Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen er ikke redd for å uttale seg om andres forskning. Senest på torsdag kunne vi se ham i Debatten på NRK1 kritisere de metodiske svakhetene ved den britiske psykologen Simon Baron-Cohens forskning på spebarnspersepsjon, en metode som har vært veletablert i psykologien de siste 50 årene. Noen dager før var det nevrologen Simon LeVay som fikk gjennomgå.

I Dagbladet 15.3 retter Lorentzen skarp kritikk mot LeVays studie av hjerneforskjeller mellom homofile og heterofile fra 1991. Kort fortalt viste LeVays studie at en liten del av hjernen (INAH 3) til homofile menn hadde en struktur som liknet mer på kvinner enn på heterofile menn (i snitt), men ifølge Lorentzen «underslår [LeVay] de hjernene som avviker fra hans hypotese om forskjell - altså de som ikke er lik kvinner».

Dette er en svært grov og injurierende anklage om vitenskapelig uetterrettelighet. LeVays studie har riktignok vært omdiskutert, men ingen seriøse kritikere har noensinne anklaget ham for noe liknende. Når en ansatt ved Universitet i Oslo kommer med en så alvorlig beskyldning om juks, bør det kreves at Lorentzen dokumenterer påstanden umiddelbart, eller kommer med en uforbeholden unnskyldning. Det er også skremmende at Trude Ringheim ukritisk refererer Lorentzens kritikk som en vedtatt sannhet i Dagbladet 17.10.

Mindre ille, men like upresis er Lorentzen i den øvrige kritikken. Han påpeker en rekke metodiske svakheter ved LeVays studie, men hadde han vært mindre lemfeldig i sin omgang med kilder, hadde han oppdaget at dette er forbehold LeVay selv tar hensyn til i originalstudien. LeVay har også presisert, både i studien og i intervjuer, at man ikke kan trekke noen konklusjoner fra hans studie alene.

En av dem som var mest kritiske til LeVays studie var nevrologen Willam Byne, som innvendte at AIDS faktisk kunne ha endret hjernestrukturen til de homofile. I dag vet man at dette ikke er tilfelle, takket være Byne som i motsetning til de fleste andre kritikere hadde faglig kompetanse til å teste sin mothypotese. I 2001 gjentok han også LeVays studie. Som LeVay, fant også Byne forskjeller i INAH3 mellom homofile og heterofile menn, men ikke like store som LeVay. Studien er altså ikke tilbakevist, men langt fra konkluderende.

De siste årene har det imidlertid vært flere studier som har påvist andre hjerneforskjeller mellom homofile og heterofile, blant annet ved Karolinska Institutt i Stockholm. Forskerne mener det er vanskelig å se for seg at disse forskjellene ikke er medfødte. Flere andre studier tyder dessuten på at genetiske og andre biologiske faktorer spiller en avgjørende rolle for seksuell legning.

Lorentzens hovedinnvending mot LeVays studie (og Hjernevask), handler imidlertid ikke om vitenskap, men om fordommer. Ifølge Lorentzen bidrar nemlig denne typen vitenskap til å sette opp et kunstig skille mellom homofili og heterofili, og det er denne «dualistiske tenkningen som har gjort og gjør at homofile blir forfulgt i store deler av verden og utsatt for en hardhendt diskriminering». Her avslører Lorentzen nok en gang at han er ideolog, ikke forsker. Det kan i denne sammenheng innvendes at hans eget syn på homofili som sosialt konstruert heller ikke er noen garanti for et fordomsfritt samfunn. Undersøkelser fra USA viser at av den tredjedelen av befolkningen som tror at homofili er sosialt konstruert, mener hele 70% at homofili «ikke er akseptabelt», mens blant dem som tror homofili er medfødt, mener 70 % at homofili er «akseptabelt».

Man bør imidlertid ikke slutte fra dette til at en biologisk forklaring er å foretrekke. Hva som er riktig og hva som er bra er to forskjellige ting. Og fra et politisk og moralsk ståsted bør det uansett være revnende likegyldig om homofile er født sånn eller blitt sånn. De bør behandles med den samme respekten som heterofile, uansett årsak.