(Dagbladet): CERNs partikkelakselerator Large Hadron Collider (LHC) ved Geneve i Sveits, populært kalt «Big Bang»-maskinen, sendte i natt to protonstråler i hver sin retning med en energi på 3,5 teraelektronvolt (TeV).

Dette er aldri før blitt gjort i en partikkelakselerator. Atomknuseren slo dermed sin egen verdensrekord på 1,18 TeV.

- Det var god jubel i gangen ved UiO i morges. Vi har ventet veldig lenge på at maskinen skulle bli klar, og det har alltid vært et spenningsmoment her. Klarer de å holde strålen ved energier som gir god, ny fysikk? Sist gikk det jo veldig galt, sier partikkelfysiker Bjørn Samset, som jobber med ATLAS-eksperimentet, til Dagbladet.

For ordens skyld: Energimengdene høres voldsomme og nærmest apokalyptiske ut, noe de er - på partikkelnivå.

For oss i «menneskeverden» er ett teraelektronvolt ekstremt lite, og ikke mer enn bevegelsesenergien til en maur på spasertur.

Supersmell

I et forsøk på å gjenskape forholdene på partikkelnivå de første øyeblikkene etter «Big Bang», skal LHC allerede om noen dager frontkollidere protoner nær lysets hastighet i den 27 kilometer lange smultringtunnelen under grensa mellom Frankrike og Sveits.

Resultatene kan avsløre enkelte av universets dypeste hemmeligheter og største gåter, inkludert mørk masse og den enda særere mørke energien. Noen av fysikkens mest fundamentale områder riskerer omskriving.

- Allerede til sommeren håper vi å ha spennende fysikk å vise fram. Om naturen er supersymmetrisk - det vil at vi hittil bare har funnet halvparten av alle partiklene som finnes - kan vi se hint om dette helt fra starten, sier Samset.

Stikkordet for snarlige, store oppdagelser er «om vi er heldige». Partikkelfysikk er ikke strikking, og kvanteverden er et merkelig sted som strider mot all hverdagslig fornuft.

Milliarder av kollisjoner

En av oppdagelsene det knyttes mest spenning til er det flyktige, mystiske og hypotetiske Higgs-bosonet, som man tror gir enkelte partikler en hvilemasse. På grunn av dets natur krever det imidlertid milliarder av kollisjoner og kryssede fingre den neste tida.

- Higgspartikkelen kan vi finne i løpet av ett til to år, om vi har flaks. Om den derimot ikke finnes tar det kanskje opptil fem år å bevise dette, sier Samset.

Om Higgs-bosonet, en essensiell del av den såkalte standardmodellen, viser seg å ikke eksistere, vil deler av fysikken, som vi kjenner den, måtte revurderes.

- I så fall har vi virkelig misforstått noe. Og det er kanskje mer spennende enn om den faktisk er riktig, har Samset tidligere uttalt.

LHC bruker flere måneder på å skrus av eller på, opplyser Samset. Derfor skal maskinen nå gå kontinuerlig og lagre kollisjoner ved 3,5 TeV i hver retning, som tilsvarer totalt 7 TeV, i to år, før den stenges for vedlikehold i 2012.

Deretter skrur forskerne bryteren opp til elleve, dobler energien til 7 TeV i hver retning og kjører verdens største partikkelakselerator på full kapasitet.

Hvor er antimaterien?

- LHC handler ikke bare om oppdagelser. Vi skal gjøre mye god fysikk med de kjente naturlovene også. Hvordan virker den sterke kjernekraften? Hvor ble det av all antimaterien? Hva smelter en atomkjerne til? Alt dette vil skje parallelt. Det er en veldig bra, om enn litt stressa, tid for partikkelfysikere, sier Samset.

LHC, som ligger 100 meter under bakken på grensa mellom Sveits og Frankrike, har vært ulykkesforfulgt. Den skulle egentlig vært i drift i november 2007, men begivenheten ble utsatt i nesten ett år.

Ni dager etter åpningen i 2008 ble den stengt på grunn av et uhell, og startet ikke opp igjen før i november i fjor.