I det fjerde programmet fikk Jørgen Lorentzen endelig hvile. Ut i fra resultatet å dømme har Harald Eia mye å takke kjønnsforskeren for. Programmet om vold ble det hittil mest nyanserte. Rotete, vil noen si, fordi frontene ikke var så tydelige og påstandene mindre bastante. Mindre underholdende, var realtimedommen i cyperspace.

Dermed bar det tilbake til prügelknaben Lorentzen, som etter fire ukers massivt hardkjør har begynt å vise tegn til utmattelse etter først å ha gått offensivt til motangrep. Holmgangene med Eia har vært en oppvisning i mannlig taperteknikk, i den grad vi snakker om arv og miljø. Der Eia inntok rollen som den uskyldige gutten i Keiserens nye klær, måtte Lorentzen i all hast forsøke å kle på seg, men bildet av en naken forsker var vanskelig å hviske ut.

Siden har debatten rast, som det heter, men ikke mer enn at selv de skarpeste kritikerne av Hjernevask har holdt en armlengdes avstand til kjønnsforskeren. Det har vært påfallende taust fra Lorentzens kolleger, selv om hele feltet er under angrep. Det har riktignok vært mumlet i spaltene om at serien ikke kan tas på alvor, og enkelte har fremhevet andre forskere som ville svart annerledes.

Men når en av de fremste og mest profilerte forskerne på området blir hengt ut offentlig som udugelig, må noen kunne komme ham til unnsetning og ta på seg å forklare hva man driver med. Er det bare redselen for å bli dratt med i dragsuget, eller må folk spørre, har de ikke et forsvar å komme med? Hvis kjønnsforskningen noen gang skal argumentere for sitt felt, er tiden inne.

Vitenskap er jo, satt på spissen, en konkurranse. De beste argumentene vinner. Akademikerne har lang trening i å bryte med hverandre. Det er jobben deres. Når kameraene er slått av, burde en relativ amatør som Eia være lett match.

Men en konkurranse forutsetter like regler for alle deltakerne. Eia er på den ene siden en deltaker, men hver gang han blir utfordret, trekker han seg tilbake til sin utspørrerrolle.

I mandagens program var kriminologen Hedda Giertsen utpekt som offer i den etter hvert velkjente dramaturgien. Men da en lavmælt Giertsen verken avviste eller flirte av Eias sannhetsbevis, bare pekte på at hennes fagfelt er et annet, insisterte Eia på at hennes forskning var politisk. Giertsen sa ærlig at, jo, det kunne man kanskje si, men hvorfor syntes Eia biologi var viktigere? Var ikke det i så fall også politisk?

Svaret fikk vi selvfølgelig aldri. Eia har helgardert seg ved tidlig å annonsere at han står i en mellomposisjon og er åpen for alt. Han avviser at han vil noe med programmene, bortsett fra å avsløre at samfunnsforskere ikke er så opptatt av biologi. Men når premisset i Hjernevask er at dette er en alvorlig mangel, må det bety at biologi har en konsekvens for samfunnet og dermed er politisk.

Hjernevask er det mest politiske programmet som har vært laget av NRK på år og dag. Men ingen tør snakke om elefanten i rommet.