen fra den andre siden av Antarktis sammen med proffe reiseledere. Skulle ikke veien være målet, men målet rett og slett en fest, lar også det seg gjøre. Polfarer Inge Solheim kan fikse fly tur retur og VIP-billett til neste vinters garantert kaldeste fest for rundt 300000 kroner. Da er selvsagt både sjampis og serpentiner inkludert.

- Risikerer dere å gå i kø til festen?

Ulvang rister på hodet:

- He-he. Nei, det er veldig god plass på 1300 kilometer. Dessuten skal jo ikke alle starte samtidig. Jeg er mye mer bekymret for at vi fire skal komme bort fra hverandre underveis. han@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør