KONSERT: Det var en av sesongens store satsinger som gikk av stabelen i Oslo Konserthus : Johannes Brahms «Ein deutsches Requiem». Jukka-Pekka Saraste ledet det hele, med Elizabeth Norberg-Schulz og Peter Mattei på solistplass — foran et hav av et kor og Oslo-Filharmonien.
Men det hjalp ikke, vekten av det store apparatet forvandlet seg til dødvekt.
Ikke sånn i utgangspunktet. For det begynte lovende, lavmælt og intenst som bare Brahms kan være. Men tilløpet ble aldri forløst, samlet seg aldri til den mektige og inntrykkssterke opplevelsen nettopp dette verket rommer. Et av de store problemene var korklangen, Oslo Filharmoniske kor supplert i hvert fall med Ruud videregående skoles kor (programheftet ga ingen opplysninger). Konsekvent manglende presisjon i innsatsene var én ting, manglende evne til å løfte klangen fra sånn passe sterkt til et fulltonende fortissimo en annen. Her sto vi overfor en korklang som ikke maktet å forme musikken. I stedet møtte vi sprikende tonedannelse i hver av stemmegruppene, en klangmasse som raste utforbakke lik et jordras og flatet ut etter hvert.
I den andre enden av spekteret var Peter Mattei, med sin vakre baryton og store musikalske nærvær. Men også han led under en framføring der dødvekten la seg tungt over Sarastes valg av tempi, som var seige og tungtflytende.
Elizabeth Norberg-Schulz i den store sopran-arien tynget også. Én ting var et gjennomgående vibrato nærmest ute av kontroll. Men også intonasjonen låt presset, Norberg-Schulz skled inn på tonene nedenfra og opp og fikk aldri tonene til å hvile naturlig i seg selv. Hadde orkesteret og Saraste noen sjanse i denne helheten? De fikk i hvert fall aldri løftet uttrykket til den intensiteten som verket krever. Treige tempi var én ting, men heller ikke orkesterklangen samlet seg med tilstrekkelig kraft og nerve i uttrykket.
Det hadde vi fortjent.