MEDIADYNAMIKKEN har ført overgrepsskandalen i Den katolske kirken inn i et nytt spor de siste dagene. Det handler hverken om overgrep mot småbarn, misnøye med kirkens tåkelegging eller fullbyrdede seksuelle overgrep.

Pater Pollestad er beskyldt for upassende seksuelle tilnærmelser mot sin venn, den voksne, men mye yngre nåværende sognepresten Reidar Voith. Sistnevnte sto selv fram i VG i forrige uke og karakteriserte forholdet som «misbruk av voldelig og seksuell art» fra en person han hadde som mentor.

Pollestads navn var ikke nevnt, men pateren rykket selv ut i Aftenposten denne uken og avviste alle beskyldninger.

PÅSTAND STÅR MOT påstand i saken hvor ingen av hovedpersonene vil uttale seg ytterligere.

I kronikken forklarte Pollestad at reaksjonene mot ham kommer på grunn av en intern maktkamp i Den katolske kirken. Overgrepsanklagene ser pateren ut til å mene er ledd i en bakvaskelseskampanje fra de som har ønsket ham og hans meninger bort fra kirken.

MAKTKAMPEN ER HØYST reell. Den har hovedsaklig stått mellom et elitepreget og høyt aktet miljø med kjerne i dominikanerklosteret hvor Pollestad har vært munk, mot kirketro katolikker som har stått fast på det de kaller kirkens lære, på lag med paven.

- Det er grupper i Dominikanermiljøet som har stått for et mer liberalt syn, sier Bernt Torvild Oftestad, katolikk og professor i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultet i Oslo. Oftestad har stått imot de mer liberale kreftene i debatten. I 2002 oppfordret han i et debattinnlegg Pollestad til å svare klart på hva han mener om homofil praksis. I et innlegg i Aftenposten denne uka skrev han at han aldri har fått svar.

For særlig skal striden mellom de ulike fraksjonene i kirken ha dreid seg om syn på homofili.

Pollestad skriver i sin kronikk at han har blitt upopulær blant fordi han i 2002 oversatte en diktsamling. En gjennomlesning viser at det dreier seg om homoerotiske dikt. I paterens oversettelse kunne man lese om forholdet mellom en eldre og en yngre mann.

Dagbladet får bekreftet fra det katolske miljøet at utgivelsen ble sett på som svært upassende. Boka skapte voldsomt rabalder fordi pater Pollestad satte seg imot kirkens offisielle lære om homofili. Det ble sett på som uhørt av flertallet av katolske prester i Norge. Da Pollestads stilling i Norge ble vurdert av Vatikanet og munkeordenen på begynnelsen av 2000-tallet, var oversettelsen med på Pollestads tabbeliste.

DIKTSAMLINGEN SOM POLLESTAD oversatte heter «Siden jeg ikke kan tale om min kjærlighet» og er skrevet av Konstantinos P. Kavafis på begynnelsen av 1900-tallet (du kan lese diktene hans på engelsk her). Pollestad skriver selv om dikteren i sitt forord:

- De erotiske diktene er gjennomsyret av dikterens homoseksualitet (...) de erotiske diktene handler om isolerte øyeblikk, kortvarige opplevelser av skjønnhet og vellyst som den aldrende dikteren gjenkaller og fastholder i sine vers. Vellysten, nytelsen av en vakker kropp, som er det nærmeste dikteren kommer kjærligheten, er alltid flyktig. (...) For en kristen prest og teolog er Kavafis' diktning med andre ord et storslagent uttrykk for en verden uten Gud. Det er en verden av stor og forførerisk skjønnhet, en verden hvor alt er forbigående og kortvarig - unntatt kunsten og ensomheten, skrev Pollestad.

Mange av diktene Pollestad har oversatt handler om lengsel etter kjærlighet fra en av samme kjønn. Men Kavafis skriver også om opplevde intime erfaringer, for eksempel om «kroppsdeler som er skapt for utsøkt elskov». Diktet «To unge menn på 23 og 24 år» handler om to menn som klokka fire på natta gir seg over til kjærligheten etter en fuktig kveld på byen. I diktet «Dager i 1896» skriver lyrikeren om en mann som var foraktet på grunn av sin erotiske legning. «Grå» handler om et forhold til en mann som varte i en måned. I diktet «Så mye har jeg stirret» dreier det seg om mannlig skjønnet, om blodfylte lepper og sanselige lemmer. I «Bordet ved siden av» skriver lyrikeren om en 25-årig mann som han beundrer kroppen til: «Og under klærne ser jeg på ny de nakne lemmene jeg elsket.»

I «Dager i 1901» handler det om elskovsakten med en yngre gutt:

Det var dette usendvanlige ved ham
og til tross for all hans hemningsløshet
og hans rike erfaring i elskoven,
til tross for dette sedvanlige samsvar
mellom alderen og væremåten,
var det øyeblikk - svært få,
når sant skal sies - da han kunne gi
inntrykk av en nesten uberørt kropp.

Skjønnheten hos en niogtyveåring,
så hjemmekjent i elskoven,
kunne til tider, paradoksalt nok,
minne om en gutt som
- litt klosset - for første gang gir hen
sin rene kropp til kjærligheten

- PATER POLLESTAD FORHERLIGER homofilt samliv, het det i Vårt land etter bokutgivelsen. Pollestad sa det var uvennene hans i kirken som hadde mobilisert. En tredjedel av presteskapet i Den katolske kirken i Norge signerte et opprop mot ham.

Selv ville han i 2004 ikke utbrodere oversettelsen, men sa:

- Jeg har ikke villet noe annet med utgivelsen enn å bidra til å bygge en bro mellom to verdener som er kommet så altfor langt bort fra hverandre. Vi må gjenfinne en mulighet til samtale med dem som vender oss ryggen. Det har vært utstedt nok fordømmelser, og de har ikke brakt et eneste menneske nærmere Gud.

VG trykket halvannet år etter en sak om at diktsamlingen var en av hendelsene som fikk Vatikanet til å bli særlig bekymret for tilstanden i Norge, hvor man mente det skjedde en uheldig og liberal utvikling. Det het seg at et norsk munkekloster i Oslo siden skulle ha tiltrukket seg menn med homofil legning.

Igjen er det snakk om dominikanerklosteret på Majorstua i Oslo. Ifølge Dagbladets kilder har vært en offentlig kjent hemmelighet at flere av munkene her var homofile. Om de levde ut legningen sin eller ei, vet vi ikke. I dag skal situasjonen være en annen, etter en «intern opprydning» i klosteret.

Pollestad skriver i kronikken sin om hva som hendte i kjølvannet av utgivelsen og anklagene mot ham:

- I mars 2004 kom det såkalt «kanonisk visitas» fra Roma til bispedømmet i Oslo. 13. mars var det min tur til å snakke med visitator, en fransk biskop. Her ble jeg først konfrontert med enkelte av mine uttalelser angående lære- og moralspørsmål, som Vatikanet bare kjente fra mildest talt lite velvillige oversettelser til engelsk.

I 1996 GA DEN produktive forfatteren ut «Parabol», dagbøker fra 1994 til 1996. I boka er det sju referanser til «Reidar» i boka.

Reidar er sjåfør og ministrat. Han ser storartet ut i den svarte kjolen han nå kan bære som prestestudent, høy og lys, med et ansikt som i nazitiden ville vært et bilde på den fullkomne arier. Jeg opptok ham i kirken da han var atten; nå er han enogtyve og leser filosofi og teologi i München. (...) Jeg takker Gud for Reidar.

Ifølge kilder Dagbladet har snakket med vakte dagboka stor oppsikt, mange følte de fikk bekreftet mistanker de hadde hatt over lenger tid. Om den omtalte Reidar i boka dreier seg om Reidar Voith har hverken Pollestad eller Voith bekreftet. I 1994 var Voith den eneste prestestudenten med det fornavnet i Den norske katolske kirke.

I 1993 BLE DET OGSÅ BRÅK da Pollestad kom med boka «Pater Hilarion».

Bokas pater får her besøk av Bjørn, som vil snakke om sitt homofile forhold til Marius. Pater Hilarion mener i boka at  Kirken «har fordømt en mer naturlig homoseksualitet». Fordømmelsen har hatt «den ulykkelige følge at homoseksualiteten i den moderne verden oftest praktiseres i form av løse forbindelser, med alle de farer og all den ensomhet det innebærer».

Pollestad svarte den gang slik på spørsmål om homofili og det å praktisere legningen:

- Det er som om du hadde sangstemme, men ikke fikk lov til å synge. Det ligger det ikke noen anerkjennelse i. Kristenfolket går helt i spagat når det gjelder homofili. Det er en skamplett på kirkens renommé i dag, slik kirken oppfører seg mot homofile, sa pateren.

På bokens førsteside var det trykket en «Advarsel til leseren» der forfatteren avskrev seg ansvar for pater Hilarions meninger. Han avslørte likevel at han og Hilarion hadde noen felles standpunkter:

- Alle kommer til å bli sinte på meg! Selv får jeg besøk av mange ulykkelige homofile som kirken støter bort. Og det kan den ikke gjøre! Og hva om homofili er genbasert, slik nyere undersøkelser antar? Man kan ikke moralisere gener, sa Pollestad.

I DEN KATOLSKE KIRKEN står det offisielle synet på homofili fast. Homofile handlinger er ifølge den katolske katekismen imot naturlovene og kan under ingen omstendigheter godkjennes.

I motsetning til sølibatet er homofili ikke oppe til debatt i Den katolske kirken. Homofili gikk under Pave Johannes Paul over til å være en «grunnleggende forstyrrelse», det var en forsiktig modernisering av betegnelsen «alvorlig fordervelse». Den nåværende paven sier homofili er en «destruktiv sammenblanding av kjønnene», og mener at kampen mot homofili er viktig på linje med kampen for regnskogen.

Homofil legning er imidlertid godtatt, og Vatikanet har uttrykt bekymring for diskriminering og brudd på menneskerettighetene for homofile rundt om i verden.

Pater Pollestad har for øvrig ikke vært kjent som en teologisk liberaler, men for å stå på kirkens grunn i dogmatiske spørsmål. Det er når det gjelder homofili har han blitt kjent for å ha et mer liberalt syn, selv om han ikke har sagt offentlig at hans syn er at homofil skal aksepteres. Et slikt syn vil i praksis bety at en katolsk prest eller biskop må gå av. De har via sin embetsplikt å være lojale til pavekirkens syn.

I sin utgivelse «Peters svar» fra 2007 skriver Pollestad da også at homofili skal unngås, blant annet fordi «det ødelegger vennskap mellom menn».

SIDEN KRONIKKEN i Aftenposten har ikke pater Pollestad sagt noe i norsk presse.

Han oppholder seg i St. Jaques-klosteret i Paris. Han skriver at det var Roma som beordret ham hit høsten 2005, og at han frivillig har forlenget oppholdet. Biskopen i Norge, Bernt Eidsvig, avviser at det er en svertekampanje som gjør at han sitter her i dag.

Bernt Torvild Oftestad mener vi ser nå ser de siste krampetrekningene i en langvarig strid i Den katolske kirken. Det er de homoliberales svanesang vi hører:

- Nå har det vært en veldig fokusering på en tid som strekker seg mer enn 30 år tilbake i tid, tilbake til da det liberale dominikanermiljøet var sentralt og spilte en svært stor rolle i norsk katolisisme. Vi er nå inne i siste runde for det som var kirken i Norge fra 1950-tallet og fremover. Fremtiden vil preges av den store katolske innvandringen til Norge, en langt mer konservativ og kirketro befolkning som er helt annerledes enn norsk konvertittkatolikker. Dette er morgendagens kirke, sier Oftestad.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.