FALSTAD/STAVERN/ OSLO(Dagbladet): - Fjerningen og vanskjøttelsen av minnesmerkene etter de sovjetiske krigsfangene har bidratt til å fjerne denne delen av historien fra vår nasjonale hukommelse, sier post.doc ved NTNU og forsker ved Falstadsenteret, Marianne Neerland Soleim.

I boka «Sovjetiske krigsfanger i Norge» beskriver hun vandaliseringen av krigsgravene, da man på 50-tallet besluttet å grave opp massegraver og fjerne sovjetiske minnesmerker. Dette fordi man var redd Sovjetunionen skulle bruke gravene som et påskudd for å spionere.

- Forholdene omkring den makabre flyttingen har nok bidratt til at krigsfangenes historie ytterlige ble skjøvet ut i mørket, sier hun.

100.000 sovjetiske fanger

Under andre verdenskrig ble om lag 100.000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. 13 700 av dem døde på norsk jord. I dag blir fortsatt minnet etter dem vannskjøttet.

Av de 13 700 som døde under krigen har inntil nå bare 2700 av ofrene blitt identifisert. Soleim leder nå arbeidet med å få identifisert flere, og siden i fjor sommer har hun klart å identifisere 2800 nye ved hjelp av det tyske arkivet som i dag befinner seg i Russland. I dag skal Soleim møte Russlands president, Dimitrij Medvedev, for å presentere arbeidet.

- Jeg vil si til Medvedev at dette temaet har vært en glemt del av norsk historie, sier Soleim

Massegrav ble parkeringsplass

«På de alliertes dag var der ved gravene en vakker høytidelighet arrangert av Hjemmestyrkene. 37 unge piker la en blomst på hver grav og dessuten ble der lagt en stor krans på en fellesgrav», skrev Larvik-avisa Nybrott 4. juni 1945.

I artikkelen forteller avisa at minst 43 russere ligger begravd i massegraven. I dag kjører det biler over den gamle graven. For der hvor det før sto et hvitt russiskortodoks kors, er det i dag bare asfalt.
- Det er ikke noen hyggelig minne. De gikk i bare filler og de var svært redde, sier Gunnar Foldvik (81). Da han var femten år gammel, høsten 1943, var han med i en aksjon for å hjelpe russiske krigsfanger med å rømme fra fangeleiren i Stavern. Av de syv som rømte, ble to fanget og skutt. Etterpå ble likene slept etter en bil og paradert framfor de andre krigsfangene i leiren.

Mørk historie

- Dette er en mørk del av vår felles norskrussiske historie, men jeg har tillit til at norske myndigheter nå tar sitt ansvar på alvor, sier Russlands ambassadør til Norge, Sergeij Andreev til Dagbladet. På 50-tallet ble massegraven på Fredriksvern Verft ble gravd opp og likene ble flyttet til Oslo.
Arbeidet ble ofte gjort brutalt og skjødesløst, og i dag tror mange at det fortsatt ligger levninger i flere av de gamle massegravene. Graven i Stavern er intet unntak.
- Da vi skulle sette opp ny verkstedshall her på 70-tallet og begynte å grave i området oppdaget vi en gammel fylling. Der var det mange fine gamle skår, medisinflasker og annet. Jeg syntes det var spennende og fortsatte å grave i området, men snart ble det ikke like morsomt, forteller Dagny Hill-Jensen (59) fra Fredriksvern Motorverkested AS.

Fant levninger

- Først kom det fram en brystkasse med ribbein og etter hvert dukket det opp gamle støvler. Det så ut som likene hadde blitt lagt opp på hverandre, sier Hill-Jensen. Hun forteller at Forsvaret sperret av området og la levningene i strisekker.
- Vi ble fortalt at de ble fraktet til Oslo, sier Hill-Jensen.
- Vi kan si med høy sannsynlighet at det fortsatt er levninger i mange av gravene, sier Soleim fra Fallstadsenteret.

Besøker krigsgrav

Mandag skal Russland president Dimitrij Medvedev besøke krigsgraven i Oslo, hvor også flere av krigsfangene fra Stavern ligger begravd.
- I ettertid ser det ut som myndighetene bevist har lagt «lokk» over episoden der russere var innblandet. Det var ikke stuerent, og de som var innblandet, var nesten som spedalske å regne, sier Foldvik, som ikke vil fremheve sin egen innsats.
- Jeg var bare en liten brikke, sier han.
Festningsforvalter for Fredriksvern Verft, Trond Halfdan Bergan, sier han nå vil se på muligheten for å få et historisk skilt ved massegraven. Foreløpig er det bare svart asfalt som vitner om de mange døde på stedet.

Kom til Norge som fange

- Det var en konstant følelse av sult og hele tiden lurte vi på om vi ville bli en av de heldige som overlevde, sier Aleksej D. Perminow (87) til Dagbladet. Unge Aleksej var soldat i Den røde armé i et artilleriregiment da Nazi-Tyskland slo til og han befant seg i fremste linje og 18 år gammel ble han tatt til fange. Etter fangeleirer i Polen, Øst-Preussen, Tyskland og Finland havnet han i november 1943 i Norge.
- Da vi kom til Fillipstadkaia i Oslo husker jeg at norske kvinner var høye og tynne, sier Perminow. Derfra ble de sendt til fangeleiren som lå på Gardermoen. Der så han flere av sine medfanger bli skutt fordi de forsøkte å rømme.
- Ved siden av leiren var det et sted som vi kalte for «Dødens dal». Der ble flere av fangene ført bort og skutt. Etterpå ble likene båret inn i leiren for å skremme oss fra å rømme, sier Perminow.

Gode fangevoktere

- De fleste av de tyske fangevokterne var gode mennesker. En av de tyske leirkommandantene på Gardermoen lot nordmenn komme med pakker og mat til oss som vi byttet med leketøy som vi hadde lagd, forteller Perminow. Han har siden forsøkt å finne ut hvor hans døde medfanger ble skutt, men sier at alle spor etter «Dødens dal» nå er borte.
- De russiske fangenes skjebne ble neglisjert etter krigen, sier Perminow, som var en av få russiske krigsfangene som klarte å forbli i Norge og få norsk statsborgerskap.