TUDDAL (Dagbladet): Midt i Telemark, i Hjartdal, ved foten av Gaustatoppen, ligger Tuddal.
Også kalt skiturismens vugge.
Her ligger det gamle trehotellet, omtrent som da det ble bygget for drygt hundre år siden.
Utvendig er det sveitserstil med dragehoder i mønet.
Snøfonnene ligger lunt mot veggene.
Det er minus 16 ute.

Museum

Innenfor glassdørene er det musealt. Her har familien Gurholt Pedersen samlet kubbestoler, antikviteter og snurrepiperier. Det lukter også museum.

En svak eim fra det gamle røkeværelse gir en fornemmelse, som om det fortsatt sitter gamle menn og nyter sine sigarer og langpiper.

Trappeknirken er av det spøkefulle slaget. Den som kan høres både når noen går i trappa, og en god stund etterpå.

I trappetaket henger en stokkbåt fra 700-tallet, trolig den eneste som får lov til å være i privat oppbevaring. Mer iøyenfallende er alle kubbestolene, de fleste utsmykket med rosemaling.

Mat

Einar Z. Gurholt er opptatt av at måltidet skal starte med en bit. Eller et "tygg" som han kaller det.
En liten rett som skal sette smaksløkene i beredskap før måltidets neste smaksopplevelse. Biten skal være lokal og original.

Det er de gode måltidene og søken etter fred og ro som trekker gjester hit.

Mange er stamgjester. Noen familier er gjengangere i påsken, - helt fra nittitallet. Nye kommer til.

I matsalen er det like rikt utsmykket.
Tallerkenhylla den største vi har sett.
Butten er fylt med husets flatbrød, bakt på egen takke i bakeriet hvor vedfyrt steinovn gir det daglige brød.

- Vi sysler med planer om egen spekematproduksjon i samarbeid med lokale gårdbrukere, forteller Einar Zakkæus Gurholt (31).
Han har overtatt driften og er både kjøkkensjef og direktør. Utdannet kokk og vinkelner, eller sommelier, som det heter i vinfaglige kretser.

- Middagene er fire retters og gjestene kan velge å ta en "vinpakke" med viner tilpasset den enkelte rett.
Han er opptatt av totalopplevelsen av måltidene, Ikke minst hvordan maten er anrettet.

Generasjonsskifte

På kontoret, og i driften for øvrig, er mor Elsa Holst Pedersen og far Rune Gurholt Pedersen fortsatt aktive. De er vertskap for gjestene, men har overlatt til sønnen å styre kjøkkenet og den overordnede driften av stedet. Mor Elsa forteller at så lenge de har drevet har det aldri vært kjøpebrød på bordet. Og det kommer nok aldri til å skje.

- Bakeriet er åpent for hyttefolket i helgene, noe som har vist seg å være populært, forteller hun.

Far Rune Gurholt Pedersen er glad for at yngstesønnen har villet flytte tilbake for å overta familiebedriften.

En smule påtatt bekymring over sønnens gourmetsatsing skjuler dårlig den faderlige stolthet.

Gamlesjefen er samtidig kledelig oppbrakt over at den unge generasjon kokker kaster skrellet fra grønnsakene. Før gikk ingenting gikk til spille, forteller han. Det ble alltid kokt kraft av skrellet.

- Nå holder jeg meg langt unna kjøkkenet.


Gjestene
Rommene er få og gjestenes antall begrenset. Her gjenkjennes du ved navn fra det første møtet.

Vi er langt unna fabrikkaktige turisthotellers og grådighetens lunsjkøer.

Kortreiste råstoffer, noen riktignok helt fra Skien, andre fra skogen rett utenfor, borger for den naturlige smaken.

Hjembaksten, egen raket ørret av villfisk, grove pølser fra eget kjøkken er med å sette sitt preg. Håndlaget og smakfullt.

Den lokale ørreten får en ny vri, samtidig som det visuelle tas et steg opp på gourmetstigen.

Resten av måltidet er av det slaget som får oss til å holde fast på vårt motto, «maten er halve turen».

Helt tilbake fra den gangen hotellet ble bygget, som santorium, reiste man hit for sjelefred og frisk høyfjellsluft.

Reisen var middelet og hotellet ble målet. Slik er det fortsatt.

Men til Tuddal reiser man for så mangt.

Som til fjells for å gjøre seg gourmet(t).

-