DA APOLLO 13 ble skutt opp var planen en tredje landing på månen for amerikanerne.

Slik ble det ikke. To dager etter oppskytingen 11. april 1970, eksploderte en oksygentank i serviceseksjonen om bord i fartøyet 321,860 km fra jorda.

Mannskapet mistet både oksygen og strøm, og måtte bygge en improvisert livbåt på sparket for å seile fra døden i verdensrommet.

Denne uka markeres 40-årsjubileet for den dramatiske romferden av NASA.

BESKJEDEN FRA PILOT Jack Swigert til bakkekontrollen i Houston etter eksplosjonen ble verdenskjent, han sa ifølge folkloren «Houston, we have a problem».

Men petimeter vet at det sa han aldri. Slik var dialogen (hør den her):

55:55:20 — Pilot Swigert: «Okay, Houston, we've had a problem here.»

55:55:28 - «This is Houston. Say again please.»

55:55:35 — Kaptein Lovell: «Houston, we've had a problem. We've had a main B bus undervolt».

55:55:42 - «Roger. Main B undervolt.»

At det var Swigert som ga denne beskjeden var en liten tilfeldighet. 72 timer før oppskyting hadde han hoppet inn for en annen astronaut, fordi man fryktet han ville få røde hunder.

Flight director Eugene F. «Gene» Kranz, en av NASAs mest definerende personligheter, minnes de dramatiske minuttene i boka «Failure is not an option».

- EN KRISE VAR I GANG. Begivenhetene og problemene eskalerte og kom i rask rekkefølge. Dette i takt med at situasjonen for mannskapet ble mer og mer livsfarlig, skriver Kranz.

Først etter femten minutter med kaos og full forvirring forsto Mission Control det fulle, alvorlige omfanget av katastrofen, da astronaut Lovell meldte at «noe lekker ut i rommet, det ser ut som gass».

- Alle bitene i puslespillet falt på plass. Vi skjønte straks at dette ikke kom til å bli et måneoppdrag. Oppdraget ble overlevelse, skriver Kranz.

EN HEL TV-VERDEN kunne følge romferden, men interessen var ikke på topp - før eksplosjonen.

Inntil da sendte astronautene beskjeder til jorda om en enkel tur uten annet enn småproblemer. Etter 46 timer rapporterte Joe Kerwin i bakkemannskapet: «Romskipet er i god stand. Vi kjeder oss til tårer her nede.»

Etter 55 timer og 46 minutters tur avsluttet mannskapet om bord et 49-minutter langt tv-sendt program om hvor komfortabelt livet var i vektløs tilstand. De ønsket seerne god natt, det var sent på kveld amerikansk tid.

NI MINUTTER ETTER eksploderte det. Mannskapet hørte et skarpt smell. En kraftig rystelse gikk gjennom fartøyet. Røde varsellamper lyste. Jack Swigert grep mikrofonen og meldte sine berømte ord til bakkekontrollen.

To av de tre brenselscellene som sto for strømforsyning, var ute av drift. Den ene oksygentanken var nesten tom, og den andre var i ferd med å tømmes.

Alle skjønte straks at Apollo 13 var i alvorlig nød.

Astronautene fikk beskjed om å bruke modulen som opprinnelig skulle brukes som månelandingsfartøy som en slags livbåt inntil man kom inn i jordatmosfæren. Kommandomodulen ble stengt ned.

Situasjonen var helt unik, og gikk langt utover det fartøyet var designet for.

- Kommandomodulen var fartøyet som skulle bringe dem gjennom jordatmosfæren. Den hadde varmeskjold, men veldig lite elektrisk kraft. Månemodulen, som skulle være livbåt, var designet for to personer i to dager på måneoverflaten. Det skulle nå holde mannskapet på tre i live og gi strøm og framdrift, oppsummerer Kranz.

- Den tredje biten i puslespillet var den skadde servicemodulen. Vi visste ikke det fulle omfanget av skadene. Med dette måtte vi fly rundt månen, utføre manøvere, holde liv i tre personer i over fire dager, og i siste øyeblikk overføre dem til kommandomodulen.

ET FORSLAG OM Å AVBRYTE turen direkte og snu før månen - den aller raskeste veien hjem - ble avvist. Det ville innebært å kvitte seg med månelanderlivbåten, og forsøke fyre opp den potensielt ødelagte hovedmotoren.

- Å beholde månemodulen kjøper oss tid. Vi har bare én sjanse, og om vi kvitter oss med den mister vi mange alternativer. Uansett hva vi gjør må vi søren gjøre det riktig, sa flight director Glynn Lunney.

I stedet måtte Apollo 13 passere rundt månen, og bruke motorene på månemodulen helt presist for å komme i en bane som dager senere plasserte dem ved Samoa i Stillehavet.

De måtte slå av så godt som all elektronikk i fartøyet for å spare på strømmen i batteriene. Den trengtes til instrumentene som skulle styre fartøyet inn til landing. Det ble derfor svært kaldt om bord, nær frysepunktet. Den ene astronauten fikk urinveisinfeksjon og feber. De mistet også den vanlige lys - og vannforsyningen.

En krise oppstod da CO2-nivået i kabinen lyste rødt. En beholder som fjernet karbondioksidet som astronautene pustet ut, hadde ikke kapasitet til å rense luften med tre mann i kabinen. Astronautene kunne bli kvalt i sin egen avfallsgass.

Houston-staben improviserte en løsning med bruk av utstyr fra månelandingsfartøyet.

- Dingsen ble holdt sammen av gaffateip, noe som heldigvis alltid fantes om bord romfartøyene, sier Kranz.

Da det gjensto fire timer før de kom inn i jordens atmosfære koblet man bort den skadde servicemodulen, og astronautene kunne endelig se og fotografere skadene fra eksplosjonen.

ALLE DE TRE ASTRONAUTENE i mannskapet overlevde da de sammen med bakkemannskapet klarte å lande i kommandomodulen trygt i Stillehavet 17. april 1970.

Det var ikke med god margin. Hvis fartøyet traff atmosfæren i en litt for høy vinkel, ville det sprette tilbake til verdensrommet, og Apollo 13 ville kretse i en stor bane rundt jorden for all ettertid med de døde astronautene om bord. Kom de litt for lavt inn, ville de brenne opp i atmosfæren.

Men bakkemannskapet hadde gjorde det klart at en katastrofe var uaktuelt, med en annen setning som senere ble ikonisk, nemlig «Failure is not an option.» Men heller ikke det ble egentlig sagt.

- Når dere forlater dette rommet må dere ha tro på at mannskapet kommer hjem. Jeg gir faen i odds og jeg gir faen at vi aldri har gjort noe liknende før. Flight control har aldri mistet en amerikaner i rommet. Du og folkene dine må ha trua på at dette mannskapet kommer hjem, sa Kranz under et innledende planleggingsmøte etter eksplosjonen.

Det å få det havarerte fartøyet og Jim Lovell, Fred Haise og Jack Swigert hjem igjen betraktes av mange som en kanskje like stor teknisk bragd som å landsette folk på månen; «en suksessfull fiasko».