«HJERNEVASK»: Genetiske forskjeller mellom grupper er blitt sentralt i vitenskapen. Men det er ikke det samme som raseforskjeller.

Tips oss 2400
AMERIKANSKE MYNDIGHETER har godkjent en hjertemedisin for afroamerikanere. Et legemiddelselskap gjennomfører tester på anti-hepatittmedisin bare på hvite. I en oppfølging av Human Genome Project setter genetikere i gang et internasjonal forskningsprosjekt for å kartlegge genetiske forskjeller mellom raser, for å bidra til utvikle nye medisiner. Antropologer utvikler et dataprogram for å kartlegge individers rase ut fra hodeform. Kommersielle selskaper lager DNA-pakker som gir enkeltpersoner mulighet til å spore sitt raseopphav. I en genetisk studie konkluderes det at jøder er mer intelligente, fordi deres historiske bakgrunn som pengeutlånere og grunnleggere av finansiell virksomhet henger sammen med dyktighet. I en annen anslås det at briter er genetisk distinkte og kan spore sitt opphav tilbake til en håndfull jegere som levde i det som nå er Storbritannia for 14 000 år siden.

Rasedebatten er tilbake — med voldsom styrke.

IDEEN OM RASE var en gang vitenskapelig tabu, og de fleste akademikere avviste raseforskjeller som noe som utelukkende dreide seg om hudfarge. Nå er rase sentralt i vitenskapelig debatt. Tidligere omfavnet bare de ekstreme ytterkantene ideer om rase; nå brukes de av viktige mainstream-tenkere. I genetikk, antropologi, psykologi og medisin blir rasekategorier norm både i teori og praksis. For evolusjonspsykologen Steven Pinker vil «den farligste ideen det neste tiåret» bli om rasene «er genetisk ulike i gjennomsnittlig temperament og evner». Ikke farlig fordi det er en myte, men fordi det er politisk ubehagelig.

DET ER GENETISKE ulikheter mellom befolkningsgrupper. Nordeuropeere er for eksempel mer disponert for cystisk fibrose enn andre grupper. Tay-Sachs, en livstruende sykdom som rammer sentralnervesystemet, rammer askenasijøder spesielt. Betablokkere ser ut til å være mindre virksomme på afroamerikanere enn på personer med europeisk opphav.

Det er mer subtile forskjeller også; afrikanere har dobbelt så stor sannsynlighet for å ha en tvilling som europeere, de igjen har dobbelt så stor sannsynlighet som østasiater. Det vitenskapelige studiet av disse forskjellene kan hjelpe oss å forstå sykdommers opphav, utvikle nye medisiner og avdekke detaljer i vår lange menneskelige historie.

SLIKE GENETISKE ulikheter er likevel ikke det samme som raseforskjeller. Raser deler mennesker i et lite antall grupper, vanligvis definert ved hudfarge, fremtoning og opphav. Hver rase antas å inneha et fastlagt sett av egenskaper og evner, og disse forskjellene mellom grupper for å være et definerende trekk ved menneskeheten. Men ingen av disse ideene har vitenskapelig grunnlag.

Hvis ideen om raser ikke har vitenskapelig grunnlag, hvorfor har vitenskapsfolk plutselig begynt å snakke i rasekategorier? Fordi det faktisk ikke er det de har gjort. Det man har gjort, er å åpne for å definere genetiske forskjeller mellom folkegrupper.

«Hvis vi studerer nok gener, vil den genetiske avstanden mellom Ithaca og Albany i New York trolig være signifikant, det samme vil avstanden mellom Pisa og Firenze i Italia være, og dermed vitenskapelig bevist», observerte Luca Luigi Cavalli-Sforza, veteran blant populasjonsbiologer, for mer enn et tiår siden. «Innbyggerne i Albany og Ithaca vil kanskje bli skuffet over å tilhøre ulike raser,  innbyggerne i Pisa og Firenze vil kanskje glede seg over at vitenskapen har bekreftet deres eldgamle fiendskap», la han til.

GENETIKERE KAN med andre ord skille mellom alle typer populasjoner. Noen av disse distinksjonene er vitenskapelig anvendbare, noen er ikke. Om de er anvendelige, avhenger av spørsmålet vi vil stille og konteksten vi spør i.

Rase har ingen vitenskapelig mening fordi det finnes ikke noe sånt som en «naturlig» menneskelig populasjon. Migrasjon, blandede ekteskap, krig og erobring, tvungen assimilasjon, frivillig sameksistens og innkorporering av nye identiteter (enten de er religiøse, kulturelle, etniske eller raser), sørger for at det ikke finnes fastlagte naturlige folkegrupper.

Mange av måtene vi kategoriserer grupper — etnisitet, nasjonalitet, religion, geografisk område og så videre, kan likevel ha biologiske konsekvenser. Individer i disse gruppene har ofte større biologisk slektskap enn to tilfeldig utvalgte mennesker. Slike grupper kan ha vært tvunget inn i ghettoer eller valgt å isolere seg fra andre grupper. Mange har en distinkt historie som stammer fra en mindre folkegruppe eller en blanding av definerte grupper. Dette er årsaken til at grupper som «afroamerikanere», «mennesker med asiatisk opphav» eller «askenasijøder» kan være viktige i medisinsk forskning.

De er verken naturlige raser eller virkelig vitenskapelige kategorier, men de kan gi oss en mulig vei til å forstå noe av kompleksiteten i menneskets genetisk variasjon.

VI TRENGER EN pragmatisk tilnærming til det vitenskapelige studiet av ulikheter mellom befolkningsgrupper. Rase er for politisk betent for en slik nøkternhet. For noen såkalte raserealister er det et macho-element i å forsvare rasebegrepet: Å insistere på at ulikheter mellom folkegrupper i virkeligheten er raseforskjeller er en måte å bekjempe politisk korrekthet. For deres motstandere, antirasistene, er det å introdusere ulikheter mellom grupper i genetiske studier en vei til eugenikk og rasistisk vitenskap.

I oktober 2008 skulle nobelprisvinner James Watson holde et foredrag på Vitenskapsmuseet i London, helt til han i forkant kom med noen brennbare uttalelser om at vitenskapelig forskning viser at afrikanere er mindre intelligente enn hvite. Museet besluttet at kommentarene var «utenfor det som er akseptabel debatt» og kansellerte.

KONTROVERSENE etter Watsons uttalelser viser mye av hva som er galt med rasedebatten. Watsons fakta var vridd, men hva som var galt med dem kan bare fastslås gjennom åpen debatt. Det var legitimt at Watson uttrykte sine meninger, slik det er at jeg uttrykker mine, selv om de innebærer faktiske feil, er moralsk suspekte eller politisk støtende.

DET ER ESSENSEN i rasedebatten.

Kenan Malik er britisk forfatter og samfunnsdebattant, med bakgrunn i nevrobiologi og vitenskapshistorie. Hans bok «Rushdie-affæren» ble nylig utgitt på norsk. Denne artikkelen er tidligere publisert i The Times, og oversatt og tilrettelagt av Dagbladet.

I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør