Sci-fi for «Hjernevask»-sesongen.
FILM: Det er et langt sprang fra gjennombruddsrollen som high school-kjekkas i TV2-serien «Angela» til det 117-årige skrukketrollet Jared Leto starter «Mr. Nobody» som.
Men det er på ingen måte det lengste spranget den belgiske regissøren (og tidligere sirkusklovnen) Jaco Van Dormael inviterer til i denne blendende vakre og sjelden kjedelige filmen, som rommer alt hva hjernen måtte begjære av populærvitenskapelige, filosofiske og teologiske ideer om tid, rom og kausalitet.
Det er gått 14 år siden Dormaels forrige spillefilm, «Rainman»-aktige «Den åttende dagen», hvor han lekte med tanken at på den åttende dagen skapte gud Downs syndrom.
Siden har han tenkt mer.
Nåtid i «Mr. Nobody» er år 2092, stedet er New New York, hvor «Nemo Nobody» (Jared Leto), verdens eldste menneske før stamcelleforskning sikret uendelig cellefornyelse, intervjues på dødsleiet. «Det meste av tiden skjedde det ingenting», begynner han oppsummeringen av sitt liv, og legger til: «Som i en fransk film».
Men som i en amerikansk film — en amerikansk film med Gwyneth Paltrow — beskriver han livet som bestående av to skjebnesvangre valg: Da han som ferskt skilsmissebarn står på en togstasjon og må velge mellom sin far og mor. Det fører videre til valget mellom tre ulike koner, og til et multiplum hypotetiske voksentilværelser, hvorav alle følges til deres logiske ende, og hvorav en er som forfatter av en sci-fi-roman om en romferd til Mars, som påfølgende filmatiseres med Jared Leto i hovedrollen ...
Og omtrent her begynte jeg vel å tegne et tankekart i notatblokka.
Men om «Mr. Nobody» kan virke svimlende — ikke minst når Nemo i et annet liv blir programleder for et populærvitenskapelig tv-program om entropi, stringteori og B.F. Skinners dueeksperiment — vet regissøren godt hvordan han skal jordfeste spetakkelet.
Nesten så godt at det blir plumpt noen ganger: Når du tror Nemo ikke kan bli noe mer filosofisk, tar han fram sjakkbrettet han har under sykesenga, og når Jaco van Dormael skal lappe sammen en spesielt kaotisk handlingstråd, gjør han det med et løv som blafrer i vinden historien gjennom.
Men til den som mener at det trikset ble patentert med den svevende fjæra i «Forrest Gump» — vel, det her er jo ikke akkurat noen fransk film, heller.
Men det er på ingen måte det lengste spranget den belgiske regissøren (og tidligere sirkusklovnen) Jaco Van Dormael inviterer til i denne blendende vakre og sjelden kjedelige filmen, som rommer alt hva hjernen måtte begjære av populærvitenskapelige, filosofiske og teologiske ideer om tid, rom og kausalitet.
Uendelig cellefornyelse
Siden har han tenkt mer.
Nåtid i «Mr. Nobody» er år 2092, stedet er New New York, hvor «Nemo Nobody» (Jared Leto), verdens eldste menneske før stamcelleforskning sikret uendelig cellefornyelse, intervjues på dødsleiet. «Det meste av tiden skjedde det ingenting», begynner han oppsummeringen av sitt liv, og legger til: «Som i en fransk film».
Skjebnesvangre valg
Og omtrent her begynte jeg vel å tegne et tankekart i notatblokka.
Men om «Mr. Nobody» kan virke svimlende — ikke minst når Nemo i et annet liv blir programleder for et populærvitenskapelig tv-program om entropi, stringteori og B.F. Skinners dueeksperiment — vet regissøren godt hvordan han skal jordfeste spetakkelet.
Nesten så godt at det blir plumpt noen ganger: Når du tror Nemo ikke kan bli noe mer filosofisk, tar han fram sjakkbrettet han har under sykesenga, og når Jaco van Dormael skal lappe sammen en spesielt kaotisk handlingstråd, gjør han det med et løv som blafrer i vinden historien gjennom.
Men til den som mener at det trikset ble patentert med den svevende fjæra i «Forrest Gump» — vel, det her er jo ikke akkurat noen fransk film, heller.
