ALBUM: Er det noen som sliter med mannsidealene for tida, så må det være Usher (31).

Først var han tenåringsstjerne, så dansegud, førsteelsker, klubbkonge, rundbrenner og angrende synder — før han på «Here I Stand» (2008) forkastet synth-r&b-en og lot seg transformere til en gammelsoulkjedelig familiefar.

Han lot til og med (o, skrekk!) den verdensberømte sixpacken forfalle.

Tilbake i selen

Familieidyllen skulle ikke vare lenge, men aldri så galt at det ikke er godt for noe!

På sitt skilsmisse-/komme-tilbake-i-sjekkeselen-opus, «Raymond v. Raymond», er han tilbake på klubb.

Og denne gangen har han et dårlig rykte å leve opp til.

Dermed får vi flere spor i god gammel bassbrautende «Yeah!»-ånd, som trekanthyllesten «Lil Freak». En fantastisk låt som ikke bare sampler Stevie Wonder og har en sinnssyk gjesteopptreden fra Nicki Minaj (rappens Lady Gaga!), men hvis klapperytmer kan få hvem som helst til å finne fram stripperrumpa.

Såra og vonbroten

Samtidig vil Usher vise at han er såra, vonbroten, ja rett ut forbanna på ekskona, og derfor får vi også følerier som «Fooling Around» og «Papers», skoleeksempler på hvordan man lager dansbar sutring.

Men selv om det er moro at Usher er tilbake i frekkasform, får man en følelse av at han ikke helt har bestemt seg for om han vil være sint eller såra, hard eller mjuk.

Litt for mange av sporene havner i et forglemmelig ingenmannsland midt imellom.

Usher må rett og slett stille seg det spørsmålet som er så populært blant mannlige norske debattanter om dagen: Hva slags mann vil jeg egentlig være?