Etter at jeg var gjesteredaktør i Magasinet i september 2009, da jeg blant annet valgte å sette fokus på det faktum at stadig flere barn og unge får en diagnose i en gradvis tidligere alder, har jeg fått mange kommentarer fra leserne. Noen av de faste debattantene på dagbladet.no mener for eksempel at «Juul liker ikke diagnoser». Andre skriver om de store fordelene ved at deres barn endelig har fått en diagnose, etter mange års frustrasjon og maktesløshet. Ofte blir jeg også bedt om å stille en diagnose på barn og unge som jeg skriver om i min spalte. Jeg har derfor valgt å beskrive min holdning til diagnostisering så tydelig som mulig.

Først er det kanskje viktig å slå fast at jeg er ikke kvalifisert til å stille diagnoser i noen form, verken på mennesker jeg bare har fått beskrevet eller mennesker jeg har møtt. Jeg har møtt mange barn, unge og voksne, med ulike diagnoser, og der jeg har vært skeptisk til selve diagnosen, eller til forarbeidet som førte til diagnosen. Jeg har også møtt mennesker som jeg har ment burde hatt en diagnose. Jeg er altså ikke generelt mot diagnoser - verken av faglige eller holdningsmessige årsaker.

Derimot opponerer jeg ofte mot tendensen til straks å lete etter en diagnose når de voksne blir frustrerte av et barn og ikke klarer å forstå barnets atferd. De kan også nekte å se på egen atferd som en mulig, medvirkende årsak. Det siste finner jeg spesielt betenkelig når det dreier seg om pedagoger, lærere o.l. I dag vet vi så mye om mellommenneskelige relasjoners betydning for det enkelte menneskets trivsel og atferd, at spesielt fagfolk alltid bør undersøke mulighetene for å endre og nyansere egen atferd før de etterlyser en diagnose på barnet. Etter min mening kan ikke foreldre pålegges den samme forpliktelse, men bare oppfordres til det samme, når man møter dem

En far skrev for noen måneder siden: «Vår sønn på ni år har nylig fått diagnosen Aspergers. Etter års frustrasjon og hjelpeløshet har vi endelig fått svar på hvorfor han er som han er, og ikke minst hva vi som foreldre kan gjøre annerledes og bedre. Det handler om de grunnleggende ting som du også skriver om i dine bøker og artikler. Vi klarte altså ikke å endre våre holdninger inntil vi fikk en diagnose, og nå ser vi selvfølgelig at dette burde vi gjort for lenge siden. I vår familie var det å få en diagnose dermed en hjelp for alle parter».

Bortsett fra at ingen, så vidt jeg vet, har påstått at nettopp Aspergers syndrom skulle være forårsaket av lite hensiktsmessige relasjoner mellom foreldre og barn, er denne fars eksempel en fin illustrasjon av at diagnoser også kan ha en konstruktiv innvirkning på samspillet i familien. Noe tilsvarende ser vi ofte i parforhold, når man etter lang tids frustrasjon, hjelpeløshet og konflikter endelig oppdager at den ene part faktisk har vært klinisk deprimert i månedsvis. De seinere år har ca. 25000 voksne dansker fått diagnosen ADHD og er nå på medisin. De aller fleste gir uttrykk for stor lettelse og forbedret livskvalitet. Det skal bli interessant å høre om de mener det samme om for eksempel 10 år.

La meg gi et eksempel på et område der jeg faktisk håper på en diagnose. Jeg er overbevist om at en veldig stor del av barn og unge i dag som kategoriseres med ulike atferdsvansker og som ofte ender med å bli utstøtt av skolene, blant annet fordi de voksne ikke finner ut hvordan de skal forholde seg empatisk og konstruktivt til dem, i virkeligheten lider av PTSD (posttraumatisk stress-syndrom). Man kan selvfølgelig spørre om hvilken forskjell det ville gjort. Svaret er enkelt: Mennesker med PTSD møtes med betydelig mer omsorg og sympati enn bråkete og aggressive barn og unge. (Denne diagnosen er muligens på vei fra USA med en annen bokstavkombinasjon; DSD - Developmental Stress Disorder).



En annen og vel så viktig forskjell er at det terapeutiske tilbudet er helt annerledes. (Klinisk utredning og terapeutisk behandling av traumer utvikler seg i disse dager med stormskritt). Jeg er like sikker på at vi vil oppdage at en stor del av disse barn og unge er traumatisert som følge av foreldres skilsmisse - eller rettere sagt foreldres destruktive atferd før, under og etter skilsmissen. Det er allerede kjent - men neppe offisielt anerkjent - at selv relativt siviliserte skilsmisser setter skolebarn ½-1 år tilbake, rent læringsmessig. Når «dårlig oppførsel» opptrer i kombinasjon med dårlig intellektuell presentasjon, har vi fundamentet til en problematisk framtid. Den gode nyheten er at begge deler kan bøtes på uten medisinering og innenfor skolens rammer.

I den forbindelse vil jeg gjerne oppfordre forskere til å sette i gang en dyptpløyende og kvalitativ undersøkelse av følgene ved samlivsbrudd. Med kvalitativ mener jeg at disse barn og unge bare sjelden åpner for sine opplevelser, følelser og erfaringer innenfor rammene av standardiserte spørreskjemaer. Det kreves en serie av individuelle intervjuer og samtaler med ulik tidsmessig avstand til selve skilsmissen. I forlengelse av dette vil jeg gjerne benytte også denne muligheten til å promotere ideen om «skilsmissegrupper» på skolene.

Skilsmissebarn føler seg ofte fanget i to alvorlige dilemmaer, som gjør halvparten av dem tause, ensomme og innadvendte. Den andre halvparten blir ensomme, urolige og aggressive. Det ene er velkjent, der de holder seg tilbake av hensyn til foreldrene. Det andre er at skilsmisse er blitt så sosialt akseptert og alminnelig at de opplever sin egen smerte som usedvanlig eller avvikende. Det er alltid noen andre barn i klassen som også har skilte foreldre, og de ser ikke ut som om de har problemer med det. Nettopp skilsmissebarn har behov for en nøytral voksen og en gruppe barn i samme situasjon. Våre erfaringer med grupper for barn i sorg, barn med psykisk syke foreldre, og barn med far eller mor i fengsel forteller oss at disse gruppene ikke bare er utrolig verdifulle for deltakerne personlig, men også er effektive forebyggere for langt mer alvorlige psykiske og sosiale problemer. I tillegg er disse gruppene billige å etablere og lette å drive. Det fins mange empatiske og kompetente lærere, helsesøstre, skolepsykologer osv. som kan gjøre dette uten annet enn en kort opplæring.

En viktig bieffekt av at skolens egne folk driver disse gruppene er at deres syn på barna og deres atferd blir mye mer nyansert. Dermed blir de voksne mindre selvopptatte og bedre sparringpartnere for dem, og mange diagnoser og diagnoseliknende stempler kan unngås.