TV-programmet «Hjernevask» har fortalt oss at genene forklarer stadig mer av hvem som lykkes på skolen. Prosjektet er for det første å overbevise oss om at ulikhet i det moderne norske samfunnet er resultat av at noen er mer intelligente enn andre. Dernest at forskjellene i intelligens skyldes biologisk arv og ikke miljø. Dette har norske samfunnsforskere enten ikke skjønt, eller ikke vært villige til å godta. Bjørn Vassnes dømmer så all samfunnsforskning nord og ned i Dagbladet 10 mars. «Faget har råtnet på rot». Forskningen legger dessuten grunnlag for tvilsomme politiske beslutninger. Angrepet mot samfunnsforskningen illustreres med et bilde av vårt institutt på Blindern.

Vi har publisert mye av den forskningen som kritiseres. Det handler om ulikhet i utdanning, inntekt og sosial marginalisering, fra 1950-tallet og fram til i dag. Vi innrømmer gjerne at vi ikke er biologer og spesialister på genetikk. Vi er heller ikke utviklingspsykologer og spesialister på barns mentale utvikling. Det generelle spørsmålet om arv versus miljø har derfor ikke vært vårt tema. Som sosiologer er vi opptatt av å studere ulikhetsskapende prosesser i utdanningssystemet og i arbeidslivet. Det betyr ikke at genetisk betingede forskjeller er irrelevante. Men hvis alt kan forklares av disse forskjellene, forsvinner våre forskningstemaer. Vi tror likevel ikke at vi er blitt arbeidsløse.

Ett viktig tema for oss er de såkalte «valgeffektene» som har vært et hovedtema innenfor sosiologisk utdanningsforskning de siste 40 år. Valgeffekter dreier seg om at barn og ungdom som har like prestasjoner, likevel velger ulikt. For eksempel velger 40 prosent av jenter fra østkanten i Oslo med gjennomsnittlig karakternivå fra grunnskolen og lav sosial bakgrunn allmennfaglig linje i videregående skole. Blant jenter på vestkanten med høy sosial bakgrunn er det nærmere 90 prosent med samme karakternivå som velger allmennfag. Dette valget har store konsekvenser for hva disse jentene oppnår seinere i livet. Hvorfor er det slike forskjeller, og kan de forklares ut fra disse jentenes intelligens - enten denne måtte være betinget av gener eller av tidlig sosialisering? Det er ikke den forklaringen vi har mest tro på. Medfødt IQ eller egenskaper utviklet gjennom tidlig sosialisering kan være viktige forklaringer på forskjeller i skoleprestasjoner, men mindre viktige for å forklare hvorfor personer med like prestasjoner gjør ulike valg.

Vår forskning viser også at sosiale forskjeller i karakterer øker utover utdanningskarrieren. De som kommer fra akademikermiljø og kultureliten, får de beste karakterene, og forskjellene øker fra grunnskole til videregående skole, fra videregående skole til universitet og fra lavere til høyere nivåer på universitetet. Vi finner det lite trolig at økende karakterforskjeller kan forklares med medfødte egenskaper eller tidlig sosialisering.

Et annet, og velkjent, funn er at barn av leger oftere velger medisin enn andre, også med like prestasjoner. Slik er det også med barn av jurister - de velger oftere jus enn andre, og får også bedre karakterer enn andre på jusstudiet. Skal vi da gå ut fra at dette skyldes genetiske egenskaper hos disse - finnes det for eksempel medisingener eller jusgener?

Programmet presenterer resultater av atferdsgenetisk forskning som vedtatte sannheter. Men det er store diskusjoner rundt atferdsgenetikernes svar på spørsmål om betydningen av arv og miljø. Kritikk har blitt reist fra mange faggrupper, sosiologer, psykologer, økonomer, og ikke minst biologer. Den biologiske kritikken har dreid seg om at «genene» det vises til ikke er etablert, eller lar seg etablere, gjennom biologisk basert forskning.

Andre kritiske punkter dreier seg blant annet om grunnleggende premisser i det viktige metodiske redskapet i adferdsgenetisk forskning, nemlig tvillingstudier. Er det realistisk å anta at biologisk svært like eneggede tvillinger ikke blir behandlet mer likt av omgivelsene enn mer ulike toeggede tvillinger? Nå er vi selvsagt inne på svært intrikate detaljer rundt adferdsgenetisk forskning, og noe Harald Eia i Hjernevask selvsagt hopper lett over. Presentasjonen av atferdsgenetisk forskning er også høyst selektiv på andre måter. Norske atferdsgenetiske studier viser for eksempel ingen tendens til at miljøet blir mindre viktig og genene mer viktige for intelligens. Det er heller ingen klar tendens til at genetiske faktorer har fått større betydning for hvilke utdanningsnivåer folk oppnår.

Det finnes god forskning og dårlig forskning. Det finnes også god og dårlig forskningsjournalistikk. Ensidighet, og neglisjering av kunnskap som strider mot det man ønsker å tro, er ikke et tegn på kvalitet, verken innenfor forskning eller journalistikk.