Thomas Dybdahl (30) har ikke gått helt i smurfene selv om han har blitt pappa. Men er likevel klar for å lage barnemusikk.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Thomas Dybdahl (30)
Sivilstatus: Gift med Unni Carr Dybdahl, sammen har de sønnen Albert
Aktuell med: Ny plate «Waiting for the one clear moment» den 19. April
Aktuell med: Ny plate «Waiting for the one clear moment» den 19. April
Lenge leve livet: - Jeg planlegger å leve et langt artistliv. Da må man gjøre masse forskjellig. Nå er jeg klar for å lage musikk til barnefilm.
Lære for livet
2002: Våknet opp til toppanmeldelse i Aftenbladet etter utgivelse av den første plata. Starten på noe godt.
2007: Giftet med meg Unni og hadde en fantastisk fest med venner fra nær og fjern.
2008: Fikk sønnen vår Albert.
2007: Giftet med meg Unni og hadde en fantastisk fest med venner fra nær og fjern.
2008: Fikk sønnen vår Albert.
- Jeg har jo kommet dit at jeg synes det kunne vært gøy å lage musikk til en barnefilm for eksempel. Det er det jeg står midt oppi. Jeg har sunget barnesanger, jeg har sett på barnefilmer sammen med Albert. Og så har jeg blitt spurt om jeg vil lage musikken til Knerten 3, og det hadde passet helt perfekt med der jeg er i livet.
- Hører dere på smurfesanger hjemme?
- Det klarer jeg ikke helt.
- Det er fryktelig fengende.
- Det er det sikkert, sier Dybdahl med en latter.
- Men jeg vil ikke gå dit.
Thomas Dybdahl har gjennom ti år vært en av Norges mest populære og kritikerroste artister. Som soloartist og som vokalist i National Bank har han rasket med seg sin velfortjente andel priser. Nå er han igjen aktuell med soloplate, «Waiting for that one clear moment», tre og et halvt år etter Philippe Starck-designede «Science».
- Jeg var pisse lei stemmen min, forklarer han.
Han hadde gitt ut seks plater på omtrent seks år, der samtlige utgivelser hadde stemmen hans som fokus - den myke, inderlige og bedårende.
- Jeg ser for meg et langt artistliv. Da må man gjøre masse forskjellig.
I mellomtida har Dybdahl laget filmmusikk til Rottenetter, skrevet sangbok, turnert i England, gitt ut samleplate og bidratt som gitarist på solprosjektet til Kaizers-Zahl, og blitt pappa for første gang. For å nevne noe.
- Du ville ikke ende opp som Paul Anka og synge gamle svisker på bestilling fra salen?
- Jeg ville blitt glad for det altså, for det ville bety at jeg ble gammel. Han er ganske gammel, er han ikke? Hvis denne plata var en slags midtlivskrise ville det bety at jeg bare skulle bli seksti år. Jeg ville hate å tro at jeg bare skulle bli seksti år.
- Betyr det at du er du redd for å dø?
- Ikke så redd som før.
Han smiler varmt. For der har du Thomas Dybdahl. Iført en stråhatt av typen Stetson, som han tydelig har et kjært forhold til, og en nydelig blomstret skjorte. Silje Salomonsen, medlem i backingbandet hans The Great October Sound, kommer slentrende med en nydelig unge på hofta bort til bordet vårt på cafeen Ostehuset Øst. Gir komplimenter for den fine, nye skjorta. Thomas Dybdahl gliser. En ekstremt målbevisst, hardtarbeidende og lun fyr fra Lura rett utenfor Stavanger. Uten gitar, mikrofon og croonerstemmen på, en godt over gjennomsnittet lystig, imøtekommende og varm person, ærlig og følsom, men ikke «emo» - og ikke trist, slik han gjerne blir framstilt. Ikke det vi kan se. Han blunker som en bestefar når han hilser, og der skjegg og bart møtes, hviler et barnslig smil. Selv et tema som døden trakterer han på sitt selvironiske og avmålte Siddis-vis som lokker fram latteren.
- Jeg lagde en egen dødsmappe på pc-en. Alt som var ferdig måtte over dit med en gang.
- Slik at de overlevende skulle finne det som skulle gis ut?
Dybdahl nikker entusiastisk.
- Litt av grunnen til at jeg jobbet så kjapt før, var at jeg måtte bli ferdig med den geniale ideen jeg hadde kommet på, helst før morgendagen. For tenk hvis jeg daua! Da ligger min beste idé noensinne og visner hen, mens jeg ligger og gisper etter luft, sier Dybdahl og ler.
- Hva slags oppfatning føler du folk har av deg?
- Den eneste myten jeg veit om meg selv er en parodi. Den består i at jeg er veldig trøtt og veldig trist, selvfølgelig. Men jeg er jo ikke noen trist fyr, sier Dybdahl.
Et eksempel på et overbevisende gledesutbrudd kommer når han forteller at et de største kickene han har fått karrieremessig var å lage en hel filmscore til filmen Rottenetter, noe han brukte godt og vel et år på. Musikken fikk fantastisk mottakelse. Filmen blei slakta.
- Det var uansett det mest løye, det mestgivende, og det mest utfordrende å lage. Jeg elsker kanskje film enda mer enn jeg elsker musikk. Det er noe med alle de kunstformene som kommer sammen.
- Men nå bruker du stemmen igjen?
- Ja, men det er veldig lite crooning på den nye plata, sier Dybdahl, og fniser ved forslaget om at kanskje enkelt kvinnelige fans kommer til å savne akkurat det.
- Jeg har tatt alle de tingene folk har sagt de liker med musikken min og kastet det i bossen. Men forhåpentligvis liker de det nye også.
Den nye plata, eller snarere de fem smakebitene pressen har fått når dette skrives, spriker lykkelig i fire ulike himmelretninger. Dansbare rytmer med driv på «Party like it´s 1929», japansk gåtefull medsanger på den jazztunge «I just can´t bring myself to say the words». Og sangen «Blackwater» er politisk på en måte Dybdahl beskriver som nittitalls, med innklippet opplesning fra den kjente dissidenten Noam Chomsky.
- Jeg satt med en sånn ja-knapp, nei-knapp i studio. Så tenkte vi fuck-it. Vi har lyst til å ha det med. For mange kommer det til å være skikkelig turn-off. Men jeg driter litt mer i hva smaksdommerne mener på denne plata. Det handler om å dekonstruere sine egne sanger og seg sjøl, forklarer Dybdahl.
Han forsøker å fange lufta rundt seg med to lange armer.
- Konseptet på den nye plata handler nettopp om at det går stadig lengre tid mellom de øyeblikkene der du føler at du har oversikten over alt, at du ser det store bildet og forstår ting. Når de øyeblikkene kommer må du bare gripe fatt i dem. De varer ikke lenge. Det var lettere å få de øyeblikkene før.
Dybdahl tror han må lære seg å bruke de øyeblikkene familielivet gir ham på samme måte - som en kilde til kreativitet og kunstnerisk klarhet.
- Jeg tror det kommer til å ta litt tid før jeg får til det. Det hadde vært lettere hvis man ga faen. «Nå har jeg gjort nytten, nå har jeg fått deg til verden. Men nå skal far skrive». Det er sikkert en grov forenkling av hvordan kjønnsrollene var før, men det var nok litt sånn.
Den nye plata er spilt inn på ulike hotellrom, doer og studioer over hele verden. Woodstock, Singapore, Normandie, New York, og litt hjemme på Egenæs. Den gjenspeiler kaoset som Dybdahl mener voksenlivet har blitt.
- Alt spiller litt på det å bli bitte lite grann eldre. Jeg har hele tiden håpet at jeg på et eller annet tidspunkt skulle se det hele bildet, men det skjer aldri. Alt har tusen sider. Det er vanskelig å holde på idealisme og hardheten fra ungdommen. Nå er det mer sånn «Det er fett det, men vi må huske på at dette også har en negativ innvirkning på ...», sier Dybdahl med tullestemme.
- Samtidig prøve å sy det hele sammen, finne den røde tråden som går gjennom alt.
Du er den du er. Du har en natur som gjør at du ser alt lite grann «tilta» på en måte.
- Hvor føler du deg hjemme?
- Veit ikke om hjemme trenger være en fysisk adresse. Det er der familien min er. Altså, jeg føler meg hjemme i Stavanger, Men hvis jeg skulle bodd bare her hadde jeg blitt galen. Ikke fordi det er noe galt med Stavanger, men fordi jeg hadde blitt rastløs.
Han trommer iherdig på bordplata i perfekt eikeutførelse, og blir rød i kinnene når det påpekes.
- Jeg er en rastløs type. Men rastløs er jeg kun for å få inspirasjon til å gjøre musikk. Det gjør at jeg oppsøker det å være i bevegelse, være på veien.
Det skjer noe i topplokket når jeg setter meg ned på et tog eller et fly. Det er først da jeg klarer å bearbeide alle de små løse ideene som jeg har kommer på tidligere. Jeg tror det har noe med å se livet jeg har hjemme fra og med en viss distanse, forklarer Dybdahl.
Livet som musiker kler Dybdahl. Sammen med manageren har han fra starten av laget ett års og tre års planer, og han innrømmer at det å følge planene og drømmene sine er mye lettere når ting ikke stopper opp helt i starten. Han har vært ekstremt produktiv, og samarbeidet med en hel haug ulike artister.
- Jeg er veldig heldig som slapper av når jeg er i studio. Det er avslapping for meg.
I tillegg synes han golf er ekstremt avslappende. I forbindelse med jobbreising har han fått prøvd seg på golfbaner i både USA og Frankrike.
- Jeg har blitt avhengig av gress og grønne omgivelser. Golf er dølt, men veldig deilig og utrolig avslappende.
Livet som familiefar tar tid. Han sier han har vært borte lenge, tilsvarende fire karrierer i musikkverdenen. Og selv om Dybdahl som han sier det ikke har begynt på «oppgaven» med å lese Knausgårds store verk, så kjenner han seg igjen i en sentral problemstilling. Det å klare å finne tiden og roen. Til å være kunstner. Til å finne de tidligere nevnte klare øyeblikkene. Det er det det handler om nå. På spørsmål om hva han håper avkommet skal arve eller ikke arve etter ham selv, tar han en lang tenkepause. Han ser plutselig litt trist ut, for første gang i intervjuet.
- Jeg håper vi får et åpent hjem, og at det ikke blir en voldsom mor-far-barn-distanse. Jeg håper at han ikke skal gå og holde inne på ting som jeg gjør. Mine innerste tanker, frustrasjoner og drømmer skulle jeg ønske kunne komme ut. Jeg klager aldri på noe, jeg sier ingenting, jeg bare skrur igjen her og lar det komme ut gjennom musikken, sier Dybdahl og viser akkurat hvordan man kan skru igjen brystkassa og alt som måtte skjule seg der.
- Men er ikke det greit så lenge du får det ut med musikken?
- Jo, men det betyr ingenting hvis det ikke er det du vil, hvis du er i et forhold med meg eller er en kompis. Det hadde vært fint å kunne snakke om ting også.
sondag@dagbladet.no
- Hører dere på smurfesanger hjemme?
- Det klarer jeg ikke helt.
- Det er fryktelig fengende.
- Det er det sikkert, sier Dybdahl med en latter.
- Men jeg vil ikke gå dit.
Thomas Dybdahl har gjennom ti år vært en av Norges mest populære og kritikerroste artister. Som soloartist og som vokalist i National Bank har han rasket med seg sin velfortjente andel priser. Nå er han igjen aktuell med soloplate, «Waiting for that one clear moment», tre og et halvt år etter Philippe Starck-designede «Science».
- Jeg var pisse lei stemmen min, forklarer han.
Han hadde gitt ut seks plater på omtrent seks år, der samtlige utgivelser hadde stemmen hans som fokus - den myke, inderlige og bedårende.
- Jeg ser for meg et langt artistliv. Da må man gjøre masse forskjellig.
I mellomtida har Dybdahl laget filmmusikk til Rottenetter, skrevet sangbok, turnert i England, gitt ut samleplate og bidratt som gitarist på solprosjektet til Kaizers-Zahl, og blitt pappa for første gang. For å nevne noe.
- Du ville ikke ende opp som Paul Anka og synge gamle svisker på bestilling fra salen?
- Jeg ville blitt glad for det altså, for det ville bety at jeg ble gammel. Han er ganske gammel, er han ikke? Hvis denne plata var en slags midtlivskrise ville det bety at jeg bare skulle bli seksti år. Jeg ville hate å tro at jeg bare skulle bli seksti år.
- Betyr det at du er du redd for å dø?
- Ikke så redd som før.
Han smiler varmt. For der har du Thomas Dybdahl. Iført en stråhatt av typen Stetson, som han tydelig har et kjært forhold til, og en nydelig blomstret skjorte. Silje Salomonsen, medlem i backingbandet hans The Great October Sound, kommer slentrende med en nydelig unge på hofta bort til bordet vårt på cafeen Ostehuset Øst. Gir komplimenter for den fine, nye skjorta. Thomas Dybdahl gliser. En ekstremt målbevisst, hardtarbeidende og lun fyr fra Lura rett utenfor Stavanger. Uten gitar, mikrofon og croonerstemmen på, en godt over gjennomsnittet lystig, imøtekommende og varm person, ærlig og følsom, men ikke «emo» - og ikke trist, slik han gjerne blir framstilt. Ikke det vi kan se. Han blunker som en bestefar når han hilser, og der skjegg og bart møtes, hviler et barnslig smil. Selv et tema som døden trakterer han på sitt selvironiske og avmålte Siddis-vis som lokker fram latteren.
- Jeg lagde en egen dødsmappe på pc-en. Alt som var ferdig måtte over dit med en gang.
- Slik at de overlevende skulle finne det som skulle gis ut?
Dybdahl nikker entusiastisk.
- Litt av grunnen til at jeg jobbet så kjapt før, var at jeg måtte bli ferdig med den geniale ideen jeg hadde kommet på, helst før morgendagen. For tenk hvis jeg daua! Da ligger min beste idé noensinne og visner hen, mens jeg ligger og gisper etter luft, sier Dybdahl og ler.
- Hva slags oppfatning føler du folk har av deg?
- Den eneste myten jeg veit om meg selv er en parodi. Den består i at jeg er veldig trøtt og veldig trist, selvfølgelig. Men jeg er jo ikke noen trist fyr, sier Dybdahl.
Et eksempel på et overbevisende gledesutbrudd kommer når han forteller at et de største kickene han har fått karrieremessig var å lage en hel filmscore til filmen Rottenetter, noe han brukte godt og vel et år på. Musikken fikk fantastisk mottakelse. Filmen blei slakta.
- Det var uansett det mest løye, det mestgivende, og det mest utfordrende å lage. Jeg elsker kanskje film enda mer enn jeg elsker musikk. Det er noe med alle de kunstformene som kommer sammen.
- Men nå bruker du stemmen igjen?
- Ja, men det er veldig lite crooning på den nye plata, sier Dybdahl, og fniser ved forslaget om at kanskje enkelt kvinnelige fans kommer til å savne akkurat det.
- Jeg har tatt alle de tingene folk har sagt de liker med musikken min og kastet det i bossen. Men forhåpentligvis liker de det nye også.
Den nye plata, eller snarere de fem smakebitene pressen har fått når dette skrives, spriker lykkelig i fire ulike himmelretninger. Dansbare rytmer med driv på «Party like it´s 1929», japansk gåtefull medsanger på den jazztunge «I just can´t bring myself to say the words». Og sangen «Blackwater» er politisk på en måte Dybdahl beskriver som nittitalls, med innklippet opplesning fra den kjente dissidenten Noam Chomsky.
- Jeg satt med en sånn ja-knapp, nei-knapp i studio. Så tenkte vi fuck-it. Vi har lyst til å ha det med. For mange kommer det til å være skikkelig turn-off. Men jeg driter litt mer i hva smaksdommerne mener på denne plata. Det handler om å dekonstruere sine egne sanger og seg sjøl, forklarer Dybdahl.
Han forsøker å fange lufta rundt seg med to lange armer.
- Konseptet på den nye plata handler nettopp om at det går stadig lengre tid mellom de øyeblikkene der du føler at du har oversikten over alt, at du ser det store bildet og forstår ting. Når de øyeblikkene kommer må du bare gripe fatt i dem. De varer ikke lenge. Det var lettere å få de øyeblikkene før.
Dybdahl tror han må lære seg å bruke de øyeblikkene familielivet gir ham på samme måte - som en kilde til kreativitet og kunstnerisk klarhet.
- Jeg tror det kommer til å ta litt tid før jeg får til det. Det hadde vært lettere hvis man ga faen. «Nå har jeg gjort nytten, nå har jeg fått deg til verden. Men nå skal far skrive». Det er sikkert en grov forenkling av hvordan kjønnsrollene var før, men det var nok litt sånn.
Den nye plata er spilt inn på ulike hotellrom, doer og studioer over hele verden. Woodstock, Singapore, Normandie, New York, og litt hjemme på Egenæs. Den gjenspeiler kaoset som Dybdahl mener voksenlivet har blitt.
- Alt spiller litt på det å bli bitte lite grann eldre. Jeg har hele tiden håpet at jeg på et eller annet tidspunkt skulle se det hele bildet, men det skjer aldri. Alt har tusen sider. Det er vanskelig å holde på idealisme og hardheten fra ungdommen. Nå er det mer sånn «Det er fett det, men vi må huske på at dette også har en negativ innvirkning på ...», sier Dybdahl med tullestemme.
- Samtidig prøve å sy det hele sammen, finne den røde tråden som går gjennom alt.
Du er den du er. Du har en natur som gjør at du ser alt lite grann «tilta» på en måte.
- Hvor føler du deg hjemme?
- Veit ikke om hjemme trenger være en fysisk adresse. Det er der familien min er. Altså, jeg føler meg hjemme i Stavanger, Men hvis jeg skulle bodd bare her hadde jeg blitt galen. Ikke fordi det er noe galt med Stavanger, men fordi jeg hadde blitt rastløs.
Han trommer iherdig på bordplata i perfekt eikeutførelse, og blir rød i kinnene når det påpekes.
- Jeg er en rastløs type. Men rastløs er jeg kun for å få inspirasjon til å gjøre musikk. Det gjør at jeg oppsøker det å være i bevegelse, være på veien.
Det skjer noe i topplokket når jeg setter meg ned på et tog eller et fly. Det er først da jeg klarer å bearbeide alle de små løse ideene som jeg har kommer på tidligere. Jeg tror det har noe med å se livet jeg har hjemme fra og med en viss distanse, forklarer Dybdahl.
Livet som musiker kler Dybdahl. Sammen med manageren har han fra starten av laget ett års og tre års planer, og han innrømmer at det å følge planene og drømmene sine er mye lettere når ting ikke stopper opp helt i starten. Han har vært ekstremt produktiv, og samarbeidet med en hel haug ulike artister.
- Jeg er veldig heldig som slapper av når jeg er i studio. Det er avslapping for meg.
I tillegg synes han golf er ekstremt avslappende. I forbindelse med jobbreising har han fått prøvd seg på golfbaner i både USA og Frankrike.
- Jeg har blitt avhengig av gress og grønne omgivelser. Golf er dølt, men veldig deilig og utrolig avslappende.
Livet som familiefar tar tid. Han sier han har vært borte lenge, tilsvarende fire karrierer i musikkverdenen. Og selv om Dybdahl som han sier det ikke har begynt på «oppgaven» med å lese Knausgårds store verk, så kjenner han seg igjen i en sentral problemstilling. Det å klare å finne tiden og roen. Til å være kunstner. Til å finne de tidligere nevnte klare øyeblikkene. Det er det det handler om nå. På spørsmål om hva han håper avkommet skal arve eller ikke arve etter ham selv, tar han en lang tenkepause. Han ser plutselig litt trist ut, for første gang i intervjuet.
- Jeg håper vi får et åpent hjem, og at det ikke blir en voldsom mor-far-barn-distanse. Jeg håper at han ikke skal gå og holde inne på ting som jeg gjør. Mine innerste tanker, frustrasjoner og drømmer skulle jeg ønske kunne komme ut. Jeg klager aldri på noe, jeg sier ingenting, jeg bare skrur igjen her og lar det komme ut gjennom musikken, sier Dybdahl og viser akkurat hvordan man kan skru igjen brystkassa og alt som måtte skjule seg der.
- Men er ikke det greit så lenge du får det ut med musikken?
- Jo, men det betyr ingenting hvis det ikke er det du vil, hvis du er i et forhold med meg eller er en kompis. Det hadde vært fint å kunne snakke om ting også.
sondag@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen