KJØNNSFORSKNING: Kristian Gundersen og Jo C. Bruusgaard har sikkert hatt det morsomt på gutterommet når de har plukket Jørgen Lorentzens artikkel «Masculinities and the Phenomenology of Men's Orgasms» fra hverandre på et såkalt «vitenskapelig» grunnlag. (Kronikk i Dagbladet 23/3, «Kjønnsforskning tatt på alvor»).

Resultatet er da heller ikke ueffent, sett fra et underholdningsperspektiv. Når det gjelder evnen
til å lese og forstå andre typer forskning enn den de selv bedriver, framviser imidlertid Gundersen og Bruusgaard minst like store mangler som det de påstår at Lorentzen har.

Et sentralt ankepunkt for Gundersen og Bruusgaards kritikk er at Lorentzens artikkel «er utelukkende teoretisk basert og synes ikke å inneholde nytt empirisk materiale verken av kvalitativt eller kvantitativ natur». Men Lorentzen studerer ikke naturlige organismer. Han analyserer representasjoner av mannlig seksualitet i alt fra klassisk mytologi til moderne litterære og filosofiske tekster. Det gjør han både for å problematisere hvordan den mannlige seksualiteten tradisjonelt har blitt representert og for å undersøke muligheten for å tenke den mannlige seksualiteten på alternative måter.

Dette er rammen for Lorenztens prosjekt, som Gundersen og Bruusgaard velger å se bort fra. Men de kan da umulig mene at litteraturvitere selv skal skrive de tekstene de analyserer, for på denne måten å bidra med nytt empirisk materiale?

Gundersen og Bruusgaard synes å ta for gitt at Lorentzen ønsker å bevise at seksualdrift ikke har noe som helst med biologi å gjøre. Dette er i beste fall en forenkling. Lorentzen hevder nok at seksualdrift både er noe mer og noe annet enn «bare» biologi, men det er et annet argument. Lorentzens poeng er at biologien har virket begrensende i den grad den alene har rådet grunnen også for den kulturelle forståelsen av mannlig seksualitet. Når han argumenterer for at biologien gir et begrenset perspektiv for å forstå den mannlige seksualiteten, er det fordi biologien utelukkende analyserer kroppen som en organisme.

Fenomenologien, som er den filosofiske tradisjonen Lorentzens artikkel skriver seg inn i, undersøker kroppen slik den erfares av en bevissthet, og ikke som et avgrenset, fysisk objekt.

Riktig ille blir det når Gundersen og Bruusgaard beskylder Lorentzen for selv å bedrive ekstrem biologisering. De påstår at Lorentzen mener at «mannskroppen er fysisk hard og dermed fører til et hardt sinn», mens kvinner er «dualistiske fordi de har to kjønnslepper». Dette er å snu Lorentzens argumentasjon på hodet. Lorentzens skriver tvert imot at vår kultur har dyrket forestillingen om mannskroppen som fysisk hard, og han hevder at
dette har bidratt til å skygge for andre forståelser av mannlig seksualitet.

Det er blant annet dette han forsøker å vise gjennom sine tekstlesninger. Referansen til kvinnens to kjønnslepper, som er hentet fra filosofen Luce Irigaray, brukes i denne sammenhengen ikke til å utsi noe sant og gyldig om kvinner seksualitet og psykologi. Tvert imot kritiserer Lorentzen Irigaray for å videreføre en forenklet forståelse av det mannlige kjønnsorganet.

Han argumenterer for at også det mannlige kjønnsorganet kan oppfattes som dualistisk, det vil si som både hardt og mykt.

Dette er en forestilling Lorentzen finner igjen i enkelte litterære tekster, som han i sin tur forsøker å basere en alternativ fenomenologisk forståelse av den mannlige seksualiteten på.

Å påstå at Lorentzens argument her kan sammenliknes med en påstand om at «afrikanere er mørkere til sinns enn europeere fordi de er mørkere i huden», er fullstendig skivebom og vitner om mangel på grunnleggende leseferdighet.

Lorentzen har nok stilt seg lagelig til for hogg med sin ukritiske avvisning av biologiens betydning og sine unyanserte og til dels misvisende påstander om biologisk forskning. Men jeg kan ikke se annet enn at Gundersen og Bruusgaard begår den samme feilen når de beveger seg utenfor sitt eget fagfelt i et overivrig forsøk på å diskreditere alle andre perspektiver på kjønn og seksualitet enn det biologiske.