FNS GENERALSEKRETÆR Ban Ki-Moon har besøkt fem tidligere Sovjetrepublikker, og i går snakket han om det som gjorde sterkest inntrykk, den mye omtalte, nesten uttørkede Aralsjøen på grensa mellom Kasakhstan og Usbekistan.  Mer enn 70 prosent av sjøen er tørket inn i løpet av de siste tiårene.

På søndag fløy Ki-Moon i helikopter over det som en gang var verdens fjerde største innsjø på 68 000 km². Nå oppfordrer han Asias ledere til å ta grep for å løse problemet, melder AP.

ARALSJØEN tørket ut fordi elvene Amu-Darja og Syr-Darja fra 1960-tallet ble omdirigert til den vannkrevende sovjetiske bomullsproduksjonen i regionen, samt produksjonen av ris, meloner og korn.

De kommunistiske myndighetene hadde bestemt at bomull skulle bli en viktig eksportvare for Usbekistan, noe de for så vidt også oppnådde. Innen 1960 gikk hvert år mellom 20 og 60 kubikkkilometer vann til landet rundt i stedet for inn i Aralsjøen.

For Sovjetmyndighetene var det ingen overraskelse at sjøen krympet, først med 20 cm i året, senere med nesten én meter. De forventet at det ville skje raskere, det var en del av femårsplanene.

Men fisket som en gang var så sentralt for folket her, er nesten ødelagt. Fortsatt står de strandede fartøyene ved det som tidligere var Aralsjøens bredder. Nå er det tørt, ørkenlignende landskap som står igjen og ørkenen sprer seg. Fordampningen av vannet og den påfølgende sterke saltkonsentrasjonen har ødelagt mesteparten av sjøens naturlige flora og fauna. I tillegg er sjøen sterkt forurenset, noe som fører til helseproblemer i lokalbefolkningen.

Daglig fraktes rundt 200 000 tonn sand og salt fra tørrlagt sjøbunn med vinden, og ødelegger gradvis jordbruksland i en diameter på 300 km rundt sjøen. Vinden kan ta med denne sanden så langt som til Skandinavia og Japan, mener FN.

I 1990 ble arealet beregnet til rundt 45 000 km²; i 1998 målt til 26 687 km² og i 2004 til 17 160 km². Den enorme sjøen er blitt redusert til tre separate innsjøer. To av dem har for høyt saltinnhold til at fisk lever her.

Ifølge FNs miljøprogram kan Aralsjøen forsvinne innen 2020 dersom dagens utvikling fortsetter.

I BYEN MOJNAQ i Usbekistan tok Ban Ki-Moon en stopp for å se nærmere på problemene. Dette var en gang en havneby. Nå er det bare sand igjen.

- Fra havna kunne jeg ikke se noen ting, bare en skipskirkegård. Dette er helt klart en av de verste miljøkatastrofene i verden. Jeg oppfordrer alle lederne til å sette seg ned og finne en løsning, sa generalsekretæren, som lovet FNs støtte i arbeidet.

Problemet i dag er uenighet om rettighetene til vannet som er igjen. Usbekerne klager over et damprosjekt i Tadsjikistan som kan redusere vannstanden i Usbekistan.

Forsatt er bøndene i området avhengige av vannet fra sjøen. Blant forslagene for å redde Aralsjøen er å bruke alternative bomullsarter som krever mindre vann, kreve bøndene for penger for vannet, å bygge avsaltningsanlegg og føre vann fra andre elver inn i sjøen.

Vannstanden har økt med 12 meter siden 2003 på grunn av innsats i Kasakhstan, hvor man har satt i gang et damprosjekt. Saltinnholdet har også gått ned i Nord-Aralsjøen som følge av dette. Sør-Aralsjøen har mørkere utsikter.