- Jo, det er glimt av og til.

Biskop Bernt Eidsvigs hundeøyne ser om mulig enda tristere ut enn ellers. Spørsmålet var direkte og enkelt: I sitt selvvalgte sølibat, når var savnet etter en livsledsager sterkest?

- Når jeg for eksempel er invitert til et selskap av formell art. Og så står jeg der da, den eneste uten dame. Jeg kan savne tryggheten par har med hverandre. Å ha noen å spise sammen med. Det er også begrenset hvor morsomt det er å reise på ferie alene. Om kvelden savner jeg å ha noen der jeg kan snakke uforpliktende med, sier han.

Den siste tiden kunne biskopen saktens trengt nettopp det, noen å snakke uforpliktende med.

Fredag 9. april sto vårsola høyt på himmelen og ga hovedstaden et fredfylt og gyllent skjær. I Mariagården, som ligger innerst i den gatestumpen populært kalt «Lille Vatikanet», var stemningen tung og trist. I lang tid hadde avsløringene om overgrep mot smågutter innen den katolske kirken sjokkert, både troende og andre. Men alt dette hadde heldigvis skjedd langt borte. Så sprang bomba. Det hadde skjedd også her. «Jeg har gjort så godt jeg har kunnet for å besvare deres spørsmål siden Adresseavisen brakte den triste nyhet om biskop Müller denne uke, men vil gjerne gi dere anledning til å stille nye spørsmål - og oss muligheten for å si noe av det som ligger oss på hjertet.» leste Eidsvig. Blikket under de blytunge øyelokkene var uttrykksløst, stemmen uten hørbare følelser og overleppa stiv som en britisk aristokrat. Kald fisk? Batteri i ryggen? Eller bare rett og slett uvanlig arrogant?

En ørliten bevegelse registreres i biskopens munnviker.

- Sjenanse. Jeg plages av en viss sjenanse når jeg får for mye oppmerksomhet. Det oppleves ofte som arroganse, sier han.

Og så gjør han noe det har vært liten grunn for noen i den katolske kirken til å gjøre den siste tida. Han smiler og utstøter et par forsiktige «heh, heh».

Det er en god stund siden pressekonferansen. Biskopen er i arbeidsantrekk, det vil si svart kjole og rosa kalott. Vi befinner oss i dagligstua i murbygningen bak St. Olavs kirke. Det er her han har sin tjenesteleilighet, det er her han og store deler av staben har sine kontorer. Interiøret i stua er tidløst. Stålamper og sofaer er i klassisk stil, og foran peisen i den ene enden av rommet står det to ørelappstoler. Likevel er det ikke særlig hjemmekoselig. Men den anselige samlingen av klassisk, britisk kriminallitteratur avslører at dette også virker som biskopens private stue. Han har nemlig sans for brå og brutal død i dannede omgivelser. Når biskopen skal slappe av, er årgangskrim en god medisin. Og dessuten en god sigar.

- Ja, jeg røker. En sigar hver morgen. Gjerne en Romeo y Julieta. Den tar ca. førti minutter, og jeg pleier å røyke mens jeg leser Vårt Land. Jeg trenger litt verdslig innflytelse da, sier han og - ja, han humrer forsiktig igjen.

Som de aller fleste norske katolikker er også selveste biskopen konvertitt. Men i motsetning til andre, måtte det et fengselsopphold til for at Eidsvig skulle finne sin vei. 22 år gammel fikk teologistudenten et forlenget og høyst ufrivillig opphold på den sovjetiske statens regning. Eidsvig hadde bakgrunn fra Unge Høyre, og da han sommeren 1976 bestemte seg for å reise til Moskva, var det naturlig å ta kontakt med den norske SMOG-komiteen - en organisasjon hvis mål var å gi støtte til grupper i diktaturstater som kjemper for menneskerettigheter og politisk frihet. Eidsvig fikk adressen til en person som hadde bedt om en bestemt løpeseddel, en instruksjon i mangfoldiggjørelse med enkle midler - samt nyremedisiner til seg selv og hans syke mor. Eidsvig var klar over risikoen, men tok sjansen. Det gikk fryktelig galt. Han møtte opp på angitt adresse, gikk rett i fella og ble plassert i det beryktede Levfortovo-fengselet. Den kalde krigen raste, men KGB behandlet utenlandske fanger bedre enn sine egne, så Eidsvig slapp tortur i tradisjonell forstand. Dagene og nettene på cella ga ham god anledning til å tenke.

- Det var ingen mennesker i nærheten jeg kunne stole på. Jeg visste at uansett hvem jeg snakket med, så ville det bli brukt mot meg - eventuelt mot noen andre. Jeg hadde en sterk opplevelse av å være alene med Gud.

- Var mangelen på menneskelig kontakt det verste?

- Det var nok det. Men samtidig hadde jeg en positiv opplevelse av folk som ikke var der. Jeg drømte om dem, om hva de ville si. Jeg så også mye positivt jeg hadde grunn til å være takknemlig for. Når man er så ung, er man jo ikke så veldig takknemlig for noe.

- Og det var her du tok avgjørelsen om å konvertere til katolisismen?

- Jeg var aldri særlig luthersk, jeg fikk aldri det regnestykket til å gå opp.

Det som skulle bli hetende «Eidsvig-saken» fikk mye oppmerksomhet i norsk presse, og hovedpersonen sjøl var sjokkert over hvor naive norske journalister var. Hvor glupsk de svelget den offisielle versjonen fra KGB, som fortalte om en ung dust som var blitt forledet.

- Det var faktisk tøffere å komme hjem og møte norsk presse enn det var å sitte i fengsel i Moskva. Likevel var det nok idylliske tilstander i norsk presse, sammenliknet med i dag. Det har vært som et kryssforhør siden Adresseavisen hadde saken om Müller. Pressen leter etter eventuelle selvmotsigelser og den slags, hele tiden.

Eidsvig sier han selvfølgelig skjønner og respekterer pressens rolle og oppgave. Men han understreker også at det er noen ting som må være slik de er. Under alle omstendigheter.

- Jeg vil prinsipielt si at en sjelesørgersamtale eller et skriftemål må forbli lukket. Hvis ikke vil aldri de som vi da kunne påvirke komme, verken de som sliter med sorg og nød, eller de med dårlig samvittighet. Vi ville altså miste påvirkningsmulighetene, både til å hjelpe ofrene og til å forhindre flere overgrep.

- Så taushetsplikten er et nødvendig onde?

- Ja, eller et nødvendig gode.

- Er noen handlinger utilgivelige?

- Her må vi gjøre et skille. Du har den guddommelige tilgivelsen, som er altomfattende, forutsatt anger og vilje til å gjøre opp for seg. Den menneskelige tilgivelse er ikke det. Det er enkelte ting man som menneske kan tilgi, andre ting som krever mye å tilgi, og noen ting som ikke lar seg tilgi.

- Er overgrepssakene mot barn som er kommet fram nå tilgivelige?

- Det er noen som har størrelse til det.

- Hadde du hatt det?

- Nei. Kanskje. Jeg ville håpet jeg kunne klare det, men ... Et overgrep ødelegger i mange tilfeller et menneske for livet. At noen skal betale hele livet for andres svik er litt av en prestasjon å tilgi.

- Hvordan har det vært å sitte på denne kunnskapen så lenge?

- Det er ikke jeg som har forårsaket skaden og det gjør det naturligvis lettere. Jeg har snarere forsøkt å gjenopprette skaden. Jeg har snakket med offeret, og har tenkt å fortsette med det. At jeg har handlet i overensstemmelse med hans vilje her har vært det overordnede hensyn i denne saken. Men alt dette sier vel meg bare en ting: At vi er nødt til å gjøre alt vi kan til at dette ikke skjer igjen.

At guttungen fra industristedet Rjukan en dag skulle bli biskop i den katolske kirken var det lite som tydet på. Rjukan har aldri vært velsignet med for mye solskinn eller fromhet. Herr og fru Eidsvig, henholdsvis tele- og postansatte, var typisk norske statskirkemedlemmer, de gjorde ifølge Eidsvig alt for kirken, bortsett fra å gå i den. Mor og far følte kanskje en viss uro da sønnen på et punkt insisterte på gudstjeneste framfor skitur, men avskrev det som ungdommelig trass. Da han seinere begynte å studere teologi, håpet de at det var en forbigående fase.

- Ja, de var nok bekymret. Det var greit med religion, men den burde ikke overdrives. Jeg var litt til og fra i studietida, jobbet litt for Morgenbladet og var innom tidsskriftredaksjonen til Gyldendal. De håpet nok at jeg skulle ende opp med noe sånt, og jeg var også reelt fristet selv, sier han.

- Apropos fristelser, hadde du mange kjærester i ungdomstida?

- Jo da, det var noen få kjærester, men jeg tror ikke de var de største opplevelsene, verken for dem eller for meg.

Eidsvig retter på prestekjolen.

- Jeg var alt for ubehjelpelig. Upraktisk. Og så sa jeg de gale tingene til galt tidspunkt.

- Hva betyr det egentlig å leve i sølibat?

- At man ikke gifter seg. Men også selvfølgelig at man ikke kan leve i noe annet eksklusivt forhold. Idealet er at man skal være tilgjengelig for dem som trenger en prest, uansett hvor ubekvemt det måtte være. Det er ikke et salighetsspørsmål, men et spørsmål om disiplin og hensiktsmessighet.

- Hva med avholdenhet?

- Avholdenhet blir en konsekvens. Seksuelt liv utenfor ekteskapet er i prinsippet galt.

- Klarer man det?

- Der er det vel forskjellige erfaringer, sier han og drar den ene munnviken en tanke mot himmelen. - Der er klart, når man er motløs, desillusjonert og ikke finner retningen i livet, er det lettere å gjøre ukloke ting. Det gjelder både ektemenn og prester.

- Er avholdenhet sunt?

- For noen. Men hvis man ikke har et kall til sølibatet, er dette en vanskelig livsform.

- Det er blitt hevdet at sølibatplikten hindrer alminnelige menn fra å bli prester i den katolske kirken, og at man da blir sittende igjen med dem som ikke er i stand til å inngå varig forhold. Bør sølibatplikten oppheves?

- Jeg vil i hvert fall ikke oppheve det ut fra disse observasjonene. Men spørsmålet om å gjøre sølibatet frivillig er jeg absolutt med på å diskutere.

- Savner du egne barn?

- Det er klart. Det ligger vel i alle voksne at de gjerne ville hatt barn. Samtidig kan jeg si at jeg har fått mange barn i stedet. Ikke for å være platt, men jeg har fått lov å se mange barn vokse opp og har hatt fortrolige forhold til dem fra de var ganske små.

- Har det vært perioder der du har vurdert å hoppe av og stifte familie?

- Fristelsen har vært der. Men det har ikke vært en fristelse jeg har hatt problemer med å motstå.

- Hvordan får du nærhet i ditt liv?

- Jeg har jo noen venner som står meg nærmere enn andre.

- Hvem trøster biskopen når det trengs?

Eidsvig smiler.

- Det prøver de på alle sammen. Jeg forsøker å unngå selvmedlidenhet. Det er ikke en egenskap som gjør en lykkeligere. Akkurat som sjalusi.

Som om overgrepssaken med tidligere biskop Müller ikke var nok, dukket også en annen, lite hyggelig sak opp i forrige uke. Her handlet det ikke om overgrep mot barn, men om et angivelig voldtektsforsøk på pastor Reidar Voith, den gang han var i praksis. At mannen som ble anklaget var kanskje Norges mest profilerte og populære katolikk, ga saken enda større oppmerksomhet. Etter å ha lest forfatteren og presten Kjell Arild Pollestad forsvarsinnlegg i Aftenposten er det lett å bli sittende igjen med inntrykket av at det er mye sjalusi i den katolske kirken. Tok Pollestad rett og slett for mye plass?

- Det tror jeg nok. Jeg tror nok også han har opplevd sjalusi. På den annen side: Pollestad tok mye plass.

- Plaget det deg?

- Nei da, jeg har kjent Pollestad siden 1972 da vi studerte sammen. Jeg kjenner både hans veldig sjarmerende side og en side som av og til kan være litt vanskeligere å forholde seg til. Han er veldig opptatt av sitt eget univers. Hvis du er opptatt av andre ting, er det vanskelig å finne berøringspunkter.

- En god, gammeldags primadonna?

- Det sa du, sier Eidsvig og smiler.

- Hvorfor søker så mange homofile til den katolske kirken?

- Det kan vel være forskjellige grunner. Jeg tror homofile alltid har opplevd kirken som et tilfluktssted. Homofile organisasjoner sier ofte at kirken er fiendtlig og avvisende. Kirken sier hva som er rett og galt, men vil ikke støte deg ut, selv om du gjør noe som er galt.

- «Galt» her i betydningen av å praktisere sin homofile legning?

Eidsvig nikker.

- Det er også et splittet spørsmål om det minste onde. Hvis en person ikke er i stand til å leve avholdende, hva er da det minste onde? Som sjelesørger kan du ikke gi en person en umulig livssituasjon.

- Gitt at en homofil kom til deg, og du skjønte fort at hun eller han ville bli mye lykkeligere hvis vedkommende ga etter for sine behov. Hvilke råd ville du gi?

- Jeg vil ikke oppmuntre noen til å gjøre noe jeg tror er galt, men vedkommende skal ikke få råd som i praksis er ødeleggende for hans eller hennes liv. Så jeg ville spørre: Hva kan du leve med? Så ville jeg prøve å tolke svaret og gi råd deretter. Enhver fornuftig skriftefar vil si at hvis du står overfor valget mellom to onder, velg det minste. Det er forresten et greit prinsipp på alle livets områder.

- Har du sjøl vært utsatt for oppmerksomhet som Pollestad anklages for?

- Nei.

- Aldri?

- Altså, tilnærmelser ved et par anledninger har forekommet.

- Hvordan har du taklet det?

- Blitt brydd, kanskje? Men tilnærmelsene har vært av det verbale slaget, så det har ikke vært noe stort problem.

- Er dette langt tilbake i tid?

- Ja, det kan du trygt gå ut fra. Det hender også at kvinner er fascinert av prester. Det er for øvrig et synspunkt jeg ikke helt skjønner.

- Kanskje det er noe av det samme som at folk faller for popstjerner?

- Det kan være. Eller en tiltrekning mot det uoppnåelige. At man ønsker seg et utstoppet neshornhode over peisen.

- Et jakttrofé?

- Noe sånt ja. Men med en viss livserfaring skjønner en snart om denne tiltrekningen skyldes meg som person, eller at det er fordi jeg har kalott på hodet eller leser messen. Jeg ønsker jo ikke at noen skulle bli forelsket i meg, og særlig ikke på grunn av likegyldige omstendigheter. Men de fleste av oss liker jo litt oppmerksomhet.

Man kan si mye om biskop Eidsvig. Men at han er forbannet eller velsignet - alt ettersom - med himmelhøye ambisjoner, er vanskelig å påstå. Da han skulle velge våpenskjold i forbindelse med biskoputnevnelsen i 2005, valgte han mottoet Labori non honori - arbeid ikke ære. Ifølge folk som kjenner ham godt har han levd lykkelig etter dette mottoet hele livet. Etter ni år i Bergen, dro han i 1991 til Klosterneuburg utenfor Wien. Her hadde han også tenkt å bli værende, hvis det ikke var for at plikten kallet.

- Jeg kunne selvfølgelig sagt nei. Jeg kunne sagt jeg hadde hjertefeil, led av langt framskreden kreft, hadde barn eller noe sånt.

- Men da hadde du løyet?

Han sukker oppgitt.

- Ja, det var det, da. Jeg sa det var mitt kall var å forbli i klosteret. Da sa kardinal Re, som er ansvarlig for bispeutnevnelsene: «Unge mann, det er den hellige fars privilegium å tolke Deres kall.»

- Den var tung å svelge?

- Jo. Men sånn ble det.

- Og siden har du vantrivdes vanvittig i Oslo?

For første og eneste gang under intervjuet får biskopen en mine som kan minne om en svært mild form for sjokk. Øyenbrynene flyr til værs og munnen stopper i halvåpen posisjon.

- Nei da, nei da! Jobben her er veldig spennende og mye av det jeg gjør er veldig morsomt. Men hvis jeg skulle få lov å vende tilbake til ønsketenkning … Hver gang jeg innsetter en sokneprest skulle jeg ønske det var jeg som fikk lov å bli igjen der, mens han kunne reise til Oslo. Et sted der jeg døpte barn, fulgte dem til første kommunion og konfirmasjon. Der jeg viet par og besøkte syke. Snakket med folk - og kanskje gått ut og tatt et glass vin med dem om kvelden. Jeg må innrømme at den typen livsform er mye mer tiltrekkende. Her i Oslo blir tempoet veldig høyt.

- Hva tenker du om justisministerens planer om å endre kirkens unntak fra meldeplikten?

- Jeg tror ikke det er klokt å begynne denne prosessen på en stemningsbølge og uten å vurdere de positive sider av vår og andres skriftemålspraksis. Dessuten er det spørsmål om religionsfrihet: Vil virkelig justisministeren at Stortinget skal definere praksis av et sakrament i Den katolske og andre kirker? Det har man vanligvis overlatt til totalitære regimer, sier Eidsvig, som i skrivende stund stadig har rett til å tie.

Det hender at Biskop Eidsvig gjør som Fantomet. Han «forlater jungelen og går omkring i byen som en vanlig mann».

- Å ja, det gjør jeg. Når kontortiden er over og jeg vet at det ikke er noe på programmet, hender det at jeg kler meg ut som legmann og går ut i byen. Men da kan det jo skje at det kommer en asiatisk familie på ti medlemmer som kjenner meg igjen, og kneler for å kysse ringen min.

Eidsvig smiler forsiktig.

- Det er gjerne straffen for å ta på seg sivile klær.•

eal@dagbladet.no