DET er ingen grunn til å overselge Vålerengas forsøk på å spille en ballbesittende fotball. Hvem som helst kan sjekke opptaket fra den lett variable bortekampen mot Stabæk på ett av Norges mest stabile underlag og se at gjennomføringen foreløpig er langt fra hundre prosent; når det gjelder viljen altså.

Men Oslo-klubben prøver, og det må i hvert fall Stabæk-miljøet være glad for.

HISTORISK er det her denne typen fotball er blitt heiet fram helt siden VIF-trener Martin Andresen selv ble det fremste symbolet på klubbens selvpålagte jobb som representant for motkulturen i det nyfrelste Drillo-landet Norge.

Da er det bare rett og rimelig at Stabæk har gått foran og skaffet seg en arena der ballferdighetene får snakke helt for seg selv. Ingen tilfeldigheter påvirker ballen innendørs på et vennlig, mykt kunstgressdekke.

Sånn ble denne lørdagskvelsen en test for VIF annonserte stilendring, og du fikk nesten det Martin Andresen lovet da han overtok sjefsjobben i Vålerenga. Pluss en overraskende ballsikker Kristofer Hæstad.

DET siste har også en forhistorie. For to sesonger siden ble Hæstad hentet fra Start for å være Martins egen løpegutt. Det var han som skulle jobbe banelangs for at den noe mer sedate Martin kunne bruke overblikket og kunnskapen sin til å skape et ballbesittende fotballag helt etter egen smak.

Forsøk gikk ganske så dårlig. Først ble det for mye Martin og fort ble det for lite Hæstad. Etter lange skadeavbrekk har det ikke vært så lett å kjenne igjen Start-gutten som en gang tok fotball-Norge med storm bare på duellviljen.

Nå er han også annerledes; men det på en ok måte.

FOR det er Kristofer Hæstad som tydeligst viser skiftet i VIFs prioriteringer. Glem det heldige 1 - 0 målet i en periode der VIF hadde mer flaks enn dyktighet som tok ledelsen:

•• Det er Hæstads valg etter Stabæks utligning som forteller at ballbesittelse denne gangen er mer enn prat.

Da VIF virkelig var presset, valgte han å følge linjen ved å tviholde på eget spill. Med et par kloke pasninger i midtbaneleddet kom Oslo-klubben til hektene igjen, og hadde nær fått et nytt ledermål etter en angrep i Hæstad-regi om dommer Roy Helge Olsen  hadde fått med seg hvordan Moa ble holdt igjen av Kristian Flittie Onstad i straffefeltet.

DET oppdaget ikke dommeren, og feilen er ikke mye å klage på. På tross av to klare Moa-muligheter til, hadde en bortseier vært i meste laget. Særlig fordi VIF det siste kvaretert glemte fordelen ved å styre kampen, og nesten tapte på å ligge for feigt og dypt.

På samme vis som det ballbesittende angrepsspillet langt fra er perfekt, har et VIF-lag i fin utvikling også sine klare begrensinger. En av dem er når den ellers så underholdende Bojan Zajic har som oppgave å følge mann i eget felt. Det fikser han slett ikke. Derfor fikk Stabæk 1 - 1, og burde hatt litt til.

Uansett får de som følger Tippeligaen for det glade ballspillets skyld stadig mer å titte på. Det var kanskje derfor hovedarena for denne stilen her i Norge var nesten fullsatt, og tilhengerne fikk enda et par grunner gode grunner til å komme igjen.

Stabæk og Vålerenga prøver å angripe på egne ferdigheter. Underveis gjør det også løpegutter til bra pasningsspillere. Bare sjekk Kristofer Hæstad.