Nær døden! Reddet av kona! Les alt om den dramatiske historien da Se og Hørs sjefredaktør nesten mistet armen!

Tips oss 2400
Glad gutt: Harald med sin første fisk noensinne. Tatt med en gammel fluestang.

Glad gutt: Harald med sin første fisk noensinne. Tatt med en gammel fluestang.

Idol: Haave har alltid vært veldig musikkinteressert, her med en av sine store idoler, Jan Garbarek.

Idol: Haave har alltid vært veldig musikkinteressert, her med en av sine store idoler, Jan Garbarek.

På jobb: Med Rolling Stones og Keith Richards i Brüssel. For Dagbladet.

På jobb: Med Rolling Stones og Keith Richards i Brüssel. For Dagbladet.

FAKTA Harald Haave


 Født: 14. desember 1958.
Familie: Kone og en sønn, Felix August (15). Aktuell: Filmen «En helt vanlig dag på jobben», basert på boka av tidligere Se og Hør-journalist Håvard Melnæs, går på kino nå.
Dette provoserer meg: - Ovenfra-og-ned-holdninger.
Verste egenskap: - Gudene veit. Jobber for mye, kanskje.
Beste egenskap: - Jobber for mye der også. Ønsker meg mest: - Der må jeg si god helse, altså.
Er redd for: - At noen i familien skal bli syke, tror jeg er det eneste jeg er redd for.
Leser: - Jeg er altetende. Jeg leser mye i ferier. Da drasser jeg med meg alt mulig rart. Nå sist som jeg var i Thailand, leste jeg Jo Nesbø og den siste til Dan Brown. Og så er jeg fan av Carl Hiaasen.
Beundrer:
- Kona mi. Som holder ut.
Om du kunne reise tilbake i tid: - Jeg tror ikke jeg har noe ønske om det. Jeg er egentlig veldig fornøyd med de opplevelsene jeg har hatt, og jeg er veldig godt fornøyd med å være over femti og ha alle de årene foran meg. Det er en stor nok utfordring.
Du får fri og kan dra hvor du vil: - Jeg ville nok reist til Brasil. Der har jeg aldri vært, og Amazonas har en merkelig dragning på meg.
Om ti år: - Jeg driver med ord fortsatt.
Fortsatt gift:  Med kona Gerd på Hærland-showet Tatt av vinen på Aker Brygge i 2006.

Fortsatt gift: Med kona Gerd på Hærland-showet "Tatt av vinen" på Aker Brygge i 2006.

- Vær hilset!

Og der sto han, selveste sjefredaktøren i Se og Hør, Harald Haave (51), og rakte fram hånda før han bykset opp en trapp, hastet forbi møterommet «Paparazzi» og mot kontoret i enden, ved siden av Vebjørn Sands maleri av de to tidligere redaktørene framstilt som pingviner. Der inne lå Kjendisleksikonet på skrivebordet, og «Vi gjør livet gladere» sto skrevet i ei ramme på veggen.

Haave satt seg ned, la blokk og penn foran seg.

- Jeg føler meg neste ubekvem uten.

- Hvordan har du det nå?

- Nei, for meg er dette en helt vanlig dag på jobben. Å lage de beste historiene. Det er jo det alt egentlig handler om.

La oss ta det hele en gang til. For tre år siden utga journalist Håvard Melnæs boka «En helt vanlig dag på jobben» om hvordan han gikk fram for å lage de beste historiene da han jobbet i Se og Hør. Nå er boka altså blitt film.

- Hvis jeg skal være litt pretensiøs: Gjør denne filmen Norge gladere eller ikke? Jeg synes ikke den gjør Norge gladere. Og på det punktet, synes jeg filmen gjør skam på bladet.

Sjefredaktøren er kledd i sort skjorte med oppbrettede ermer, en amulett av Buddha henger i en lærreim rundt halsen («Men jeg er ikke buddhist, altså»), og av mer pikante detaljer kan vi nevne at han har fire tatoveringer, deriblant en indianerfjær på ryggen («Den tok jeg hos Tatoo-Tom på Grønland»).

- Hvordan gjør filmen skam på bladet?

- Trettito års historie om en bladsuksess er klemt inn på en time og tjuefire minutter. Jeg hadde ventet meg litt mer av kreativiteten, moroa og galskapen i bladet. Hvor er Tore Sandberg, hvor er flaskeposten, alle «hjemme hos»-reportasjene, alle bryllupene? Jeg synes det er en ganske mørk film. Hvor er alt det andre? Glamouren, det rampete, festen?

- Hvor autentisk framstiller filmen Se og Hør?

- Jeg jobbet ikke her den gangen, så for meg er det umulig å si noe om det. Jeg har ikke lyst til å være illojal og ukollegial. Dette er en spillefilm. Den viser Se og Hør for seks til ti år siden, og denne bedriften har forandret seg veldig de siste fem åra.

- Hvordan har arbeidsmetodene forandret seg?

- Jeg stiller de samme betingelsene til mine ansatte her som folk stilte til meg i Dagbladet og NTB. Det skal være grundighet, vi skal oppføre oss i henhold til vårt interne reglement, og jeg vil ikke ha fellelser i Pressens Faglige Utvalg. Vi har kursing av ansatte og en advokat som kommer innom hver tredje måned. Jeg mener man kan skape et spennende, rampete og uforutsigbart kjendisblad, uten å bli felt i PFU.

- Hvordan definerer du privatlivets fred?

- Jeg burde si ved dørstokken, men…dette kunne jeg pratet i timevis om.

- Kunne vi fått en «hjemme hos»-reportasje i Bærum?

- Nei. Da måtte du i så fall spurt kona mi.

La oss bare kort nevne at han har bygget et hvitt hus i hagen til mor, der han bor sammen med sin kunstnerkone og sønnen Felix August.

- Hva med et bilde av deg i et skummende boblebad?

- Jeg er nok privat på en del områder, og det er individuelt hva man ønsker å sette opp av grenser. Nå betegner ikke jeg meg som en stor kjendis heller, så det har ikke vært noen store tilbud. He-he!

- Så det er pengene det kommer an på?

- Nei, den rette personen som hadde spurt, hadde nok hatt større sjanse enn om vedkommende åpnet lommeboka. En god samtale, en person jeg stoler på, er viktigere for meg.

- Hvor mye betaler man for et bryllup nå om dagen?

- Ehhh.

Haave blåser ut gjennom nesa. Kikker opp, over brillene uten innfatning.

- Det er veldig forskjellig. I 1986 sa Knut Haavik at Se og Hør er villig til å betale for brylluper og «hjemme hos»-reportasjer, men det skal sies at kjendisene går inn i dette med åpne øyne. Kjendisene ser at deres privatliv har en verdi, og det er stadig flere som mener at de skal ha betalt. Og til slutt er det egentlig kjendisstatusen som avgjør hvor mye vi betaler.

Kan det bli forhandlinger om pris, spør tegneren Finn Graff.

- Ja, det høres absurd ut, men det kan skje, at en kjendis synes at han eller hun er av et litt gjevere kaliber enn vi mener. Da har vi sett at kjendisen går til andre ukeblader eller TV2. Men nå er det en gang slik at vi stort sett betaler best. Og det vet folk.

I rapporten «Kjendis- og betalingsjournalistikk» (utarbeidet av Gunnar Bodahl-Johansen) som kom i kjølvannet av Håvard Melnæs' bok, står det at for de store kjendisene kan kjendisbladene komme med «pakkeløsninger» som inkluderer sponsing av bryllupet, en reportasje fra bryllupsreisen og en «hjemme hos»-reportasje i etterkant. «Da kan det fort bli 100000 kroner for en slik pakke».

- Der må jeg si som jeg alltid har sagt, at summer kommenterer vi ikke. Det er av hensyn til kildene, at det forblir en avtale mellom oss.

- Er 30000 et vanlig beløp for et bryllup, da?

- Det finnes ikke noe som er vanlig i denne bransjen her.

Harald Haave startet sin journalistkarriere i NTB før han gikk over til Dagbladet, hvor han knapt rakk innom røykerommet før han ble sendt ut for å dekke Golfkrigen i 1991. Riktignok var han ikke alltid der når det smalt, men det ble noen minneverdige ingresser: «Når du hører lyden av innkommende granater, glemmer du det aldri».

- Jeg husker den, sier han.

- Men du hørte ikke de granatene?

- Nei. Jeg satt cirka en kilometer unna. Men det er godt skrevet.

Etter Golfkrigen ble Haave krimjournalist.

- Krim var viktig for Dagbladet. Vi fikk god plass, stor byline, og vi fikk dyrket egoet, så jeg tror det var ganske kalkulert at jeg valgte å skrive krim. Men da jeg fikk barn, var det ikke lenger like moro å haste land og strand rundt for å skrive om serievoldtektsmenn og mordere. Så da sluttet jeg med krim.

- Du ble kalt en tabloidhai?

- Tabloid ser jeg som et kvalitetsbegrep. Jeg har alltid vært veldig tabloid, og glad i å konkurrere om de beste nyhetene. Jeg er en konkurransemann, og haien er jo øverst i næringskjeden.

Se og Hør, som etter starten i 1978 har vokst til å bli Norges største ukeblad, leses fortsatt av halvannen million hver uke. Til tross for en nedgang de to siste åra.

- Hvordan blir man egentlig redaktør i Se og Hør?

- Altså, jeg ble jo såkalt head hunted.

Etter tolv år i Dagbladet hadde Harald Haave begynt i legemiddelindustrien, av alle steder, men en dag ringte et hodejegerfirma og spurte om han kunne tenke seg å vende tilbake til journalistikken. De sa ingenting om hvilken jobb det gjaldt.

- Jeg må jo si at da jeg jobbet i Dagbladet, trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle sitte her. Jeg var ingen ivrig leser av Se og Hør. Den gangen refererte vi jo til dette bladet som «heftet».

Det ble mange møter før Haave begynte i Se og Hør. Blant annet møtte han sine to forgjengere, Knut Haavik og Odd Johan Nelvik til en samtale på Bakkekroen.

- I løpet av den første halvtimen stilte Knut det samme spørsmålet fem ganger: Hvorfor i all verden hoppet en så god journalist som meg, over til legemiddelindustrien?

Haave, som spiste wienerschnitzel og drakk Munkholm, svarte så godt han kunne.

- Til slutt spurte Haavik, etter å ha drukket tre halvlitere: «Hvordan er kandidatens forhold til alkohol?»

- Hva satte du opp som fordeler og ulemper ved jobben?

- Den største fordelen var at jeg ville få anledning til å lede andre mennesker. Det var punkt én. Jeg har alltid ment mye om lederskap. Dessuten var det en fordel at Se og Hør har en ledende posisjon i aktualitetsmarkedet. Hvert fjerde blad som selges i Norge, uansett sjanger, er et Se og Hør.

- Hva med ulempene?

- Ulempene var nok at bladet hadde et rykte som jeg måtte jobbe litt med. Så jeg tok meg et par gode, lange drag i Vestmarka, og tenkte nøye gjennom hva det var jeg nå bega meg ut på. Jeg gikk over Ramsåsen, som bare er tung myr, nesten sånn Mikkjel Fønhus-aktig, det var skodde, og der gikk jeg meg ganske tom.

Langt ute i myra, seig og sliten, landet han på at denne utfordringen, hadde han lyst på.

- Men så stilte kona to helt bastante krav om hva som måtte gjøres.

- Åh?

- Etterretteligheten måtte opp og stå, og så måtte jeg utvide kjendisstallen.

- Hvilke kjendiser ville hun ha i Se og Hør?

- Hun nevnte ikke navn eller antall, men at tilkomsten skulle være bredere.

- Hvor viktig var lønna for at du tok jobben?

- Jeg har alltid ment at hver gang man bytter jobb, skal man gå opp i lønn, og at en leder skal tjene bedre enn de under ham. Dette ble innfridd i Se og Hør.

- To millioner var det som skulle til?

- Mmm. Det er veldig mye penger, men så er det en bedrift som gjør veldig mye penger, og et stort ansvar hviler på meg. Jeg mener jeg er verd de pengene.

Haave begynte som assisterende sjefredaktør, men det siste året har han styrt skuta alene.

- Ideelt sett skal vel en redaktør være venneløs. Det blir man kanskje automatisk som redaktør av Se og Hør?

- Nei. Det tetter seg veldig rundt deg, og du finner fort ut hvem du kan stole på. Menneskene som er oppriktig glad i deg, de står deg bi, selv om du begynner i Se og Hør.

- Angrer du på noen av oppslagene i Se og Hør?

- Egentlig ikke. Det er sikkert noen vi ikke burde ha laget, når man ser på det i etterkant.

- Hvilke da?

- Jeg har ingen konkrete eksempler. Men som redaktør har jeg evnen til både å beklage og rydde opp etter meg. Det er menneskelig å feile, og det er viktig at man ter seg ikke bare som redaktør, men også som folk.

Han tenker seg om.

- Jeg er ikke en person som har negative tanker om det jeg har foretatt meg i livet. Jeg dveler sjelden, men gjør opp for meg og går videre.

I fjor havnet Harald Haave selv i overskriftene. «Se og Hør-sjef Haave FARTSTATT» sto det over en hel side i VG da Harald Haave hadde, som han forteller, kastet seg ut i venstre felt og tråkka til. Han kjørte forbi tre biler i et forbikjøringsfelt, og politiet målte ham til 131 kilometer i timen i en 80-sone.

- Hva raste gjennom hodet ditt da du ble tatt?

- «Nå har du gjort noe dumt». Jeg var tjukk i huet. Så enkelt er det.

- Så du for deg oppslagene?

- Nei. Gjør du noe galt, må du stå for det. Jeg sitter i en stilling der jeg vet at det blir kjent hvis jeg gjør noe slikt. Derfor smugler jeg aldri vin, heller.

- Følte du ubehag ved at det ble skrevet om?

- Nei, det plaget meg ikke.

- Men du skulle vel helst sett at ingen skrev om det?

- Nei. Jeg setter jo sånt på trykk om andre mennesker selv.

Haave har fått igjen sertifikatet etter åtte måneder, og til neste uke skal han i gang med tretti timer samfunnstjeneste, som han ikke vil si hva er, for han har ikke lyst til å ha Dagbladet på døra.

- Men jeg kan si såpass at jeg skal gjøre noe godt for andre mennesker.

- Har du flere skjeletter i skapet, som du vil ha fram i lyset?

- Ne-ei.

- Du kan få lov til å snakke ut?

- Jeg er litt sånn…ikke døll…men jeg er forholdsvis forutsigbar. Jeg er glad i familien, jeg jakter, jeg sitter på jobben fra morra til kveld, jeg trener på Elixia, jeg spiller innebandy hver tirsdag med de samme gutta som jeg har spilt med i tjuefem år, og på fredagskveldene tar jeg en øl og spiser kyllingvinger, riktignok økologiske. Sånn går dagene. Jeg er meget repetitiv i handlemønster.

- Ingenting som er verdt en overskrift i Se og Hør?

- Jeg vet ikke. Kjør på.

- Hvor utagerende var ungdomstida di?

- Ganske lite. De som var eldre enn oss satt nede i skauen og sniffa lim og hasja, mens jeg gikk i speideren og ble igjen etter skoletid på Stabekk gymnas for å spille bordtennis. Det ble jo litt festing etter hvert, men da var jeg ganske gammel. Jeg er glad i en fest fremdeles, jeg.

- Hva er det mest dramatiske som har skjedd deg?

- Det var nok da jeg holdt på å miste armen.

Dramatisk nyttårsaften! Spiste engelske halstabletter - fikk allergisjokk! Haave bretter opp skjorta og avslører et tjukt, rødt arr på albuen.

- Sydd med tretti sting oppover her.

Sjefredaktøren forteller om episoden for tre år siden da han var forkjølet og spiste en pakke engelske halstabletter på en time.

- Da fikk jeg en allergisk reaksjon og måtte på sjukehuset for å få kortisonsprøyter.

Dette var på nyttårsaften, og etterpå reiste Haave og kona til hytta ved Kragerø.

- Det var kaldt, og jeg skulle rydde opp i noen gamle planker. Der var det en rusten spiker som gikk tvers gjennom vindjakka og litt inn i armen.

Et lite rustflak festet seg under huden, og siden immunforsvaret var nedsatt av kortisonet, hovnet armen opp.

- Den så ut som en kjempestor abbor. Jeg fikk nesten førtito i feber og holdt på å stryke med.

Sjefredaktøren i Se og Hør lå innpakket i sovepose mens kona passet på, natta gjennom. Morgenen etter ble han hentet i båt, og på sjukehuset ble han lagt på isolat med kjøttende bakterier i armen.

- «Vi er ikke sikker på om du får beholde armen», sa ei sjukesøster. På grunn av et lite rustflak. Men jeg overlevde.

På skyvedøra som går direkte fra sjefredaktørens kontor og inn til desken, står det «Løvens Hule». Det var hans forgjenger Odd Johan Nelvik som ga kontoret navnet, men så hadde han da også hodet fra en selvskutt løve på veggen.

Den nye sjefredaktøren har derimot ikke hengt opp et eneste trofé. Ikke en eneste en av rypene han har for vane å plaffe ned.

- Jeg har aldri vært noen troféjeger. Jeg mener at alt man skyter, det skal man spise.

- Må man ha et godt forhold til skytevåpen for å være redaktør i Se og Hør?

- Ja, det tror jeg hjelper. He-he. Det hender jeg fleipete spør nyansatte om de liker å skyte eller jakte. Det har blitt en gimmick, rett og slett. Men rypejakta var begredelig i år. Så nå beveger jeg meg over til storvilt.

Om sjefredaktørens interesse for jakt ikke kom som noen overraskelse, er en annen av hans interesser ikke like selvfølgelig.

- Jeg er veldig glad i kunst. Både abstrakt og figurativt.

På kontoret har han et meterstort maleri av en ung vietnamesisk kunstner han er glad i, og så ofte han kan, går han på utstillinger. I fjor så han maleriene til den abstrakte ekspresjonisten Mark Rothko i London, malerier med store fargeflater som ifølge Store norske leksikon gir inntrykk av noe ufattbart, noe uendelig.

- Det var helt fantastisk. Og der ble det avslørt at han malte på dobbelt lerret, med sterkere farger på det bakerste lerretet! Man har jo lurt på hvordan Rothko har fått til denne supereffekten med de helt basale fargene. Det var kjempespennende.

Han klikker på pennen sin.

- Men jeg må jo få si at jeg er veldig glad i bildene til kona mi.

Gerd Margrethe Borchgrevink er maler og grafisk designer med atelier hjemme.

- Hun driver med en svær portrettserie nå. Jeg blir blant annet malt stående ved siden av en sebra.

Se og Hør er der i alle livets faser. I motgang og medgang, i fødsler, brylluper og skilsmisser. Og de er der ved livets slutt. For fjorten dager siden skrev Harald Haave en leder med tittelen «Å miste en far».

- Det er ikke mer enn et par uker siden vi bar kista hans ut til begravelsesbilen. Vi skal legge ned urna til våren. Det sitter i.

Faren døde av kreft og etterlot seg seksti årganger syvende sans som han skrev i hver dag, og endeløse mapper med manualer og prislapper til enhver elektrisk gjenstand noen gang innkjøpt.

Alt dette har Haave nå begynt å bla igjennom.

- Jeg merker vakuumet etter ham. At han ikke er der lenger. At jeg ikke kommer til å se ham krumbøyd med hodet nesten nede i bakken mens han luker. At jeg ikke kommer til å høre gressklipperen gå oppe ved huset deres på en fredag ettermiddag, og vite at det er fatter'n og at han skal klippe gresset så pertentlig og skikkelig som bare juling. Det er borte. Jeg kommer ikke til å høre det mer.

Harald Haave stirrer ut i rommet.

- Vakuumet av personer som bare forsvinner, det tror jeg man merker ved små, dagligdagse hendelser.

- Helt til slutt. Hvilken Se og Hør-tittel kunne passet på livet ditt?

Harald Haave blir stille, ganske så lenge.

- Nesten speechless. Det er sjelden til å være meg.

Så blir han stille litt til. Kikker ut mot desken.

- Nei, det må jo være noe med humor…noe med…eller…ah…nei…jeg er nesten alltid i godt humør. Når jeg står opp om morran, er jeg alltid klar for en ny dag med alle muligheter, det er litt klisjéaktig, jeg frydes over en ny dag, altså. Men det blir en jævlig dårlig tittel, hvis du skal ha den på forsida, og dit må den jo.

- Hva med «Nesten drept av spiker»?

- Ja, æ'kke gærent, det. Det hadde blitt en god tosider. Men det hadde ikke vært heeelt riktig.

- Det gjør vel ikke noe om det ikke er helt riktig?

- Jooo, det er viktig. «Spiker kunne kostet ham armen». Det er helt presist, for jeg hadde nok ikke blitt drept.

Sjefredaktøren ler kort.

- Men det var like før jeg ble en enarmet banditt.

jog@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør