- HVORFOR SKAL IKKE de som forsker få si noe om hva de forsker på, hvorfor knebles de?

Det sa en forsker til redaksjonen i forbindelse med en sak om «Hjernevask». Samtalen var gemyttlig. Det ble påpekte at evolusjonspsykologi har vært svært mye omtalt den siste tiden. Forskeren lo: 

- Så du mener jeg ikke får lov til å ta den ettertraktede offerrollen?

VI BLE ENIGE i at spaltemeter er blitt stilt til disposisjon til debattanter av alle slag i kjølvannet av Hjernevask. Likevel er det flere som sier de er kneblet. For slik er det alltid. Hvorfor så mange offer?

- Offerrollen er et forsøk på å vinne sympati og tilslutning gjennom medlidenhet. Vi prøver å få andre til å synes synd på oss, for å få dem til å gjøre det vi ønsker. Det virker ofte i private sammenhenger, men i offentligheten overbeviser du sjelden andre ved bare å snakke om deg selv. De som vinner fram er de som tar på seg offerrollen på vegne av andre, sier Jens E. Kjeldsen, som er førsteamanuensis ved Institutt for medievitenskap (UiB) og spesielt opptatt av retorikk.

HARALD EIAS spilte også på offerrollen i utgangspunkt for serien. Han har fortalt at han følte seg lurt da han gikk på sosiologi hovedfag på Blindern på 1990-tallet. De biologiske forklaringsmodellene var fraværende på hovedfagseminarene.

Med Hjernevask havnet han i en bitter konflikt som har rast i akademia minst siden 1975, da sosiobiologien ble lansert. Siden den gang har det vært reelle forsøk på knebling av motstandere, faktisk fysiske angrep, og kontinuerlige avsporinger hvor man har endt opp med å debattere debatten.

Da Eias inspirasjonskilde Steven Pinker ga ut sin bok «The blank slate. The Modern Denial of Human Nature» i 2002, handlet det igjen om at arv var underspilt i offentligheten. The Skeptics bokanmelder, derimot, mente at er det noe som er underspilt i debatten, så er det miljø.

- Delvis har folk sett seg tjent med å opprettholde et visst konfliktnivå for å få mer oppmerksomhet, sa biolog Hanno Sandvik da han oppsummerte arv- og miljø-debatten for noen måneder siden.

OFFER FINNES DET MANGE FLERE AV ENN Hjernevaskdebattens «overhørte biologer», «marginaliserte kjønnsforskere» og «fortiede evolusjonspsykologer». I det hele tatt står «den politisk korrekte eliten» bak mye slem fortielse, synes det å virke som. Det samme gjør «kommunister», eventuelt «sosialister». Muslimene prøver å ta den evige offerrollen, sier noen, andre mener den norske offentlighet forsøker å plassere dem i den. Et kapittel i Erling Borgens siste bok handler om hvordan han er blitt forsøkt kneblet. Hege Storhaugs bøker handler også ofte om det. Kallenavn som «biofascist» som kjønnsforskere har brukt om evolusjonspsykologene har ikke fått sin ekvivalent på motsatt side, men «konstruktivist» og «queer-teori» er blitt skjellsord man bruker om kjønnsforskerne, akkurat som «sosiobiologi» ble så betent at det ikke er så brukbart lenger.

Det er om å gjøre å ha det verst. Islamister i land i Midt-Østen har hatt suksess med å spille offerrollen, for eksempel i saken om de danske Mohammed-tegningene. På en rundtur i Kaukasus får du høre at omtrent alle folkeslag der, ikke bare armenerne, er utsatt for «folkemord.»

Det er ofte en kjerne av sannhet i mange av disse påstandene. Islamistparti er forbudt i flere land i Midt-Østen. Det har vært mye krig i Kaukasus.

HITLER VAR EN AV DEM som behersket grepet. Han skrev i Min kamp om hvilket offer han var. Boka, skrevet i fengsel, kalte han opprinnelig Viereinhalb Jahre gegen Lüge, Dummheit und Feigheit - fire og et halvt års kamp mot løgn, dumhet og feighet. Første del dedikerte han til de 16 «martyrene» fra det mislykkede Ølkjellerkuppet.

Men Hitler hadde større hell med å fremstille hele det tyske folk som et offer, blant annet for en jødisk sammensvergelse. Det var mer effektivt. NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932 og Hitler rikskansler året etter.

OGSÅ HISTORIKERE er opptatt av offerrollen fordi så mange vil ha dem til å sette et autorisasjonsstempel på akkurat deres lidelse.

- Nasjonsbyggande intellektuelle og politikarar veit å utnytte fortida si, skriver historiker Nik Brandal i en artikkel i «Folkemordenes svarte bok».

Han viser til den amerikanske historikeren Charles Maier som har hevdet at «det offentlige ordskiftet har fått preg av å være en konkurranse om å dyrke den hellige offermentaliteten. Hver gruppe hevder sin del av offentlig anerkjennelse og bevilgninger ved å understreke urettferdighet og problemer. Den offentlige nasjonale debatten blir et kollektivt gruppesøksmål hvor alle innbyggerne er pasienter og leger simultant.»

Professor Elazar Barkan ved Columbia University forklarer at «sosial skyldfølelse er et mektig våpen på grunn av dens vaghet og på grunn av at man så mange frivillig tar ansvar.»

NÅR DEBATTEN HANDLER om hvem som er det største offeret, er det ikke arv og miljø vi diskuterer mer.

- Fra å diskutere biologi vs. kultur, begynner vi å diskutere hvordan vi diskuterer. Vi får en metadiskusjon. Man kan sammenligne det med et spill med regler, som fotball eller ludo. Man spiller bare spillet inntil noen reiser tvil om du har utført spillet riktig. Da begynner man å diskutere reglene. Det samme gjelder i debatter. Vi kaller det språkspill. Anklager du en debattant for å være «biofascist» har du normalt brutt de uskrevne regler for redelig debatt. Motstanderen vil antakelig svare ved å si at «det er helt urimelig at du kaller meg for det.» Da er man holdt opp å diskutere biologi vs. kultur, og har begynt å diskutere språkregler i stedet, sier Kjeldsen.

- Er dette noe vi holder på med storparten av tiden når vi debatterer?

- Det kommer an på hvor betent debatten er og hvor personlig involvert folk er. Er man svært engasjert bryter man lettere språkreglene, noen er for eksempel uhøflige, overdriver, lyver, bruker kallenavn. Om noen arresterer deg på en slik måte, vil du si at den andre er urimelig i måten han debatterer på, og når man kommer dit er det vanskelig å komme tilbake til å diskutere saken.

- Hva bør du gjøre i en slik situasjon om du virkelig vil diskutere saken?

- Fremfor å spille på offerrollen bør du unngå å gå inn i en lengre debatt om hvordan du blir tillagt meninger og om dine egne sårede følelser. Samtidig må du arrestere den som bryter debattreglene kort ved å si «det vet du at jeg ikke mener, men la oss holde oss til saken.» Slik viser du at du - i motsetning til din motstander - ikke er uredelig, og så går du tilbake til å diskutere saken, sier Kjeldsen.

- Så det er i virkeligheten ikke hensiktsmessig å gå inn i offerrollen når du blir fornærmet på denne måten?

- Nei, det man altså ikke bør gjøre er å si at «det er veldig synd på meg». Om du gjør det motsatte, er det det folk vil huske etterpå, nemlig 1) at din motstander sa noe urimelig og dumt og 2) at du ikke fant deg i det, men likevel holdt deg til saken, sier Kjeldsen.

KJELDSEN MENER å se en mer farbar retorisk vei for kjønnsforskerne som deltok i «Hjernevask» som kom så dårlig ut av det. De forsøkte å karakterisere meningsmotstanderen som tulleforskere, men lykkes ikke. De amerikanske forskerne, derimot, presenterte forskningen sin, og kom mye bedre ut. Kjeldsen har skrevet om dette i artikkelen Hvorfor fremstår Egeland og Lorentzen som dumme?

- Du ser i programmet at kulturforskerne fra Norge sier at forskerne fra USA driver gammeldags forskning. Kjønnsforskerne kommer med ubegrunnede og ødeleggende karakteristikker av den amerikanske forskningen. De amerikanske forskerne, derimot, de snakker om sin egen forskning, og karakteriserer ikke andres, bortsett fra å si at de er uenig med den. Derfor kommer de norske så dårlig ut. Vi får aldri høre noe om de norske forskernes belegg for det de sier og hvorfor kjønnsforskernes arbeid skulle være godt. Jeg vet ikke hvordan programmet er klippet, men inntrykket er at det de norske sier virker dårlig og unyansert, sier Kjeldsen.

- Hvordan burde de ha opptrådt etterpå?

- Jeg synes ikke de i veldig høy grad brukte offer-retorikk etterpå. En generell regel er at fremfor å synes synd på seg selv, lykkes man lettere om man representerer en større gruppe, eller at man sier noe som oppfattes som en allmenn sannhet, for eksempel at «det vi hører i mediene ikke alltid er sant». Det kjenner alle til. Kobler man seg til en større gruppe og en allmenn antakelse, er det lettere å vinne fram med å si at man er behandlet dårlig. Mener du at du er blitt klippet til å si noe du ikke har sagt, bør du få folk til å tenke at der er noe TV ofte gjør, og ikke at det er synd på deg, sier Kjeldsen.

DEBATTERER VI I DET HELE TATT noe viktig, eller dreier det meste seg om syting og detaljer?

Alle som har vært på borettslagmøte vet at en diskusjon om utforming av ringeklokker engasjerer minst like mye som den viktige takutbyggingen til mange millioner. I Dagbladet diskuteres måten å skrive byline og dateline på et helt møte, men å ta stilling til viktige satsningsområder i den multimediale strategien er vanskeligere å skape konstruktivt engasjement for. På samme måte er det ofte enklere å starte en engasjert debatt om hijab enn om integrering.

Dette fascinerende fenomenet tipset en leser oss om for en stund siden, så utbredt er nemlig dette at Wikipedia har en egen oppføring, kalt Parkinson's Law of Triviality. Det går ut på at vi mennesker ofte utviser stort engasjement for detaljer, men at vi gjerne blir ukomfortable om vi presses til å forholde oss til noe mer komplisert. Så raskt vi har sjansen svitsjer vi tilbake til detaljdiskusjonen. Det har jo selvsagt en sosial funksjon, alle kan delta. Men det er også mye sløsing med ressursene.

- Hvorfor bruker vi så mye tid til å diskutere småting?

- Vanligvis kan de fleste av oss diskutere enten bittesmå ting eller gå på et veldig generelt nivå. For eksempel kan en asylsak føre til at folk uttaler seg meget generelt: «Det er for galt, man må behandle folk ordentlig». Samtidig kan man gå ned på helt konkret nivå og snakke om den enkelte asylsøkeren som er blitt nektet opphold. Men det er på mellomnivå politikken ofte ligger. Det handler om hvordan den konkrete asylpolitikken utføres, og det er vanskelig.

- Vanskelig?

- Ja, for å ta et annet eksempel, hvordan skal vi forholde oss til bruk av oljepenger? Spørsmålet er teknisk vanskelig, folk flest vet ikke spesielt mye om det. Men vi har alle en moral, vi kan for eksempel mene at «vi skal dele så mye som mulig.» Men på mellomnivået, som handler om de politiske løsningene, kan det være vanskeligere å diskutere. Kanskje er det derfor folk har begrenset interesse i politikk, den er blitt teknifisert, sier Kjeldsen.

- Er det ikke bortkastet tid med for eksempel bylinediskusjonene i Dagbladet?

- Det er jeg ikke den rette til å svare på, men det er en typisk diskusjon på detaljnivå, som er lett å engasjere seg i, i motsetning til det overordnede miljøet. Man kan for eksempel bli helt sliten av tanken på en multimedial strategi, man orker ikke tenke på det....

- Hvorfor den store hijabinteressen?

- Selve gjenstanden hijab ligger også på det konkrete nivået. Igjen taler vi enten om konkrete ting eller beveger oss opp på det generelle nivået med diskusjoner av typen «det er et fritt land, folk må få bære det de vil». Det er et overordnet og litt unyansert perspektiv. Alle kan slutte seg til dette, men man kan ikke bare si at «folk får bære det de vil». Da lager man en overordnet slutning som vil påvirke mange ulike, konkrete nivåer.

- Hva er motsatsen?

- Man kan si at «folk fra en annen kultur ikke skal få påtvinge meg sin ukultur.» Det er også overordnet og unyansert. Den konkrete diskusjonen handler for eksempel om hijabbruk på posten, toget, på butikken, i politiet. Her blir detaljene langt flere, og det som er riktig i et perspektiv er ikke riktig i det andre. Men kan forestille seg at det å være politi og dommer er en spesiell rolle, og at det ville være mindre rimelig å innføre hijab her, enn å innføre det for eksempel i NSB. Poenget er at man ikke bare si enten, eller. Man må veksle mellom allmenne betraktninger og konkrete konsekvenser, sier Kjeldsen.

- Og hva med borettslaget og takreperasjonen som det tar tid å få vedtatt?

- Her er man ofte opptatt av mange ting på en gang, og det handler om penger. Om man skal lage kloakksystem i en privat vei har man kanskje den overbevisningen alle som eier veien i fellesskap skal betale det samme. Det dreier seg om en generell betraktning om at vi deler likt, for slik gjør vi det i sosialdemokratiet. Men samtidig kan det være at du bor i en del av den veien hvor du kommer til å benytte det nye systemet svært lite. Da vil en økonomisk betraktning tale mot din egen moralske overbevisning. Står man på at alle skal betale likt vil det koste deg tusenvis av kroner mer. Det finnes altså flere betraktninger, både økonomisk og moralske overveielser. Noen ganger vil prinsippene koste deg penger eller vennskap, sier Kjeldsen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.