Min interesse for den britiske filosofen og forfatteren Mary Wollstonecraft (1759-1797), startet med noe jeg vil karakterisere som et fenomen i britisk offentlighet på slutten av 1700-tallet: en omfattende debatt av «den kvinnelige filosofen». I romaner, pamfletter, memoarer og avisinnlegg raste debatter om hvorvidt kvinner har evnen til å filosofere. I de aller fleste tilfellene var det Wollstonecraft som ble omtalt som en av disse fryktede kvinnelig filosofene.

Gang på gang opplevde hun at intime detaljer fra hennes privatliv, bl.a. hennes selvmordsforsøk og det at hun fikk barn utenfor ekteskapet, ble blandet sammen med hennes filosofiske utlegninger. Offentlige debattmøter inviterte folk til å diskutere Wollstonecraft, og hun ble stadig omtalt som for maskulin, avkjønnet og emosjonelt ustabil - altså både for maskulin og for kvinnelig samtidig - eller kort sagt «hysterisk». Forfatteren Horace Walpole beskrev henne som en «hyene i underskjørt».

Mange av diskusjonene tok opp i seg ideologiske spenninger i kjølvannet av den franske revolusjonen, og gir dermed kjønnsperspektiver på modernitet og demokrati som ikke diskuteres på samme måte i den eksisterende filosofiske og politiske kanon fra denne perioden. Det å gjenoppdage slike glemte historiske kontekster kan bidra til å problematisere den kulturelle kontinuiteten vi ofte tilskriver vår vestlige demokratiske tradisjon. Mitt redigeringsarbeid med Wollstonecrafts reiseskildring fra Norge i 1795, ( Letters Written during a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark, Oxford University Press, 2009), inngår nettopp i et slikt perspektiv.

Kontroversen rundt den kvinnelige filosof sammenfaller med den perioden man har karakterisert som romantikken og bidrar derfor også med et perspektiv på de kjønnede grenseoppgangene som ble foretatt i denne perioden mellom filosofi og litteratur. Den kvinnelige filosofen ble problematisk fordi hun utfordret disse skillene. Et sentralt spørsmål blir hvorfor litteraturteorien og filosofihistorien har hyllet evnen til å blande det filosofiske og litterære hos mannlige teoretikere, som for eksempel Coleridge og Schlegel, men nedvurdert og utelatt kvinner som på samme måte har eksperimentert med forholdet mellom litteratur og teori?