Arve Juritzen drakk champagne med Wenche Foss, Camilla Bjørn trivdes best på kontoret til hoffreporteren, mens Vidar Kvalshaug aldri glemmer møtet med Rune Rudberg. Vi snakket med tidligere reportere i Se og Hør om gode og dårlige dager på jobben. Og litt om de vanlige.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Fra venstre: Wenche Foss, Celina Midfelfart, Rune Rudberg og Herborg Kråkevik. I buskene lurer eks-redaktør Odd Johan Nelvik og sjefredaktør Harald Haave.
Våren 1978 ruslet den 34 år gamle VG-journalisten Knut Haavik fra redaksjonen oppe i Akersgata og noen hundre meter ned Lille Grensen. Der nede, i den sennepsgule Morgenbladetgården, gikk han inn. Og der, i andre etasje, skulle den hardkokte krimjournalisten i løpet av noen hektiske måneder dyrke fram et nytt blad i den norske pressefloraen: Nyhetsmagasinet Se og Hør. Eller som Haavik uttalte til sin tidligere avis:
- Jeg har håp om å skape et friskt, pågående, stuerent og seriøst reportasjeblad.
Her er det verdt merke seg ordene nyhetsmagasin, stuerent og seriøst. I månedene som fulgte, gikk en brumlende Knut Haavik høyt ut og betegnet det kommende magasinet som «det mest spennende journalistiske prosjekt som var iverksatt i landet siden krigen». Han lovet «pent innpakket avisjournalistikk», og videre at det skulle være en «forpost til Akersgata, en spydspiss mot Stortinget, og midt i hjertet av Oslo».
Men som han også sa: «Det er jo for lengst blitt slik her i landet at familiesirkelen er omdannet til en halvsirkel rundt TV-apparatene. Inn i denne halvsirkelen skal Se og Hør».
Bladet skulle skjæres over dansk lest, hvor Se og Hør ble etablert allerede i 1939, den gang under navnet Det Ny Radioblad. Da fjernsynet kom inn i danske stuer, fikk bladet det kortfattede navnet Se og Hør, og som navnet tilsier: Det skulle nå handle om TV. Ikke nødvendigvis om programmene, men om dem som ledet dem.
Onsdag 20. september 1978 kunne Knut Haavik invitere sine gamle kolleger til en løssluppen pressekonferanse i de nyoppussede redaksjonslokalene. På menyen sto champagne og et trykkferskt, glanset magasin. Den nye sjefredaktøren stilte seg opp på et skrivebord, og ikledd grå ulldress med vest og buksesleng lovet han at Se og Hør hver uke skulle bringe en god nyhet for far og en god nyhet for mor.
- Med nyhet for mor mener jeg noe lett og hyggelig. En nyhet for far er hardere, sa han, og viste til hovedoppslaget om en bordellrazzia i hovedstaden. Forsiden henviste ellers til en sak om Kirsti Sparboe, som nylig var blitt skilt fra Benny Borg, med den pirrende tittelen: «Se og Hør har bildene: KIRSTIS NYE KJÆRESTE». Og hva ellers? Jo, en spalte fra topp til bunn under tittelen «Møt dem i Se og Hør» med bilder av prinsesse Märtha Louise, alpinisten Stein Eriksen og skuespilleren Ingerid Vardund.
Det viste seg raskt at leserne ikke ville ha de harde nyhetene for far. Folket ville ha Kirsti Sparboe og Märtha Louise, de ville ha Ingerid Vardund og Stein Eriksen, de ville ha Arne Bendiksen, Erik Håker, Reiulf Steen og Rolv Wesenlund. De ville, kort oppsummert, ha kjendiser som fortalte om sykdommer, alkoholisme, skilsmisser og nye kjærester. Dette feltet var tilnærmet upløyd mark i Norge, men det skulle raskt endre seg.
I snart 32 år har Se og Hør gjort livet gladere, og surere, de har gledet, provosert, underholdt og forarget. Eller som sjefredaktør Harald Haave nylig skrev i en e-post til filmfestivalen Kosmorama i Trondheim: «Se og Hør er et blad som gleder, begeistrer, berører, irriterer og leker. Det håper vi filmen også kommer til å gjøre. Hvis ikke vil filmen gjøre skam på bladet».
I går kom filmen som er basert på boka «En helt vanlig dag på jobben», skrevet av tidligere seniorreporter Håvard Melnæs. I denne fortelles det om Se og Hørs ambivalente forhold til kjendisene, om hemmelige avtaler og tvilsomme arbeidsmetoder.
Men det er ikke bare Melnæs som har hatt helt vanlige dager på jobben i ukebladet, for det er etter hvert mange som har en fortid i Se og Hør. De har hatt vanlige, men også gode og dårlige dager på jobben. Enkelte vil nødig snakke om det, og henviser til prinsippet om ikke å uttale seg om tidligere arbeidsgivere. Men det finnes selvsagt unntak.
En av dem er forlegger Arve Juritzen. Han jobbet et knapt år som reporter på midten av 1980-tallet.
- Hva var en god dag på jobben?
- En god dag på jobben var da jeg sluttet. Jeg var 19 år, hadde lært enormt mye på kort tid, men forstått at dette ikke var livet for meg. Men jeg er veldig glad for mitt år i Se og Hør, det var medielærdom på godt og vondt som jeg fortsatt benytter meg av.
- En vanlig dag på jobben?
- Vindsurfing med Anita Skorgan. Prinsesse Märthas konfirmasjon. Til New York med Kongen. Bli matet med champagne og hummer av Wenche Foss i Provence. Det er jo ikke merkelig at det går over styr for noen av reporterne.
- Og til slutt - en dårlig dag på jobben?
- Da jeg måtte lage reportasjeserien «Norges yngste bestemor». Der var det en del personer som burde vært skånet mot seg selv. Jeg glemmer aldri bestefaren som fortalte sitt 14 år gamle barnebarn at «nå er det på tide å sette i gang». Men den aller dårligste dagen på jobben var da jeg kom hjem fra en uforståelig lang reportasjetur til London. Det var dagen jeg oppdaget at mine kolleger i mitt fravær hadde trykket et bilde av min synge-dame-kjæreste og meg, tatt på en privat fest hos en medarbeider i Se og Hør. Jeg ønsket ikke å komme på trykk i bladet, og trodde jeg hadde ødelagt negativene inne på fotolabben. Men neida. Det var etter den utgaven av Se og Hør at jeg sa opp.
- Eh...nå er ikke vi helt Se og Hør, men hvem var denne synge-dame-kjæresten?
- Damen var Anita Hegerland.
Bård Espen Hansen er nå vaktsjef i TV 2 Nyhetene, men jobbet i Se og Hør som seniorreporter fra 1997 til 2000.
- En god dag på jobben var da Celina Midelfart tok meg i armen og leide meg forbi det ventende pressekorpset og inn i Kjell Inge Røkkes VIP-telt under et offshore-båtrace i Arendal. Å se min nåværende kollega Ståle Winterkjær - den gang tøff konkurrent i VG - bøye seg og plukke opp haka, var priceless.
- Og en helt vanlig dag på jobben?
- En vanlig dag på jobben i Se og Hør er som en vanlig dag i en hvilken som helst redaksjon - skrive ut saker, ringe kilder, møte kilder, snekre bildetekster, titler, ingresser, gå i møter.
- Hva med de dårlige?
- En dårlig dag på jobben var å bli beskyldt av Herborg Kråkevik for å ha vært frekk og pågående da hun giftet seg i Hardanger. Hun påsto at Se og Hør hadde sneket seg inn i kirken, men vi satt på gresset utenfor og ventet. Vi hadde allerede vinkelen klar: Herborg hadde satt opp en heavy ektepakt før giftermålet med sin egen lydtekniker. Smart move - i dag er de lykkelig skilt.
Camilla Bjørn var 19 år da hun begynte i Se og Hør i 2002. Hun fikk Håvard Melnæs som fadder, og dette var altså i perioden han herjet som verst. Men i løpet av hennes to år i bladet, var det en langt eldre reporter som ble den nåværende VG-journalistens favoritt.
- En god dag på jobben besto av timer inne på kontoret til hoffreporter og yndlingskollega Kjell Arne Totland. Vi pratet om alt mulig. Han lærte meg om fagdedikasjon, hvor ekstremt viktig det er å observere folk og alle mulige detaljer. Samtalene der inne er nok det jeg husker best fra tiden i bladet.
- Hvordan var en vanlig dag?
- En vanlig dag på jobben inneholdt masse mørk og absurd humor. Favorittredaktøren min pleide alltid å si: «Og hva er det eneste som er bedre enn et kjendisbryllup, Camilla? Jo - en kjendisbegravelse!». Så da lærte jeg det.
- Hadde du noen dårlige dager på jobben?
- En dårlig dag på jobben var dagen jeg sa opp, for å begynne i VG. Da jeg fortalte en av sjefene om avgjørelsen, tok han meg i hånden og sa: «Det har vært hyggelig å kjenne deg, Camilla. Jeg tror du har gjort en kjempetabbe som du vil angre veldig, veldig på.» Typisk for samholdet i bladet den gang.
Lasse Gimnes har de seinere år slått seg opp som kommunikasjonsrådgiver. Han har jobbet i Se og Hør i flere omganger. Han hadde frilanskontrakt i tre måneder i 1991, og var seinere to og et halvt år på konsernnivå, der han blant annet jobbet med et forsøk på å få momsfritak i anledning den nye fredagsutgaven.
- Fortell om en vanlig dag på jobben?
- Jeg har liksom ikke den store redaksjonelle erfaringen, men husker diverse oppdrag i forbindelse med TV-guiden. Jeg laget først og fremst reportasjer i forhold til TV.
- Hva var en god dag på jobben?
- Jeg hadde egentlig bare flotte dager på jobben, jeg. Jeg husker at jeg jobbet mye med TV-Sporten. Arne Scheie, Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen. Kjempehyggelige folk. Jo, jeg husker en spesielt god dag: Jeg fikk ukas whisky en gang. Jeg hadde tatt et bilde av Arne Scheie og kona Ellen Landsverk. Hun hadde aldri stilt opp på bilder sammen med ham i Se og Hør. Men whisky har jeg dessverre aldri likt.
- En dårlig dag på jobben?
- (Stille). Nei, det er jo klart at det ikke var særlig påfyll i forhold til å øke kompetansen på områder som du selv var interessert i. Se og Hør er jo ren underholdning.
Einar Røhnebæk har havnet i forlagsbransjen, nemlig Aller Forlag. Han jobbet som Se og Hør-reporter i halvannet år fra 1996.
- Hva var en god dag på jobben?
- Tirsdager med gode salgstall var alltid morsomt. Da vanket det bonuser, samt vin- og whiskyflasker til medarbeiderne som hadde levert gode saker. Som en ganske dårlig Se og Hør-reporter, var dette noe jeg som oftest kun observerte, men moro var det.
- Hvordan var en vanlig dag på jobben?
- For oss som var junior-medarbeidere handlet det mye om å sjekke ut, gå på film-, teater- og musikalpremierer på kveldstid. Og så var det noen fantastiske firmafester.
- Hva med dårlige dager?
- For å sitere VGs reporter Per Lillelien: «Mange sier det kan være slitsomt å være journalist, men det er i hvert fall bedre enn å jobbe!»
Vidar Kvalshaug er i dag forlagsredaktør i Kagge Forlag. Han jobbet i Se og Hør i til sammen fem år.
- En god dag på jobben? Det jeg husker best nå, 15 år seinere, var da Rune Rudberg hadde funnet seg ny dame. De hadde møttes på et gatekjøkken i Enebakk. Vi tok de vanlige bildene og tittelen var sikkert noe slikt som: «Møttes på gatekjøkken, saken var biff». De pleide å være slik. Utenfor hadde Rune en Opel Vectra 2.0i, en ganske tøff bil på den tida. Bilen var leaset eller leid, og han hadde hentet den fra forhandleren samme dag med streng beskjed om å ikke gjøre noe med den. Tror du Rune dreit i det, eller? Han hadde fått sota rutene, kappa fjærene, dratt på med fullt senkesett, og det forbauser meg ikke om han hadde satt på motortrimming.
- Du verden.
- Utenfor gatekjøkkenet var det en 80-90 meter lang og gruset plass bort til riksveien. Plassen var helt tom for biler. Rune trøkka gassen og slapp, trøkka og slapp. Jeg skjønte at noe stort skulle skje. Plutselig ga han full pinne på enormt turtall. Baklysene tegnet kvelden med psykedeliske farger, og han hadde god fart i en enorm sladd bort hele grusplassen. Akkurat da dekkene tok asfalten, fikk den en kjempesleng, endte med å snu seg 180 grader. Rune lot seg ikke affisere. Bare kjørte vekk. Med ny dame. Jeg hadde sett noe lignende før på Averøya, men aldri så vært så imponert. Da skjønte jeg at enkelte kjendiser er akkurat som alle oss andre.
- Og en vanlig dag på jobben?
- Jeg opplevde ikke like mye spektakulært som Håvard Melnæs, men det var mye humor og ordspill. Hele tida. Fra alle kanter.
- Hva med de dårlige?
- De dagene man ringte og sprang, men aldri kom noen vei, og reportasjesjef Bjørn Tvare hadde mensen. Det var en del av dem, sier Kvalshaug.
Men hva synes så gammelredaktøren selv om sine dager i Se og Hør? Knut Haavik har tatt et prinsipielt standpunkt om ikke å gi noen intervjuer i anledning filmen. Som han sier:
- Jeg tror jeg står over, jeg.
hop@dagbladet.no, kbb@dagbladet.no
- Jeg har håp om å skape et friskt, pågående, stuerent og seriøst reportasjeblad.
Her er det verdt merke seg ordene nyhetsmagasin, stuerent og seriøst. I månedene som fulgte, gikk en brumlende Knut Haavik høyt ut og betegnet det kommende magasinet som «det mest spennende journalistiske prosjekt som var iverksatt i landet siden krigen». Han lovet «pent innpakket avisjournalistikk», og videre at det skulle være en «forpost til Akersgata, en spydspiss mot Stortinget, og midt i hjertet av Oslo».
Men som han også sa: «Det er jo for lengst blitt slik her i landet at familiesirkelen er omdannet til en halvsirkel rundt TV-apparatene. Inn i denne halvsirkelen skal Se og Hør».
Bladet skulle skjæres over dansk lest, hvor Se og Hør ble etablert allerede i 1939, den gang under navnet Det Ny Radioblad. Da fjernsynet kom inn i danske stuer, fikk bladet det kortfattede navnet Se og Hør, og som navnet tilsier: Det skulle nå handle om TV. Ikke nødvendigvis om programmene, men om dem som ledet dem.
Onsdag 20. september 1978 kunne Knut Haavik invitere sine gamle kolleger til en løssluppen pressekonferanse i de nyoppussede redaksjonslokalene. På menyen sto champagne og et trykkferskt, glanset magasin. Den nye sjefredaktøren stilte seg opp på et skrivebord, og ikledd grå ulldress med vest og buksesleng lovet han at Se og Hør hver uke skulle bringe en god nyhet for far og en god nyhet for mor.
- Med nyhet for mor mener jeg noe lett og hyggelig. En nyhet for far er hardere, sa han, og viste til hovedoppslaget om en bordellrazzia i hovedstaden. Forsiden henviste ellers til en sak om Kirsti Sparboe, som nylig var blitt skilt fra Benny Borg, med den pirrende tittelen: «Se og Hør har bildene: KIRSTIS NYE KJÆRESTE». Og hva ellers? Jo, en spalte fra topp til bunn under tittelen «Møt dem i Se og Hør» med bilder av prinsesse Märtha Louise, alpinisten Stein Eriksen og skuespilleren Ingerid Vardund.
Det viste seg raskt at leserne ikke ville ha de harde nyhetene for far. Folket ville ha Kirsti Sparboe og Märtha Louise, de ville ha Ingerid Vardund og Stein Eriksen, de ville ha Arne Bendiksen, Erik Håker, Reiulf Steen og Rolv Wesenlund. De ville, kort oppsummert, ha kjendiser som fortalte om sykdommer, alkoholisme, skilsmisser og nye kjærester. Dette feltet var tilnærmet upløyd mark i Norge, men det skulle raskt endre seg.
I snart 32 år har Se og Hør gjort livet gladere, og surere, de har gledet, provosert, underholdt og forarget. Eller som sjefredaktør Harald Haave nylig skrev i en e-post til filmfestivalen Kosmorama i Trondheim: «Se og Hør er et blad som gleder, begeistrer, berører, irriterer og leker. Det håper vi filmen også kommer til å gjøre. Hvis ikke vil filmen gjøre skam på bladet».
I går kom filmen som er basert på boka «En helt vanlig dag på jobben», skrevet av tidligere seniorreporter Håvard Melnæs. I denne fortelles det om Se og Hørs ambivalente forhold til kjendisene, om hemmelige avtaler og tvilsomme arbeidsmetoder.
Men det er ikke bare Melnæs som har hatt helt vanlige dager på jobben i ukebladet, for det er etter hvert mange som har en fortid i Se og Hør. De har hatt vanlige, men også gode og dårlige dager på jobben. Enkelte vil nødig snakke om det, og henviser til prinsippet om ikke å uttale seg om tidligere arbeidsgivere. Men det finnes selvsagt unntak.
En av dem er forlegger Arve Juritzen. Han jobbet et knapt år som reporter på midten av 1980-tallet.
- Hva var en god dag på jobben?
- En god dag på jobben var da jeg sluttet. Jeg var 19 år, hadde lært enormt mye på kort tid, men forstått at dette ikke var livet for meg. Men jeg er veldig glad for mitt år i Se og Hør, det var medielærdom på godt og vondt som jeg fortsatt benytter meg av.
- En vanlig dag på jobben?
- Vindsurfing med Anita Skorgan. Prinsesse Märthas konfirmasjon. Til New York med Kongen. Bli matet med champagne og hummer av Wenche Foss i Provence. Det er jo ikke merkelig at det går over styr for noen av reporterne.
- Og til slutt - en dårlig dag på jobben?
- Da jeg måtte lage reportasjeserien «Norges yngste bestemor». Der var det en del personer som burde vært skånet mot seg selv. Jeg glemmer aldri bestefaren som fortalte sitt 14 år gamle barnebarn at «nå er det på tide å sette i gang». Men den aller dårligste dagen på jobben var da jeg kom hjem fra en uforståelig lang reportasjetur til London. Det var dagen jeg oppdaget at mine kolleger i mitt fravær hadde trykket et bilde av min synge-dame-kjæreste og meg, tatt på en privat fest hos en medarbeider i Se og Hør. Jeg ønsket ikke å komme på trykk i bladet, og trodde jeg hadde ødelagt negativene inne på fotolabben. Men neida. Det var etter den utgaven av Se og Hør at jeg sa opp.
- Eh...nå er ikke vi helt Se og Hør, men hvem var denne synge-dame-kjæresten?
- Damen var Anita Hegerland.
Bård Espen Hansen er nå vaktsjef i TV 2 Nyhetene, men jobbet i Se og Hør som seniorreporter fra 1997 til 2000.
- En god dag på jobben var da Celina Midelfart tok meg i armen og leide meg forbi det ventende pressekorpset og inn i Kjell Inge Røkkes VIP-telt under et offshore-båtrace i Arendal. Å se min nåværende kollega Ståle Winterkjær - den gang tøff konkurrent i VG - bøye seg og plukke opp haka, var priceless.
- Og en helt vanlig dag på jobben?
- En vanlig dag på jobben i Se og Hør er som en vanlig dag i en hvilken som helst redaksjon - skrive ut saker, ringe kilder, møte kilder, snekre bildetekster, titler, ingresser, gå i møter.
- Hva med de dårlige?
- En dårlig dag på jobben var å bli beskyldt av Herborg Kråkevik for å ha vært frekk og pågående da hun giftet seg i Hardanger. Hun påsto at Se og Hør hadde sneket seg inn i kirken, men vi satt på gresset utenfor og ventet. Vi hadde allerede vinkelen klar: Herborg hadde satt opp en heavy ektepakt før giftermålet med sin egen lydtekniker. Smart move - i dag er de lykkelig skilt.
Camilla Bjørn var 19 år da hun begynte i Se og Hør i 2002. Hun fikk Håvard Melnæs som fadder, og dette var altså i perioden han herjet som verst. Men i løpet av hennes to år i bladet, var det en langt eldre reporter som ble den nåværende VG-journalistens favoritt.
- En god dag på jobben besto av timer inne på kontoret til hoffreporter og yndlingskollega Kjell Arne Totland. Vi pratet om alt mulig. Han lærte meg om fagdedikasjon, hvor ekstremt viktig det er å observere folk og alle mulige detaljer. Samtalene der inne er nok det jeg husker best fra tiden i bladet.
- Hvordan var en vanlig dag?
- En vanlig dag på jobben inneholdt masse mørk og absurd humor. Favorittredaktøren min pleide alltid å si: «Og hva er det eneste som er bedre enn et kjendisbryllup, Camilla? Jo - en kjendisbegravelse!». Så da lærte jeg det.
- Hadde du noen dårlige dager på jobben?
- En dårlig dag på jobben var dagen jeg sa opp, for å begynne i VG. Da jeg fortalte en av sjefene om avgjørelsen, tok han meg i hånden og sa: «Det har vært hyggelig å kjenne deg, Camilla. Jeg tror du har gjort en kjempetabbe som du vil angre veldig, veldig på.» Typisk for samholdet i bladet den gang.
Lasse Gimnes har de seinere år slått seg opp som kommunikasjonsrådgiver. Han har jobbet i Se og Hør i flere omganger. Han hadde frilanskontrakt i tre måneder i 1991, og var seinere to og et halvt år på konsernnivå, der han blant annet jobbet med et forsøk på å få momsfritak i anledning den nye fredagsutgaven.
- Fortell om en vanlig dag på jobben?
- Jeg har liksom ikke den store redaksjonelle erfaringen, men husker diverse oppdrag i forbindelse med TV-guiden. Jeg laget først og fremst reportasjer i forhold til TV.
- Hva var en god dag på jobben?
- Jeg hadde egentlig bare flotte dager på jobben, jeg. Jeg husker at jeg jobbet mye med TV-Sporten. Arne Scheie, Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen. Kjempehyggelige folk. Jo, jeg husker en spesielt god dag: Jeg fikk ukas whisky en gang. Jeg hadde tatt et bilde av Arne Scheie og kona Ellen Landsverk. Hun hadde aldri stilt opp på bilder sammen med ham i Se og Hør. Men whisky har jeg dessverre aldri likt.
- En dårlig dag på jobben?
- (Stille). Nei, det er jo klart at det ikke var særlig påfyll i forhold til å øke kompetansen på områder som du selv var interessert i. Se og Hør er jo ren underholdning.
Einar Røhnebæk har havnet i forlagsbransjen, nemlig Aller Forlag. Han jobbet som Se og Hør-reporter i halvannet år fra 1996.
- Hva var en god dag på jobben?
- Tirsdager med gode salgstall var alltid morsomt. Da vanket det bonuser, samt vin- og whiskyflasker til medarbeiderne som hadde levert gode saker. Som en ganske dårlig Se og Hør-reporter, var dette noe jeg som oftest kun observerte, men moro var det.
- Hvordan var en vanlig dag på jobben?
- For oss som var junior-medarbeidere handlet det mye om å sjekke ut, gå på film-, teater- og musikalpremierer på kveldstid. Og så var det noen fantastiske firmafester.
- Hva med dårlige dager?
- For å sitere VGs reporter Per Lillelien: «Mange sier det kan være slitsomt å være journalist, men det er i hvert fall bedre enn å jobbe!»
Vidar Kvalshaug er i dag forlagsredaktør i Kagge Forlag. Han jobbet i Se og Hør i til sammen fem år.
- En god dag på jobben? Det jeg husker best nå, 15 år seinere, var da Rune Rudberg hadde funnet seg ny dame. De hadde møttes på et gatekjøkken i Enebakk. Vi tok de vanlige bildene og tittelen var sikkert noe slikt som: «Møttes på gatekjøkken, saken var biff». De pleide å være slik. Utenfor hadde Rune en Opel Vectra 2.0i, en ganske tøff bil på den tida. Bilen var leaset eller leid, og han hadde hentet den fra forhandleren samme dag med streng beskjed om å ikke gjøre noe med den. Tror du Rune dreit i det, eller? Han hadde fått sota rutene, kappa fjærene, dratt på med fullt senkesett, og det forbauser meg ikke om han hadde satt på motortrimming.
- Du verden.
- Utenfor gatekjøkkenet var det en 80-90 meter lang og gruset plass bort til riksveien. Plassen var helt tom for biler. Rune trøkka gassen og slapp, trøkka og slapp. Jeg skjønte at noe stort skulle skje. Plutselig ga han full pinne på enormt turtall. Baklysene tegnet kvelden med psykedeliske farger, og han hadde god fart i en enorm sladd bort hele grusplassen. Akkurat da dekkene tok asfalten, fikk den en kjempesleng, endte med å snu seg 180 grader. Rune lot seg ikke affisere. Bare kjørte vekk. Med ny dame. Jeg hadde sett noe lignende før på Averøya, men aldri så vært så imponert. Da skjønte jeg at enkelte kjendiser er akkurat som alle oss andre.
- Og en vanlig dag på jobben?
- Jeg opplevde ikke like mye spektakulært som Håvard Melnæs, men det var mye humor og ordspill. Hele tida. Fra alle kanter.
- Hva med de dårlige?
- De dagene man ringte og sprang, men aldri kom noen vei, og reportasjesjef Bjørn Tvare hadde mensen. Det var en del av dem, sier Kvalshaug.
Men hva synes så gammelredaktøren selv om sine dager i Se og Hør? Knut Haavik har tatt et prinsipielt standpunkt om ikke å gi noen intervjuer i anledning filmen. Som han sier:
- Jeg tror jeg står over, jeg.
hop@dagbladet.no, kbb@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen