BOK: Man tror man vet hva man får fra en ny Arnaldur Indriðason-bok. «Irrganger» er en litt annerledes, men fortsatt fremragende krim fra den islandske mesteren.

Det skyldes ikke minst Erlendur er sendt på ferie, mens hans kollega Elínborg får løse et komplisert drapsmysterium.

Tillitvekkende

Elínborg er ganske annerledes enn sin innesluttede og eksentriske medetterforsker, men ikke mindre dyktig. Hun er utadvendt (i motsetning til Erlendur) og rolig (i motsetning til hissige Sigurður Óli). Og denne tillitvekkende personligheten får hun god bruk for i saken «Irrganger» handler om.

En mann er funnet med overskåret strupe hjemme i leiligheten sin. Noen dager tidligere har han vært på byen i Reykjavík, og puttet et ukjent stoff — en slags voldtektsdop — i drinken han spanderte på en kvinne. Mannen heter Runólfur, og viser seg å være en ganske anonym og hemmelighetsfull telemontør. Men når Elínborg begynner å nøste i fortida hans, er det litt av hvert som dukker opp. Ikke minst bygdesladder, for avdøde Runólfur kom fra en knøttliten plass, og der lever ryktene sitt eget liv.

Fornyelse

Og omtrent det eneste sporet politiet har å gå etter, er et skjerf som det lukter tandoorikrydder av. Å si at etterforskningen er vanskelig er ingen overdrivelse.

«Irrganger» er den sjuende boka om drapsetterforskerne i Reykjavík, og den føles faktisk som en fornyelse, siden den vanlige hovedpersonen Erlendur bare nevnes i et par bisetninger. Det er forfriskende å lese om Elínborg, som sjonglerer med mann og tre barn og en travel politijobb uten problemer. Arnaldur Indriðason er som vanlig knapp og konsis i skrivestilen, det er sjelden noe utenomsnakk, og handlingen har en framdrift som er umerkelig — siden han omtrent aldri bruker store fakter — men ustoppelig. Det skal godt gjøres å legge fra seg «Irrganger» før man har lest den ferdig.


Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 29. mars 2010.