(Dagbladet): Solveig Garman-Vik (38) ble uhelbredelig kreftsyk etter å ha vært utsatt for kreftfremkallende stoffer i elleve år i sin jobb som laboratorietekniker på Radiumhospitalet.

38-åringens arbeid har lagt grunnlaget for flere gjennombrudd i kreftbehandlingen det siste tiåret.

Nå slår hun alarm om manglende opplæring og sikkerhetsrutiner ved Norges fremste kreftforskningssenter.

- Legene har gitt meg tre måneder igjen å leve. Ut i fra blodverdiene, er det heller snakk om dager og uker. Jeg håper min historie kan få alle dem som jobber på laboratoriene og de som leder dem til å ta sikkerheten på alvor, sier 38-åringen fra sykesengen på Lovisenberg hospice i Oslo.

Fikk nye lunger

I 2006 fikk Garman-Vik konstatert akutt myelogen leukemi (AML) og har siden gjennomgått beinmargs- og lungetransplantasjon og flere cellegift- og strålekurer.

Hun ble erklært frisk våren 2009.

Under en rutinekontroll for lungene for seks uker siden, kom sjokkbeskjeden - kreften er tilbake.

Denne gangen er det ingenting mer legene kan gjøre.

Blandet cellegift

I 1995 begynner Garman-Vik avdeling for Tumorbiologi ved Institutt for kreftforskning på Radiumhospitalet.

Hennes jobb er å injisere rotter og mus med ulike krefttyper, for så å forsøke eksperimentell behandling.

På et lite kontor uten vinduer, arbeider hun ofte 14-15 timer om dagen, og overnatter når dyrene trenger smertebehandling om natten.

Hun håndterer daglig virus, cellegift og en rekke andre kjemiske preparater.

Ventet på nytt bygg

Beskyttelsesutstyret hun bruker, munnbind og sterile hansker, skal hindre overføring av smitte til de immundefekte forsøksdyrene.

Det gir liten beskyttelse for henne mot kjemikaliene og den radioaktive strålingen hun arbeider med.

Dyrenes størrelse gjør at hun må sitte med hodet svært nær dem under behandlingene.

Ved flere anledninger får hun en rusfølelse etter å ha bedøvd dyrene med gass.

- Vi sa ifra mange ganger, uten at noe ble gjort. Dyreavdelingen ligger i et gammelt bygg med dårlig ventilasjon. Hele instituttet skulle flytte til et nytt bygg, derfor utsatte man vedlikeholdet av det gamle, forteller Garman-Vik og fortsetter:

- Det var flere kontroller i laboratoriene som førte til strenge beskjeder om å rydde opp i blant annet prøvene som sto lagret overalt. Heller ikke det ble fulgt opp. Jeg hadde prøver på mitt kontor som hadde stått der i sikkert ti år. Jeg tør ikke en gang å tenke på hvor mye stoffer som har lekket ut i rommet i løpet av denne tiden.   

Ingen opplæring

Arbeidsmiljøet i avdelingen er preget av stor entusiasme og engasjement, men det er samtidig stort fokus på økonomi og tidspress.

- Alle som jobber på Radiumhospitalet må gjennomgå et firetimers kurs i håndtering av cellegift. Og det var den opplæringen vi fikk, før vi ble kastet ut i det.

Laboratorieansatte får en innføring i mikrobiologi og dyrestell. Håndtering av de ulike kjemikaliene og virus lærer de derimot av hverandre.

- Vi trodde jo at vi håndterte ting riktig, men visste i mange tilfeller ikke bedre. Sølte man cellegift, ble det tørket opp med papir som ble lagt i plastposer. Der sto giften og dampet i rommet, forteller hun og utdyper:

- Uhell med cellegift og radioaktivitet skjedde ofte. Det ryktes at det skulle være en rapporteringsbok der slike tilfeller skulle skrives ned, men den har jeg aldri sett. Det var ingen som passet på sikkerheten på laboratoriene. Vi som teknikere fikk som oftest instrukser om hva vi skulle gjøre på e-post og var stort sett overlatt til oss selv.

Blir akutt syk

I 2000 utvikler Garman-Vik en sterk allergi mot dyr, men fortsetter likevel forskningsarbeidet.

Sommeren 2006 forverres allergien og hun får flere infeksjoner og en spesiell og ubehagelig hoste.

I september blir hun akutt syk og diagnostiseres med AML.

Hun gjennomgår cellegiftbehandling og blir erklært kreftfri våren 2007, men får tilbakefall samme høst.

Det tar nesten ett år fra de første symptomene til Radiumhospitalet varsler NAV og forsikringsselskapet om en mulig yrkesskade.

- Jeg spurte flere ganger om arbeidet kunne ha gjort meg syk, men sjefene mine benektet det. Det var nå slik at folk kunne få kreft uansett. Mine kollegaer fikk samtidig munnkurv mot å snakke om saken i media.

«Uegnet til heldagsbruk»

Instituttets arbeidsmiljøavdeling gjennomfører likevel en risikovurdering av hennes arbeidsplass i april 2007.

Det konkluderes med at bruken av kjemikaler og rommets utforming tilsier at det er en risiko for eksponering av helsefarlige stoffer.

Det 12 kvadratmeter store rommet er heller ikke egnet til å benyttes i mer enn 3,5 time per dag.

Fikk samme symptomene

I desember 2008 blir hun tilkjent 2,5 millioner kroner i yrkesskadeerstatning, etter at avdeling for arbeidsmedisin ved Ullevål slår fast at det er mer enn 50 prosent sannsynlighet for at hennes sykdom er yrkesrelatert.

«Hanskene hun brukte viste seg å ikke beskytte mot cellegift etter 3-4 timers bruk, slik at man må regne med at en del av det hun blandet ble tatt opp gjennom huden. Hun skiftet hansker sjelden, for å spare penger for sykehuset.. Selv om dosen har vært lav, har den vært daglig og kan meget vel ha satt i gang en kreftutvikling hos denne pasienten.»

I forbindelse med utredningen om yrkesskaden, får 38-åringen en oversikt over de kreftfremkallende stoffene hun hadde arbeidet med.

- Jeg fikk sjokk da jeg så listen. Det var 14 tettskrevne sider med preparater. Da ble jeg også veldig redd for mine kollegaer som fremdeles jobbet i avdelingen. En av dem hadde de samme symptomene som meg, men har ikke fått påvist kreft, og sluttet etter at jeg ble syk.

Riktig utstyr og ventilasjon

Det er nettopp bekymringene for kollegaene og andre laboratorieansatte som er Garman-Viks motivasjon for stå fram med sin historie.

- Kanskje jeg er litt naiv, men jeg trodde at arbeidsmiljøet på laboratoriene har blitt bedre de siste årene. Men det er mye som tyder på at det en lang vei å gå. Det er ikke lenge siden Universitet i Oslo måtte stenge et titalls laboratorier som ikke hadde ordentlig ventilasjon, og det etter at de ansatte hadde klaget i over 30 år, forteller 38-åringen, som tilbringer de siste dagene med familien ved sin side.

Stemmen er hes og det er av og til vanskelig å huske ordene. Budskapet er likevel krystallklart:

- Ingen andre skal trenge å gå gjennom det jeg har gjort. Ikke la økonomien og prestasjonspresset komme foran sikkerheten. Gi nødvendig opplæring i håndtering og oppbevaring av cellegift og kjemikalier, sørg for god ventilasjon og riktig beskyttelsesutstyr og få på plass rutiner til å følge dette opp.

Svikt i rutinene

Oslo universitetssykehus kjenner ikke til andre tilfeller av kreft eller alvorlige sykdom ved den aktuelle avdelingen.

- Sykehuset ønsker å uttrykke stor medfølelse for henne og at hun er rammet av så alvorlig sykdom. Dette er en fryktelig trist sak, selvfølgelig mest for henne og hennes pårørende, men også for arbeidskollegene. Sykehuset har hele tiden vært opptatt av å ivareta henne og samtidig sikre arbeidsmiljøet slik at dette ikke kan skje igjen. Alle som jobber samme sted er kartlagt og det er ikke funnet flere sykdomstilfeller, sier Einar Hysing, konstituert direktør for medisin og helsefag, Oslo universitetssykehus.

Det er løpende gjort HMS-tiltak og selve dyreavdelingen vil i løpet av kort tid være på plass i det nye forskningsbygget i moderne lokaler, utdyper han.

Sykehuset innrømmer at de har sviktet, og sier de har endret rutiner på grunn av saken.

- Dette er en meget trist sak. Det var svikt i arbeidsrutinene den gangen, og både da og i etterkant har vi jobbet for at dette ikke
skulle kunne skje igjen. Dette er gjort både gjennom endring av arbeidsrutiner for håndtering av kjemikalier og i utforming av det fysiske arbeidsmiljø, blant annet for ventilasjon, sier forskningsdirektør Erlend Smeland ved Oslo universitetssykehus.