Egentlig er det akkurat som stolleken. På Harald Eias fest. Da musikken stoppet, og første programmet av «Hjernevask» ble sendt, falt kjønnsforsker Jørgen Ludvig Lorentzen ned mellom stolene.

- Eia dro bort stolen under meg, vil jeg si.

- Kjennes det som om du sitter igjen med Svarte-Per?

- I en forstand gjør jeg det. Men dette handler ikke bare om meg. Norsk forskning sitter igjen med Svarte-Per. Jeg er bare blitt hovedmannen.

«Hjernevask» har klart det et samlet akademia ikke klarte selv. Nemlig å skape en bred, folkelig og ektefølt interesse for forskning. Plutselig diskuteres arv og miljø i kantina. Forskerne selv, som stadig kritiseres for manglende formidling og forakt for pressen, fyller plutselig spaltemeter på spaltemeter frivillig. Antakelig er ikke folkeopplysning motivet. Mange av dem vil bare distansere seg fra Lorentzen.

- Nei, det stemmer ikke. Jeg tror de fleste forskerne er på min side.

- Hvor er de som forsvarer deg?

- Inger Nordal har gjort det, veldig tydelig.

- Det er én. Hvor er de andre?

- Andre biologer og forskere som tar til orde for et mer balansert syn på forholdet mellom natur og kultur enn evolusjonspsykologene, er helt på linje med det jeg også har sagt. Men jeg skjønner forskernes dilemma. De har bare sett den rå kryssklippingen. De vet ikke hva jeg egentlig har sagt. Hva de skal forsvare.

- Dermed blir du stående helt alene?

- Jeg har etter hvert fått mye støtte og e-poster fra kolleger.

- Hjelper det, så lenge de ikke sier det offentlig?

- Det hjelper meg personlig.

Dersom du har bodd i en hule de siste ukene, kan vi raskt oppsummere: Hvis man har lekt litt med tanken om at kjønn er en konstruksjon og at legning er flytende, så holder man kjeft om det nå. Biologene seiler i medvind. Og med seg på lasset har de vanlige folk, som ikke har undersøkelser, men bare en følelse av at kvinner, menn, homofile er «født sånn».

- Hva tenkte du da reaksjonene kom?

- Har ikke folk kritisk sans? tenkte jeg. Skjønner de ikke at ingen fornuftige mennesker snakker slik forsker Cathrine Egeland og jeg blir framstilt? Men en rekke folk som har kastet seg på kritikken, kjenner jeg til fra før.

- Hvem er de?

- Menn som hater kvinner. Likestilling. Alt jeg står for. De ser meg som en forræder eller overløper i forhold til sin egen agenda. For det er bare menn som er ute på banen og skjeller meg ut, og sender meg e-poster. Jeg kjenner dem igjen. De benytter anledningen til å få ut forakten sin.

- Er navnet ditt svertet?

- Ja, nå er det det. Det er en helt bevisst målsetting vil jeg tro, med dette programmet. Jeg har aldri blitt tatt på denne måten før. Men jeg er blitt utskjelt av feminister tidligere.

- Kvinnegruppen Ottar er fremdeles ikke glad i deg?

- Nei. Vi har hatt våre kamper. Først var det feminister. Nå er det antifeminister som skjeller meg ut. Jeg har også fått drapstrusler.

- Fra feminister?

- Nei, fra rasister.

- Hva har de imot deg?

- Hvis jeg har uttalt meg pent om innvandrermenn, så kommer det alltid noen brev. Men jeg tar jo ikke dem seriøst.

- Får du julekort overhodet?

- Jeg får mange fine julekort.

Hvem er Jørgen Lorentzen? Og hvorfor har han viet et helt liv, og ikke bare en intens periode i tenåra, til spørsmålet om kjønn?

- Jeg syntes det var vanskelig å finne min rolle som mann da jeg var ung. Helt fram til jeg var tretti faktisk. Hvordan være mann? Hvordan forholde seg til kvinner? Vanskelig.

- Hvilke mannlige forbilder hadde du?

- Veldig få.

- Har du ikke en far?

- Jo, jeg har en far, men han var ikke et direkte forbilde. Han jobbet mye ute. Jeg kjente ham ikke spesielt godt. For meg var det mor som var kjærligheten, nærheten og tryggheten. Hun var hele min verden, sier han.

Og så, en dag da han var 15, døde hun. Helt plutselig. Hjerneblødning, sa de. Borte.

- Da hun døde var det akkurat som om jeg mistet far også. I en så sårbar alder ble hans mangel på nærvær enda tydeligere. Han klarte jo ikke å ta hennes plass. Han visste ikke hvordan han skulle gjøre det.

Lorentzen håndterte sorgen feil. Han klarte ikke å gråte. Han kjente det som om verden var rast sammen. Han kjente seg møkk alene. Men han klarte altså ikke å gråte. Ikke før han var 29, og oppsøkte en psykolog.

- Da kom alt. Tårene og sorgen. Jeg følte livet mitt begynte på nytt. Jeg kunne begynne å bygge et nytt liv.

I sin doktorgradsavhandling kaller han det «den tredje fødsel». Den handler for øvrig om menn i litteraturen som, ikke helt ulikt ham selv, sliter med å finne sin rolle som mann.

- Er mannen frigjort nå?

- Vi er vel ikke frigjort, verken kvinner eller menn.

- Er ditt mål å frigjøre både menn og kvinner fra sitt kjønn?

- Fra våre forestillinger om kjønn, ja. På mange måter er vi kommet enormt langt. På den andre side reproduserer vi forestillinger om kjønn som kan være tvangsmessige.

- Jeg tror ikke jeg vil bli reddet fra mitt kjønn?

- Nei, det vil jo ikke jeg heller. Men jeg vil være fri i forhold til å måtte gjøre ting på spesielle måter for å bli sett på som en mann. Hvis menn tenker at de ikke kan bli sykepleiere fordi det er for feminint, da har vi ikke et fritt valg, sier han.

Hvorfor er flere av de norske forskerne i «Hjernevask» så kritiske til den biologiske forskningen på kjønn? Vel, et element er at spørsmålet berører noe svært betent. Hvis kvinners hjerner er annerledes enn menns hjerner, kan det da legitimere forskjellsbehandling? Og hvis homofile har et annet gen, er de avvikere da?

- Vi vet at forskning i lange tider har vært brukt for å opprettholde en skjev maktbalanse.

- Er det derfor du avviser biologisk forskning?

- Jeg avviser overhodet ikke biologisk forskning. Det ville jo vært latterlig. Biologi er bare ikke interessant for meg.

- Utelukker du at det er en interessant problemstilling?

- Ikke for en biolog eller genetiker. Jeg vil understreke at jeg i selve intervjuet med Eia gang på gang understreket behovet for biologisk forskning, også i forhold til kjønn. Men jeg avviste konklusjonene til enkelte forskningsprosjekter, sier han.

Det hersker full forvirring om hva han har sagt og ikke sagt. Om natta, idet hodet treffer puta, er det akkurat som om hjernen hans begynner å arbeide på høygir. Alle innleggene. Påstandene. Han fører indre dialoger med Eia. De siste ukene en god del ytre dialoger også.

- Disse ukene har vært jævlige. Nettdebattene tar fullstendig av, og det sies hårreisende ting. Men jeg har fått litt mer avstand til det nå. Det var verst den første uka, da alt overrumplet meg.

Hjemme har han sin kone, den tyrkiske filmskaperen, og to sønner på ti og 15. Dattera på 23 har flyttet hjemmefra. Da det stormet som verst, sa han til avisa: Jeg er tross alt glad jeg ikke er en fraskilt og ensom mann.

- Hva har vært det viktigste for deg å lære dine barn?

- Å ha samme relasjon til gutter som til jenter. For meg har det også vært viktig å gjøre ting annerledes enn min farsgenerasjon gjorde. Tenk på alle de mennene som ikke fikk, eller får lov til, å ta omsorg for sine barn.

Han jobber med en bok om farskap. Hans andre bøker, om maskulinitet og kjønn, har hittil stått øverst på hylla i noen få, velassorterte bokhandlere. Denne uka var de borte.

- Er det sant?

- Ja. Kan det være at «Hjernevask» faktisk gir deg et oppsving?

- Det har jeg ikke tenkt på engang. Utsolgt? For pokker! Jeg må ringe forlaget og se til at de får bøkene ut i butikkene. •

iwt@dagbladet.no