PÅ 1980-TALLET BODDE DET RUNDT 1000 mennesker i gruvebyen Centralia i den amerikanske delstaten Pennsylvania. I dag er det bare en håndfull igjen. Det siste offisielle tallet fra 2007 lyder ni personer.

Centralia har stått i brann i nesten 50 år. Ikke rart byen er blitt en spøkelsesby. Men noen få holder ut.

DE GJENVÆRENDE BEBOERNE har slett ikke gitt opp, selv om postnummeret er tatt fra dem og de fleste av husene ble kondemnert på 1990-tallet av delstatsmyndighetene.

Denne uka gikk fire beboere til retten, melder nyhetsbyrået AP.

De mener en massiv svindel foregår i delstaten, og at de som står bak forsøket på å kaste dem ut fra byen, bare prøver seg på et sleipt triks for å slå kloa i gruverettigheter verdt millioner av dollar, forsiktig anslått, hevdes det rettspapirene.

Beboerne, som sier de representerer kommunen sin, mener det er snakk om en av de mest verdifulle forekomstene av antrasittkull i verden. De ber nå en appelldomstol å stoppe den planlagte kondemneringen av de siste husene.

Statsadvokaten avviser beboernes påstander som konspirasjonsteorier og avviser at de har noen sjanse til å nå fram.

DET VAR BRENNING av søppel i mai 1962 som antakelig utløste katastrofen i Centralia.

En åpen kullåre ble antent og i løpet av 1980-tallet ble Centralia mer eller mindre fjernet fra kartet. Den saktegående brannen under overflaten herjet under hus og forretningslokale. I løpet av måneder hadde den spredt seg til motsatt side av byen. Men brannen ble først sett på som en kuriositet. Folk slapp å måke snø og kunne høste tomater til jul.

Men så noen begynte folk å besvime hjemme, karbonmonoksid sev inn i kjellerne deres. Folk fikk gassmålere installert i husene sine.

Bensintankene på Esso ble varme. En sjokkert eier målte og fant ut at bensinen lå på 77 grader.

Veien sank ned, over 2 meter. I sprekker i fortauet sprutet det damp ut. Av og til kom illeluktende svovelgass til overflaten. Rotter begynte å dukke opp i byen. Det var for varmt for dem i hiene. Flere fikk sykdommer som leger påsto kom på grunn av de farlige gassene.

I 1981 ble 12 år gamle Todd Domboski nesten slukt av et 46 meter dypt hull som plutselig åpnet seg i bakgården. Han overlevde ved å klamre seg fast i et tre. Naboen dro ham ut.

ETTER DETTE AKSEPTERTE nesten alle innbyggerne å flytte.

Anslagene går nemlig ut på at det vil brenne i 250 år til, helt til kullåren tar slutt.

Myndighetene ga opp slukningsarbeidet på 1980-tallet, etter 20 års innsats med ulike teknikker. Det ville bli for dyrt, prisen oversteg mange ganger det byen og området var verdt. Det ble besluttet å flytte folket heller enn å redde byen.

Myndighetene satte i gang et relokaliserings-program, mer enn 500 bygninger ble revet. De fleste innbyggerne gikk med på å dra mot at de fikk kompensasjon fra staten. Nå står de tomme gatene og noen få hus igjen.

RUNDT OM I VERDEN brenner tusenvis av tilsvarende gruvebranner, mange av dem nærmest håpløse å slukke. De forurenser miljøet, slipper ut giftige gasser og øker risikoen for at mennesker og biler kan bli slukt av hull som plutselig åpenbarer seg.

Pennsylvania er hardest rammet i USA, her brenner 30-talls slike branner, som geologer kaller en økologisk katastrofe som bidrar til økt drivhuseffekt.

Slike branner er ikke bare menneskeskapt, kull kan ta fyr på naturlige måter også. Mye av landskapet vest i USA ble i sin tid dannet av slike enorme, underjordiske kullbranner, som kan gå for egen maskin i hundreårsvis uten at noe merker det. Når brannen lager hull i jordoverflaten får den bensin på bålet, oksygen slipper til og gjør at det brenner enda lenger.

I gruveland som Kina foregår til enhver tid tusenvis av slike gruvebranner. I 2007 klarte de å slukke en av dem.

Forskere mener at den eldste kullbrannen vi kjenner til, Australias brennende fjell, har brent i 6000 år.

DET ER LIKEVEL fortsatt noen som ikke vil flytte fra Centralia. De gir sjelden intervjuer. Ordføreren, 86 år gamle Carl Womer sier til ABC at han tviler på at han må dra. Mange av dem som har holdt ut er i 80-åra, og å kaste dem ut med makt er vanskelig.

Men hvert år blir de færre, noen dør, andre flytter. I januar gikk en av de mest utholdende med på å dra. Huset hans ble revet mens han så på med vondt i magen.

Da staten eksproprierte de siste bygningene i 1992 ble de gjenværende beboerne egentlig husokkupanter. De har imidlertid fått lov til å bli værende, frem til nå, som staten har bestemt seg for å få en slutt på byen for godt. 

Myndighetene har hele tiden understreket at innbyggerne kommer til å måtte flytte, og har advart gang på gang om at de kan dø og skades, av giftige gasser eller dampende sprekker i jorda.

Innbyggerne derimot, avviser at det er så farlig. De spøker om at du kan bli gravlagt og kremert på en gang på den lokale kirkegården, hvor brannen er godt synlig i en av endene. Kirken ble revet i 1997, men gravlunden er her fortsatt. Og gravene blir fortsatt stelt av nåværende og fraflyttede centraliere.

INGEN HAR NOEN GANG dødd av gruvebrannen i Centralia, påpeker de gjenværende, som overser de stadige svovelprompene som kommer opp fra jorda. De satser på at brannen skal nå grunnvannet og dermed slukkes. I 2005 holdt de valg, 8 av de 12 innbyggerne stilte den gangen. De fikk 4000 dollar av delstaten til vedlikeholdt og snørydding.

De hevder nå i rettspapirene at de har bevis for at brannen er i ferd med å dø ut, og at den ikke lenger er en trussel mot deres hjem. Dessuten har de informasjon fra Miljøverndepartementet som viser at temperaturen i grunnen har gått ned med flere hundre prosent (sic) siden målingene startet. Departementet har også funnet ut at utslipp av giftige gasser ikke er noe problem, hevder beboerne i rettsdokumentene.

Det er ikke miljøbyråkratene helt enige i. De mener brannen fortsatt truer helsa til de som bor der. De hevder at brannen antakelig har fulgt kullåren dypere ned i grunnen og at temperaturen i visse borehull derfor er gått ned. Gass utløst av brannen kan likevel samles på overflaten, mener de.

Beboernes advokat Andrew Ostrowski sier det er beboerne og kommunen som eier gruverettighetene nå, men at så fort Centralia opphører å eksistere, da vil rettighetene gå over til staten. Og delstaten kan selge disse rettighetene videre.

Statsadvokaten avviser at det er beboerne som eier rettighetene. Han legger til at det er ikke er klart hvem som eier dem, men at det ikke finnes noe dokument som gir kommunen noen del av rettighetene. Han sier at kravene dessuten kommer nesten 20 år for seint.

- Jeg har aldri tvilt at de ville forsøke seg på dette, siden de alltid har prøvd å forsinke prosessen i håp om at vi en dag ville forsvinne, sier Steve Fishman til AP. Han mener det ikke er noen som på alvor tror brannen er i ferd med å slukkes og at den ikke utgjør en trussel.

Men innbyggerne jobber videre. De har en tidligere kongressmann på laget, han også jurist, som nå jobber med et annen søksmål for å få penger til å gjenoppbygge kommunen.

CENTRALIA HAR ALLTID VÆRT en gruveby, siden den ble bygget på midten av 1800-tallet, med kulldrift som næringsgrunnlag.

På 1960-tallet la de fleste ned kulldriften, olje og gass tok over som mer populær brensel. Ulovlig kulldrift ble drevet fram til 1980-tallet. På det meste hadde byen sju kirker, fem hoteller, 25 saloons, to teater, en bank, postkontor og 14 dagligvarebutikker. 2000 bodde i byen, og rundt 500 utenfor, ifølge en artikkel fra Smithsonian.

Fortsatt drives det dagbrudd i området, og litt utenfor byen finnes en gruve med 40 ansatte. Det kommer en del folk på besøk, særlig katastrofeturister, geologer og journalister.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.