Tegneren Mark Fiore skapte pressehistorie da han ble den første rene nettjournalisten som vant en Pulitzer-pris. Fiore vant årets pris i klassen for redaksjonell illustrasjon for sine animasjoner på nettstedet til avisa San Francisco Chronicle.

Men da Fiore tidligere i år ville begynne å distribuere arbeidene sine via en egen app, et program for Apples iPhone og andre av selskapets bærbare enheter, sa Apple nei.

Begrunnelsen: Fiores tegninger «latterliggjør offentlige personer».

Å LATTERLIGGJØRE offentlige personer er en helt sentral del av en politisk tegners daglige virke. Langt på vei er det selve stillingsbeskrivelsen. Slik må det være, når makta skal kles av.

Men i avtalen alle som utvikler programvare for Apples mobile plattform må skrive under på, heter det at Apple kan si nei til innhold selskapet vurderer som uakseptabelt, for eksempel innhold som etter Apples mening kan oppfattes som «obskønt, pornografisk eller nedsettende». Fiores NewsToon ble altså stanset med begrunnelse i det siste punktet. Satiriske tegninger uten tilstrekkelig respekt for offentlige autoritetspersoner er ikke velkomne i Apples butikk.

MEN SÅ viser det seg at det er lettere å kjempe mot sensurspøkelset med en rykende fersk Pulitzer i lomma. Etter en storm av protester, har Apple nå bedt Fiore sende programmet inn for godkjenning på nytt.

En klok PR-manøver, men den løser ikke det underliggende problemet.

I sin rolle som portvokter for alt innhold som selges gjennom App Store, opererer Apple som redaksjonell sensurinstans etter kriterier selskapet definerer selv. Mediene står i kø for å levere apps til iPad, surfebrettet mange i medieindustrien håper skal utløse en hittil ukjent betalingsvilje for redaksjonelle produkter på nett. Da må mediene ikke bare forholde seg til strenge tekniske begrensninger, men også til krav som går direkte på innholdet som publiseres.

DET ER IKKE snakk om løpende sensur av innhold, men om et ja eller nei til salg av det redaksjonelle produktet. Man skulle tro det skaper en helt uholdbar situasjon for mediene, som selvsagt ikke bør kunne leve med Steve Jobs som en slags selvbestaltet über-redaktør.

Men medier som allerede leverer innhold via App Store, har jo vitterlig signert utvikleravtalen, og dermed i prinsippet gitt avkall på redaksjonell frihet.

Det gjelder både smale, nettbaserte nisjetjenester og mediegiganter som Time, New York Times og Wall Street Journal. En rekke store og små norske medier har også underlagt seg Apples innholdskontroll.

TROLIG har de færreste sjefredaktører finlest teksten i avtalen, eller i det hele tatt kjent til den. Men nå begynner de å slippe opp for unnskyldninger. Flere amerikanske kommentatorer, deriblant Ryan Chittum i Columbia Journalism Review, krever nå at redaksjonelle medier må trekke sine produkter fra Apples plattform, dersom selskapet ikke endrer avtaleteksten.

Det må være redaktørene som bestemmer hva som er akseptabelt innhold, ikke Steve Jobs.