TEATER: En kinkig side ved skjønnhet er at den er relativ. Vi trenger det uskjønne for å se hva som er vakkert. Så hvis alle mennesker er smellvakre, er ingen det. Dette paradokset er kjernen av «Den stygge» av Marius von Mayenburg, en hotshot i tysk dramatikk. Oppfinneren Lette (Svein Tindberg) får en dag vite at er så heslig at andre mennesker knapt orker å se på ham. En oppbrakt Lette legger seg under kniven, og kommer tilbake som en Adonis som alle kvinner vil ha, alle kunder vil lytte til og alle menn misunner. Men hva skjer med oppfinneren når han ikke lenger trenger å prestere for å være ettertraktet? Og hva skjer når de andre oppsøker operasjonsbordet for å bli lik Lette?

Teaterlek

«Den stygge» er ingen dypsindig samfunnsanalyse; snarere snakker vi om en gløgg komedie med tydelig brodd. Regissør Yngve Sundvor og scenograf Olav Myrtvedt gir forestillingen en stilsikker vintageinnpakning: Scenen er dekket av et blått vegg-til-vegg-teppe, mens en skillevegg med syttitallets stofftapeter, på den ene siden rød, på den andre gul, snurres stadig rundt av skuespillerne. Sundvor avlegger snarvisitter i slapstickland, føler seg ikke for god for en og annen blødme, leker frydefullt med teatrets muligheter og viser hvordan enkle grep kan skape nye rom og roller; Et bord trekkes ut av veggen og blir en sykehusseng, Charlotte Frogner begynner plutselig å sjele og stavre og veive med en sprøyte og går med ett fra å være Lettes kone til å bli halvblid sykepleierske. Ved at Tindberg ser ut som seg selv både før og etter operasjonen, demonstreres det gamle teatercredo om at en skuespiller ikke kan spille den vakreste i byen, det er de andre som må spille ham vakker. Westerntoner gir popkulturell koloritt til det karrige kontorlandskapet og skaper dueller i solnedgangen. Det er kvikt og morsomt.

Skjør skjønnhet

Tittelrollen er vanskelig. Lette er hvermannsen. I første del av forestillingen er hans funksjon lite annet enn å være perpleks, slik enhver ville vært, i møte med kafkaeske autoritetsskikkelser som leger og direktører (en opplagt Ståle Bjørnhaug) som med stort alvor lirer av seg absurde replikker. Tindberg er hele tiden til å tro på, men det er særlig når den transformerte Lette blir stadig mer kjepphøy, han får karakter og karisma. Men så viser det seg hvor skjør en status basert på skjønnhet egentlig er. «Den stygge» er ingen skjennepreken, men et skøyeraktig klyp i kinnet. Det gjør godt iblant.