«HJERNEVASK»: Norge har stolt på samfunnsforskerne. Vi har trodd at titler betød kunnskap. Så kommer en komiker og viser oss noe annet: Når internasjonale toppforskere blir konfrontert med den norske forskningen, blir de sjokkerte. De norske forskerne har ikke fulgt med i timen, og er så uvant med kritikk at noen reagerer med sinne, og truer med advokat. Det gjør ikke Willy Pedersen 12/3 og Ottar Brox 13/3, som forsøker å møte kritikken på en saklig måte, uten helt å lykkes.

DE BENEKTER IKKE at genene har betydning, men: «Hva skal ho bruke genetikken til, den kriminologen som prøver å forklare at det er så mange flere mord i en nordamerikansk storby enn i en europeisk?», spør Brox. Og: genetikken kan ikke forklare hvorfor folk røyker mindre på Oslo vest enn på Oslo øst, hevder Pedersen, og sier at «den store historien — den om sigarettenes endrete klassedimensjon og mening den kan ikke atferdsgenetikken gi svar på.» Men ingen biologisk orienterte forskere har påstått at de kan svare på de spørsmålene Brox og Pedersen stiller. Ei heller Eia, ei heller undertegnede.  

Men Pedersen og hans norske forskerkolleger kan heller ikke gi svar! Å stille store og luftige spørsmål er ikke nok. I sin kronikk kommer ikke Pedersen med ett eneste eksempel på at norsk samfunnsforskning har gitt svar på spørsmålene han stiller. Det gjør heller ikke Brox. Dette er ikke overraskende for undertegnede, som har vært forskningsjournalist i over 20 år, og som sjelden har funnet noe vesentlig å rapportere fra norsk samfunnsforskning. Det har heller ikke utenlandske observatører gjort.

OGSÅ DEN INTERNASJONALE forskningen har hatt problemer, ikke minst har postmodernismen ført den ut i en blindgate. Men som verdens mest leste nålevende filosof, Daniel Dennett, sa da han var i Norge nylig: I USA og andre land er man ferdig med postmodernismen, og det er en ny giv innen både samfunnsfag og humaniora.

En grunn er at man nå tar på alvor den flodbølgen av nye innsikter som er kommet fra disipliner som nevrovitenskap, atferdsgenetikk, psykologi og biologi. Disse har vist at forutsetningene som tradisjonell samfunnsvitenskap har operert ut fra, som ideen om at vi fødes som «blanke ark», ikke stemmer. De har også vist at samfunnsforskningen sårt trenger bedre modeller for hvordan vi behandler informasjon. Men norske samfunnsforskere har vist liten interesse.

I PROGRAMMET MED Eia innrømmer Pedersen at han ikke har belegg for sin påstand om at det er miljøet som er foreldrenes viktigste bidrag: «Vi har ikke gendata, vi kan ikke eliminere muligheten av gener,» etter først å ha hevdet at han har lagt inn alle mulige variabler, gjennom tyve års forskning. Så sier han at genene virker i et samspill med andre faktorer. Men hvordan dette samspillet virker, har han altså ikke undersøkt. Pedersen innrømmer at det er et «samspill», og at han har oversett den ene parten i dette samspillet. Likevel mener han å ha kunnskap om dette.

Det er mulig jeg ikke «forstår» samfunnsforskning, som Pedersen påstår, uten å belegge det nærmere (det er slik samfunnsforskere gjerne debatterer). Men forstår de selv hva de bedriver? Da snakker jeg om det teoretiske grunnlaget, troen på at samfunn og kultur lar seg studere uavhengig av psykologi og biologi. Dersom genenes betydning ikke regnes med, blir samfunnsforskning som å studere et sjakkspill nedenfra gjennom et glassbrett, der alle brikkene ser like ut, og man ikke kan vite hva som er hvitt eller svart, tårn eller bonde. Da blir det lett å komme med kompliserte, men feilaktige, teorier om spillets gang.

DET ER KLART AT samfunnsvitenskapelig kunnskap kunne vært nyttig — dersom slik kunnskap hadde fantes. Derfor får samfunnsforskerne penger fra staten, derfor er det dem media går til når de vil ha svar på et aktuelt spørsmål. Men disse svarene vil alltid være tvilsomme, så lenge man ikke tar med alle faktorene som påvirker menneskelig handling. De kan faktisk bli  helt gale. Og det er på fruktene treet kan kjennes:

Så lenge norsk samfunnsforskning ennå holdt et internasjonalt nivå, leverte forskerne gode bidrag til oppbyggingen av den norske velferdsstaten. I dag må vi konstatere at de på flere områder har mislykkes: skolen er ett eksempel, likestillingspolitikken et annet. (Kjønnsforskning er samfunnsforskning, også ifølge Norges forskningsråd, selv om Brox ikke vil ha det slik.)

HVA BLIR SÅ IGJEN: At man stiller «store» og «viktige» spørsmål — som man ikke kan svare på?