ER DET EN STØRRE FARE for at barn blir misbrukt i katolske menigheter enn i samfunnet for øvrig?

Tvert om, ifølge den amerikanske psykologiprofessoren Thomas Plante.

Han er selv katolikk, har forsket på emnet, skrevet flere bøker og behandlet offer og prester som har begått overgrep. Han kan beskyldes for å være en kristen apologet, men noen interessante påpekninger har han.

- Den tilgjengelige forskningen (som er ganske god nå) tyder på at omkring fire prosent av prestene og brødrene i løpet av de siste 50 årene (og mest på 1960 og -70-tallet), har hatt seksuelle erfaringer med mindreårige (altså under 18 år). Det finnes rundt 60 000 aktive og inaktive prester og brødre i USA. Estimatet betyr at mellom 1000 og 3000 prester har inngått i seksuelle forhold med mindreårige. Det er mye. Det er 3000 for mange. Et hvert seksuelt misbruk av yngre, uansett om prester, brødre, foreldre, lærere, speiderledere eller andre som barn stoler på står bak, er forferdelig. Uansett, selv om gode data er vanskelig å oppdrive (...) ser dette tallet ut til å være signifikant lavere enn i den voksne, mannlige befolkningen, hvor estimatet er på nærmere åtte prosent, skriver Plante i denne artikkelen.

Det er altså mindre sjanse for at en katolsk prest skal misbruke barnet ditt, mener Plante, som er kritisk til kirkens håndtering av skandalen og ofrene. Han påpeker at vi forventer at prester skal oppføre seg bedre enn gjennomsnittsmannen.

Professor Philip Jenkins ved Pennsylvania State, som ikke er katolikk, skriver at katolske prester ikke ligger på toppen på overgrepsstatistikken.

- I min 20-årige forskning på dette temaet har jeg ikke funnet noen bevis for at katolske prester i sølibat hyppigere er involvert i overgrep og maktmisbruk enn noe andre presteskap, og slett ikke lekfolk. Hver trosretning har sin andel overgrepsskandaler, noen av de verste involverer ikke katolikker. Protestantiske menigheter har hatt sine skandaler, som pinsemenigheten, mormonerne, Jehovas vitne, jøder, buddhister, hara krisha .... og slik fortsetter listen, skriver historikeren og sosiologen, som er opptatt av at forestillingen om at pedofili er svært utbredt, ikke stemmer. Den tilgjengelige statistikken viser at det store flertallet som utsettes for overgrep i Den katolske kirken er tenåringer. I boka si om emnet kommer han fram til at mellom 2 og 1.7 prosent av prestene som har begått overgrep er pedofile. Tallet i den mindre sentraliserte protestantiske kirken har variert på mellom 2 og 3, også dette usikre tall.

DE MEST KJENTE TALLENE om misbruk i Den katolske kirken har vi fra John Jay Report (2004), som er den største undersøkelsen av overgrep i Den katolske kirken som er gjort.

Tallene er fra 1950 til 2002. Nær sagt alle de katolske bispedømmene i USA åpnet sine arkiver og klarte å sannsynliggjøre 6700 anklager mot 4392 prester, omtrent fire prosent av alle som jobbet som prest i perioden. Forskerne samlet informasjon om hver prest og fra overgrepsofrene selv. Av alle disse sakene ble 384 siktet, 252 ble dømt. 27 prosent av overgrepene dreide seg om oralsex, 25 prosent om penetrering eller forsøk på det. De fleste av ofrene var tenåringer. Under seks prosent av ofrene var sju år eller yngre, 16 prosent var mellom åtte og ti. 3300 saker ble ikke etterforsket av politiet fordi prestene var døde.

Rapporten har flere svakheter. Den er finansiert, men ikke utført, av kirken. Det er umulig å skaffe seg noen totaloversikt over overgrep i samfunnet. Mørketallene er store over alt.

Den katolske kirkes store problem står dessuten fast, uavhengig av tallene. Overgrep er blitt holdt skjult og prester som misbruker barn har fått fortsette å jobbe med barn.

SØLIBATKRAVET OG HOMOFILE som nektes å leve ut seksualiteten sin, er blant de mulige forklaringene sexolog og psykolog Thore Langfeldt har på overgrepsskandalen.

- Kirken forsøker å bortforklare alle seksuelle handlinger under den seksuelle lavalder mot gutter som sykelige. En 40 år gammel prest som har et seksuelt forhold til en 17-åring, skal han ses på som syk eller er det den seksuelle lavalderen i det aktuelle landet som er problemet? Dette forholdet er tillatt i de fleste land, sier psykolog og sexolog Thore Langfeldt til Dagbladet.

Han mener mange homofile prester som ikke har klart å utvikle en homofil identitet søker det katolske presteskapet i håp om at sølibatet hjelper dem bort fra de homofile tankene, mange uten å lykkes.

- Det er rimelig å anta et en del prester som ønsker å kvitte seg med homofilien kan søke seg inn i kirken. Og det er ikke utenkelig at sølibatet i seg selv medvirker, man må stenge alle de seksuelle følelsene inne og det kan bli en medvirkende faktor, sier Langfeldt.

Han mener det er mye som tyder på at det finnes flere homofile i Den katolske kirke enn i samfunnet for øvrig, og viser i en artikkel om menn som forgriper seg på unge gutter, at andelen homofile som forgriper seg på barn i alle undersøkelser er høyere enn forventet.

- Vet vi at flere homofile prester fører til flere overgrep?

- Når det gjelder kjønn er det kjent fra de fleste undersøkelser at gutter er overrepresentert som offer i Den katolske kirken. Det skjer overgrep også i den protestantiske kirken, men problematikken som hovedsaklig handler om prester som forgriper seg på gutter tror jeg er mer knyttet til Den katolske kirken. Her er homofili synd på en helt annen måte, noe som også gjelder den gresk-ortodokse kirken. Forbudet fører til en større belastning for de som har disse følelsene i seg. Det ser vi også på de pasientene vi har som er homofile og som fortrenger det. De lever kanskje som heterofile, men har forgrepet seg på gutter underveis, sier Langfeldt.

- Man kan få hjelp til å fungere seksuelt slik at man lærer å tørre og forholde seg til jevnaldrende. Kirken må erkjenne at homofili er en problematikk som må tas opp. De bør gi et tilbud til homofile prester og ha mer åpenhet rundt dette. Men det kommer vel Vatikanet neppe til å gjøre, sier Langfeldt.

Han legger til at det er svært vanskelig å få oversikt over utbredelsen av seksuelle overgrep i Den katolske kirken og samfunnet for øvrig. Han understreker at overgrep skjer over alt. Antakelig er ikke overgrepene flere nå enn før, men blir oftere kjent.

- Er pedofile overrepresentert i kirken?

- Pedofili er bare en liten del av dette, de fleste er ikke i den kategorien, sier Langfeldt.

Han viser til Ryan-rapporten som kom i Irland i fjor. Den ble utarbeidet i løpet av en tiårsperiode av en regjeringsnedsatt arbeidsgruppe. 1500 misbrukte personer ga sine vitnemål. Blant guttene fant kommisjonen 474 saker med fysisk misbruk, mens 253 handlet om seksuelt misbruk. For jentene var tallene 383 og 129. Storparten av overgrepene ble ikke gjort mot barn, men mot mindreårige.

I 18 ÅR VAR Rudi Kessel prest i den katolske kirken. I dag er kaller han seg agnostiker.

Han mener i motsetning til Plante at det kan tenkes å være flere overgrep i Den katolske kirke enn i samfunnet ellers, og har to forklaringer:

- I Det katolske kirken skal altså seksualiteten være helt avskrudd, noe jeg tror er farlig. Man må forvente at det skjer mer her enn i resten av samfunnet. Det å ha en hel yrkesgruppe som skal leve i sølibat livet ut, det sprekker hele tiden. Man må få utløp på et vis, sier Kessel til Dagbladet.

Sølibatløftet er livsvarig og henger sammen med at prestene skal være totalt tilgjengelige for menigheten sin. Presten skal ikke prioritere egen familie eller eiendom. Kessel mener han løftet gjør noe med rekrutteringen.

- Unge mennesker som av en eller annen grunn opplever sin seksualitet som et problem kan bli fristet til å melde seg som katolsk prest. Man kan tro at man glemmer seksualiteten og ha et høyverdig sosialt liv og høy status på denne måten.

Men menn på 17 - 18 år og oppover har ikke noe grunnlag for å avgi sitt livslange løfte om sølibat, mener presten, som en gang ga dette løftet selv.

- Han er for ung, og vet omtrent ikke hva seksualitet er. Livet er mangfoldig og naturen sterk. Seksualiteten vil i de fleste tilfeller prøve å tyte ut, selv om det finnes unntak. Enten slutter presten, han har en kvinne på si eller forgriper seg på barn. Alternativet er å leve uten et hjem, uten barn, barnebarn og intimitet. Det har ikke en 17-åring tenkt på, sier Kessel.

Den tidligere presten ble i sin tid ordinert i Belgia i et kull på 19 prester.

- I etterkant har jeg fått vite at to av dem har sonet for overgrep mot barn. En tredje har tatt sitt liv, han var homofil. Forbudet mot homofil praksis står ved lag i Den katolske kirken og er livsfiendtlig for dem det gjelder, sier Kessel.

Kessel nøler også med å karakterisere overgrepene som pedofili.

- Jeg tror det er leiligheten som skaper dette. Det er en blanding av autoritet, tillit og sølibat som gjør at det får slike former, det bunner ikke i en pedofil legning.

Han avviser at det eneste biskopene har gjort seg skyldige i er å tåkelegge overgrepene.

- De har vært med i like høy grad. Det ser vi jo nå i Trondheim. Biskopen var prest da han forgrep seg på barnet, men ble betraktet som solid nok til å bli biskop. At biskopene skulle være dydsmønster er en misforståelse.

DOMINIKANERMUNK Arnfinn Haram er opptatt av at kirken tar et hvert lovbruddalvorlig.

- Årsaken til at dette skjer er den samme over alt, folk har trådt feil, de har ikke en god nok moralsk praksis. Det farlige er om ting ikke kommer opp, om det ikke blir forandring på oppførsel og regelverk. Kirken må se på alle mulige sider ved saken og på hva vi kan gjøre for å unngå flereovergrep, sier han til Dagbladet.

Han er åpen for å diskutere sølibatet.

- Å gjøre sølibatet vaklgfritt for vanlige menighetsprester kunne være en ide. Alle steiner må løftes. Man kan få i gang en diskusjon om en yrkeskultur som kan få en bredere rekruttering. Alt som kan skape bredde og åpenhet er bra, sier Haram.

Han understreker samtidig at det er viktig å ikke mistenkeliggjøre folk somlever i sølibat generelt, og at sølibatkravet på ingen måte kan forklare heleovergrepsskandalen.

- Prostitusjon, pornomisbruk og pedofili forekommer i alle slags yrker og livsformer. Så langt jeg kjenner til, er det ikke empiri for å si at pedofili spesielt har med sølibat å gjøre.

- At prester som ikke er ordensfolk lever i sølibat er en vestkirkelig skikk vi har hatt siden middelalderen. Det er ikke noe dogma og kan i prinsipp forandres. Det har vært diskutert og det finnes mange sterke og ulike meninger om dette. Den offisielle linjen er at man fastholder sølibatet for alle prester. I klosterlivet har sølibatkravet alltid vært der, og det er selvsagt helt uaktuelt å oppgi. Det er også utenkelig å oppheve den tradisjonelle kristne seksualetikken som knytter seksual praksis til det heterofile ekteskapet. Også for ektefeller kreves seksuell disiplin, ja, for alle, sier Haram.

Han mener at kirken i fremtiden må godta at det pluralistiske samfunnet gjør sine egne valg og at kristen etikk er beregnet for folk som frivillig påtar seg det. Ikke minst når det gjelder noe så krevende som seksualetikken.

- At kirken skulle oppheve disse forpliktelsene for de som aktivt vil være kristne tror jeg er er i det blå. Kristen etikk forutsetter motivasjon og et personlig valg. Kristen seksualetikk blir lettere å skjønne når det er noe man selv måville.

HVORFOR HEMMELIGHOLDET? Biskoper og prester har måttet gå av etter avsløringer om at de ikke sa i fra. Det debatteres også om dagens pave har jobbet aktivt mot misbruk, eller om han også deltatt i tåkeleggingen.

- Det er en fortielseskultur. Man gjør ingen god figur som biskop i et bispedømme med overgrepsskandaler. Da blir man ikke kardinal, det er om å gjøre å dysse ned. Kirken skal fremstå som fullkommen og uten plett og lyte. Tidligere, da folk ikke turte å opponere mot dette, kjøpte kirken taushet, det er vanskeligere i dag, sier Rudi Kessel.

De katolske bispedømmene har en slags uskreven kriseplan for å håndtere tilfellene, mener Kessel.

- Det er en nesten daglig foreteelser i store bispedømmer at sølibatløftet brytes, enten ved forhold til kvinner eller misbruk av barn. Dette behandles analogt av ledelsen. Presten kalles inn på teppet og «bringes på bedre tanker». Kvinnen blir anmodet om ikke å si noe. Er det barn inne i bildet betaler kirken gladelig barnebidrag på betingelsen at forholdet kuttes og at presten ikke har kontakt med barnet. De kjøper seg taushet. Presten blir i verste fall flyttet. Ved overgrep mot barn skjer det samme, taushet kjøpes av familien, sier Kessel. 

Dominikanermunk Haram ønsker full åpenhet om overgrepene:
 
- Det har med moralsk ansvar å gjøre. Tidligere var det generelt i hele samfunnet mindre krav til åpenhet og mer diskresjon. Bevisstheten om barns rettigheter var også lavere. I dag har samfunnet fått et veldig fokus på åpenhet, sier han.

Janne Matlary Haaland, professor i statsvitenskap, katolikk og venn av paven, skriver i en kronikk i Aftenposten at paven har vært aktiv i arbeidet mot overgrepssaker som kardinal i Troskongregasjonen i Vatikanet. Han fikk innført et føre-var-prinsipp med automatisk dispensasjon av mistenkte prester og informasjonsplikt om alle mistanker. Men hun peker på at Vatikanet ofte er sent ute, de reagerer defensivt og er raske til å diagnostisere mediekampanjer. Hun skriver om 2000 år gamle maktstrukturer, hvor ingen under kardinalers nivå kan uttale seg til mediene. Den offisielle pressetalsmannen til Vatikanet er bare prest av rang, og kan bare melde alt som kommer ovenfra.

- I kirken har man ingen tradisjon for åpenhet; og personalsaker er selvsagt hemmelige. Men det som gjør kommunikasjonen så håpløs er etter mitt skjønn at kurien (hoffet) er et hierarki hvor også klerikalismen blomstrer opp hos mange. Klerikalisme betyr at kurien opptrer som om den selv er viktigst, som om verden er et annet sted, skriver Matlary Haaland.

Kessel stusser over overgrepsskandalen i Trondheim kommer frem først nå, og at det påstås at årsaken er at offeret ikke ønsket offentliggjøring.

- I religiøs sammenheng er frivillighet ofte illusorisk. Om offeret og familien var troende katolikker og ble bedt om å holde tett og aldri si noe, enda skaden var stor, kan det oppstå en lojalitet mot biskopen, mot kirken og Gud. Det er en uendelig lojalitet kan fort punktere frivilligheten, sier Kessel.

KIRKEN SELV FORSVARER seg på mange vis. I Tyskland hevdes det at de bare kan ta ansvaret for 0.1 prosent av overgrepene i landet. I tillegg er det avdekket falske anklager mot Den katolske kirken, blant annet som følge av opportunistiske erstatningskrav.

Kirkelederne gjentar ofte at beskyldningene er en del av en svartmalingskampanje mot kirken.

Det har de også delvis rett i. I Tyskland har de aktive kritikerne gjerne vært pavekritikere og forhenværende katolske teologer som har opprettet konkurrerende trosretninger. Katolske lekmannsorganisasjoner har også vært med, med god hjelp av aviser som Der Spiegel. Disse krever at makten i kirken fratas paven og overlates til dem.

Overgrepene som er avdekket er dessuten av mange slag. Noen handler om fysisk avstraffelse, en uheldig, men vanlig håndtering av skolebarn inn i vår egen tid. I tillegg kommer påstandene om homofili og pedofili. Og kirken har nok rett når den hevder at sakene ofte blandes dette sammen i media.

Men hemmeligholdet og hvor langt opp det går, det har de foreløpig ikke klart å komme seg unna på noe fornuftig vis. Mangt er da også etter hvert innrømmet fra øverste hold. Siden 2002 har kirken betalt mer enn tre milliarder kroner i erstatning til ofrene. Det er nedsatt kommisjoner og granskninger. En rekke biskoper og prester er gått av.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.