Butikken Neseblod i Rathkes gate på Grünerløkka i Oslo er ikke hva man vil kalle romslig. Du skal gå forsiktig mellom hyller og stabler for ikke å velte noe. Rommene i butikken er mørke. Det er vareutvalget også. Vi er i selve tempelet for den svarteste delen av musikkhistorien, muligens med unntak av de mest utstyrstunge operaene til Richard Wagner og de dystreste slåttene til Knut Buen. Dette er byens spesialforretning for musikk som slutter på «metall».

Langs veggene fins eksplosivt designede gitarer, middelalderske torturinstrumenter, ekstremt sjeldne plater og omvendte krusifikser. Her er plakater, steinkors (plassert opp ned) og hundrevis av CD-er, ordnet i blå kasser som ifølge påskriften tilhører Tine Meierier. Ellers er det sjelden man føler seg fjernere fra melkeproduktenes verden av skummet kultur og lettyoghurt. På veggen henger en liten rund sak som ser ut som rester etter slakt av en kalv, men som ifølge påskriften skal være av ekte menneskehud-, hår- og bein. Ingen pris, gi bud.

Hit ønskes lyrikeren, biografen, essayisten og låttekstforfatteren Håvard Rem (50) hjertelig velkommen, når han en klar og kjølig vinterdag i Oslo forlater solskinnet og stikker hodet inn døra til butikken med et navn som kunne vært en egen avdeling på Legevakta. Her har han tilbrakt mange timer de siste åra, på leting etter bakgrunnen til en musikkform med like norske røtter som hardingfeleslåtter og kulokk. I dag har han med seg sønnen Simen Rem (20), som spiller i det framgangsrike ekstremmetall-bandet Ørkenkjøtt. Med stor iver kaster Simen seg over nærmeste bunke med vinyl. Faren derimot, fordyper seg i en kasse med skriftlig materiale; fanziner, teksthefter og metallblader.

Hva i huleste (bokstavelig talt) gjør far og sønn Rem her? På en plass for musikk folk flest forbinder med gitarriff fra helvete, gryntende, demonisk sang, steintunge bassganger og trommer som aldri slutter å hamre? Musikk som etter Håvard Rems nærmere undersøkelser i boka «Innfødte skrik - Norsk svartmetall» lar seg dele inn i ekstremmetall-sjangerne trash metal, death metal og svartmetall, sjangrer som knyttes til djeveldyrking, kirkebranner, bizarre selvmord, bestialske drap, nazisme, rasistiske ideologier og tilbedelse ikke bare av Satan, men av Odin, Adolf Hitler og Ozzy Osbourne.

Mest ekstremt kom denne livsstilen til uttrykk i kultbandet Mayhem. Et av medlemmene, Per Yngve «Dead» Ohlin, tok livet av seg med en hagle i 1991 etter å ha snittet opp pulsårene. Et annet, Øystein «Euronymous» Aarseth, ble drept med et knivhogg gjennom hodet av Varg Vigernes, kjent som «Greven» i 1993. Mayhem har like fullt holdt det gående i 25 år og har fans over hele kloden.

Denne musikken har også har trengt seg inn i nordmenns besteborgerlige lørdagskveld-stuer. For ikke lenge siden var det bare så vidt ikke gruppa Keep of Kalessin ble nasjonens representant i det norskeste av alle musikkprogram; European Song Contest, bedre kjent i pizza-Norge som Melodi Grand Prix. Verden står på mange måter ikke til påske, en høytid som er blitt den tradisjonelle uka for feiringen av Inferno-festivalen, den største, norske mønstringen av metallmusikk sør for Dovre. I år som de to siste åra inkludert en guidet tur gjennom hellige steder i metall-Oslo; sentrert rundt bydelene Gamlebyen, Grønland, Tøyen og Grünerløkka, med siste stopp i Vikingland i fornøyelsesparken Tusenfryd. Det var der Håvard Rem for to år siden hørte en turist med naglebelte sukke i et anfall av tilfreds ro og fordypelse: «There is so much love in black metal.»

På et visst tidspunkt i arbeidet med «Innfødte skrik» kom Håvard Rem på sporet av et band som syntes å være «the missing link» mellom pønk og norsk black metal, en gruppe fra Tromsø som kalte seg SæksSæksSæks, tidligere Norgez Bank. Han reiste nordover. Hvorfor ikke oppsøke den såkalte Greven, Varg Vikernes, samtidig, han satt jo i Tromsø Fengsel? Rem sendte et brev gjennom den dømte kirkebrennerens advokat John Christian Elden, med en anmodning om et intervju. Men da han stilte opp utenfor fengselsporten, viste det seg at ledelsen ikke ville innfri forfatterens ønske. Vikernes var ikke tilgjengelig for en samtale.

- Jeg forsto fort at historien om kirkebrenning og drap ikke kunne bli intervjubasert. Noen var døde, andre satt i fengsel eller de ville ikke snakke om det som hadde skjedd. De som ville prate, utstyrte seg med et filter. De opplevde meg som skremmende fordi jeg ville rote opp i den voldelige fortida.

- Hva ville du spurt Vikernes om?

- Om det han hadde vært med på og motivasjonen for handlingene.

- Har du opplevd noe ekstremt under arbeidet med denne boka?

- Nei, overhodet ikke. Jeg har møtt et oppegående, nokså rusfritt og tenkende miljø. Folk jeg likte. Det mest overraskende var kanskje at det er her du finner the good guys. Ærlige, varme og lite kyniske mennesker. Jeg har opplevd mer ekstreme situasjoner med forfatterkollegaer enn med metallhuer. På Europas største metallfestival, Wacken, er det Woodstock-stemning. Tilbakelent og inkluderende.

- Hvordan kan et miljø med et så ytterliggående og kriminelt utgangspunkt utvikle seg så søndagsskoleaktig?

- Alle store vekkelser, enten det dreier seg om AKP (m-l), pinsebevegelsen eller black metal er mest ekstreme i den flammende fasen. Siden blir de mer sosialiserte. Kirkebrennerne fikk ikke noen arvtakere. Tidlig på 1990-tallet var svartmetall-musikerne en fullstendig isolert gruppe. I dag tilhører de et mye større nettverk i musikk-Norge med forbindelseslinjer til kolleger innenfor andre sjangrer.

Vi må noen år tilbake. I 1994 dro Håvard Rem og sønnen Simen, den gangen fem år, på ferie med bil til Danmark. De suste sørover på Jylland, på vei til Legoland.

- Det er mitt første musikkminne, forteller Simen. - Bilen hadde et helt sykt godt lydanlegg. Pappa dundret av sted i 225 kilometer i timen og spilte «Nevermind» med Nirvana. Jeg satt i barnesetet og husker bare svære gitarer og enorme trommer. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Jeg tror det var der og da musikkinteressen min ble født. Jeg ante ikke at Kurt Cobain nettopp hadde tatt livet av seg.

- Men Nirvana? Har ikke faren din forsøkt å prakke på deg alle de artistene han har oversatt til norsk; Bob Dylan, Leonard Cohen og Hank Williams?

- Jo, absolutt. Hele katalogen. Mye bra der. Men jeg begynte etter hvert å høre mer på tyngre musikk. Heavy Metal-grupper. Kiss. Sånn ville jeg også være. Jeg ville spille selv. Jeg fikk en sånn Klatremus-gitar da jeg var i 11- 12 års alderen, en akustisk gitar i miniformat. Begynte å ta gitartimer i klassisk. «Kalinka» og så videre, de grunnleggende teknikkene. Da jeg begynte i band på ungdomsskolen, var jeg er veldig glad for at jeg hadde det basiske i bånn.

I kjelleren under det lokalet som i et par år på 1990-tallet huset den legendariske plateforretningen «Helvete» i Schweigaards gate på Grønland, finner du fortsatt spor av det opprinnelige svartmetallmiljøet i Oslo. I selve forretningen kunne du finne ekspeditører som var lenket fast til kassaapparatet som apekatter, og på bakrommene satt seinere beryktede musikere som partipamper og diskuterte ideologier og kursretninger.

Nå snubler vi oss fram i mørket, gjennom ganger og trappetrinn som ikke er opplyst, til vi kommer inn i et rom der en enslig sparepære kaster et dystert, kaldt skinn over murpussen. Over hele veggen står det med store bokstaver: BLACK METAL. Det pleier å bli trengsel her når Infernofestival-turistene kommer ramlende på besøk for å besiktige selve fødestua.

- Her satt kjernen i miljøet på 1990-tallet og bestemte hva som var «lov» og «ikke lov» i musikken. Hvem som hadde kred, troverdighet, og hvem som ikke hadde det, sier Simen. - Det er helt utrolig. De satte seg ned og la program for de forskjellige bandene. De sjekket at ingen gikk ut over de reglene de skapte. Det hendte at band fikk folk på døra hjemme hos seg som sa at de ikke fikk lov til å kalle seg et black metal-band.

- Er det fortsatt slik?

- Nei, nei. Det er for lengst over. For meg har det melodiske alltid vært viktig. Det som ligger til grunn også hos Nirvana. Jeg lærte at det kunne være like mye kred å bestride den selvutnevnte kred-kjernen.

Gitarlæreren til Simen Rem gjennom sju år er ingen hvem som helst. Han heter Vegard Sverre Tveitan, for mange bedre kjent som Ihsahn fra bandet Emperor. Flere av Tveitans bandkolleger opp gjennom åra er dømt for medvirkning til kirkebranner, og trommeslageren fra 1992- 1993 ble dømt for drap på en homofil mann i Olympiaparken i Lillehammer . Tveitan selv er kjent for å ha gått omstridte veier og innført synthen i en såkalt symfonisk ekstremretning innen black metal, av enkelte sett på som den rene dødssynd.

- Da jeg var 13, fikk jeg tak i en Fender Stratocaster-kopi og en liten 10 watts forsterker, sier Simen. - Det er klart at det var sterkt å ha en av de viktigste black metal-frontfigurene som gitarlærer. En mann med svart hår som kunne spille skikkelig hardt og fort. Jeg begynte å sjekke ut Emperor-platene, selv om Tveitan ikke oppfordret meg til det. Jeg lærte å spille kjente soloer som Iron Maidens «The Trooper», Alice Coopers «Poison» og Dios «Holy Diver». Jeg gikk inn på nettet og fant en uendelig verden, med tyngre og tyngre og mer og mer ekstrem musikk. Jeg ble rett og slett et metallhue.

Simen Rem snakker seg varm; om grupper, retninger, vokalteknikker. Om å bryte normer og regler. Om å la et vindu på sangrommet stå åpent slik at tre ivrige guttunger kunne krabbe inn etter skoletid og øve. Om en klassekamerat som drakk sprit i timen, liknet på Mick Jagger og hadde en gryntende sangstemme til formålet. Om å være annerledes enn alle andre og kjenne at det er kult. Om ekte griseblod som sceneeffekt. Om å leke med ord og musikalske stilarter, fra det kalde nordiske til det arabiske. Om blanding av akustiske og elektriske virkemidler. Gutta skiftet på å spille gitar og trommer og startet to band på en gang, «Erter i skål» og «Kattefrosk».

- Vi var ikke av de ondeste, sier Simen.

- Motstøy-festivalen på Notodden ble en viktig impuls. Den er rusfri, slik at alle kan komme inn. Der fikk vi se band som Immortal, Emperor, Mayhem og Satyricon. Folk kom helt fra Kina for å se Emperor spille i hjembyen. Vi startet Ørkenkjøtt i 2005 og vant Rockekampen i Telemark. Premien var å spille inn en plate i Akkerhaugen Lydstudio.

Innspillingen ble en spesiell opplevelse. Bandet Windir, som introduserte verden for «sognametal», hadde vært der før. Vokalisten Valfar, som frøs i hjel på Sognefjellet i 2004, var kjent for å lage sin egen sprit, dunder.

- I studio hadde de fortsatt en colaflaske med dunder etter ham, sier Simen.

- Før innspillingen fikk alle en liten slurk hver, som en slags innvielse. Resultatet var vår første EP, «Høst».

Simen Rem forklarer at for mange av 1990-talls bandene i black metal, var innholdet viktigere enn musikk. For de nye bandene som er kommet til på 2000-tallet er det omvendt.

- Vi har forholdt oss til kirkebranner og det som skjedde fordi mange av bandene på 1990-tallet har påvirket oss. Men vi er helt klare på at slike handlinger ikke er viktige for oss, sier Simen.

Hva tenkte Håvard Rem da sønnen begynte å spille Black Metal? Ble han redd?

- Ikke redd. Men nysgjerrig. Etter hvert ble dette et fellesprosjekt. Vi dro sammen på konserter og festivaler i utlandet. Jeg så fort at dette var et oppegående, kreativt miljø. Jeg har jo også oppdaget hvor svært dette er. I Russland, New York og Kina har jeg møtt musikere som dyrker norsk svartmetall og forsøker å beskrive Telemark i tekstene sine. I Italia fins egne norskkurs for studier av tekstene. Det har vært utrolig spennende å skrive en bok hvor alt dette settes inn i en bredere kulturell sammenheng. Black Metal er på mange måter et slags opprør mot 1968-generasjonen.

- På hvilken måte?

- Å opponere mot foreldre som har ballast fra

1960-tallet er ikke lett. Et av de få tabuene som står igjen, er det norrøne. Det har vært et forbudt område, særlig etter krigen. Over hele verden er interessen for opprinnelige kulturer stuerent, men ikke i Norge - blant annet fordi nazistene dyrket den gamle gudelæren.

- Hva med kirkebrenningen?

- Det som overrasker meg, er hvor presist formulert historiesynet er. Kristendommen blir kalt Pesten. Det tok tusen år før den nådde Norge. Den skulle herske i tusen år. Deretter skulle den dø ut. Derfor brente de kirkene. Dette er heldigvis ingen utbredt holdning i dag. Dessuten er det nokså hensiktsløst. Vi lever allerede i et avkristnet samfunn. En Infernofestival på langfredag ville vært utenkelig for bare noen få år siden.



I høst drar Ørkenkjøtt til Otta for å spille inn sin første langspill-CD. Bandet har allerede fått mange godord for musikken sin. En vurdering som rager høyt, kom fra kronprins Haakon. Sammen med kona var han på en runde i Telemark. På Fylkesgalleriet spilte flere band, blant dem Ørkenkjøtt. På lokal-TV etterpå, sa kronprinsen: «Vi likte nok best det tyngste innslaget».

Det var ingen tvil om hva han mente.

- Han skal få ei plate i posten, sier Simen Rem.

magasinet@dagbladet.no