Bli med på innsiden av to hjerneoperasjoner.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
KIRURGEN: Geirmund Unsgård (62) skal inn i hodene deres.
SYK: Eigill Solberg (51).
SYK: Oddbjørg Helseth (47).
Hjernesvulst
Kalles tumor cerebri på fagspråket.
I tillegg til de egentlige hjernesvulstene
som ligger inne i selve hjernen, kan det
også ligge noen utenpå hjernen, hvor de
vanligste utgår fra nerver eller hinner som
omgir hjernen. Felles for alle er at fordi
hodeskallen ikke har evne til å utvide seg,
vil svulstene — når de vokser — fortrenge
normalt hjerne- og nervevev og forårsake
økt trykk inne i hodet.
Forekomsten av hjernesvulster har økt
seinere år. Man vet ikke om det skyldes
bedre diagnostikk eller en faktisk økning.
I 1998 ble det meldt om 715 nye tilfeller,
mot 994 i 2007. Økningen er størst hos
barn, hvor hjernesvulst nå er den vanligste kreftformen i Norden.
Leveutsiktene varierer. Prognosen
avhenger av svulsttype, pasientens alder
og allmenntilstand. Godartede svulster
vokser ikke inn i hjernevevet og lar seg
oftest fjerne helt ved operasjon. Det finnes flere typer ondartede svulster, som har ulike prognoser. Fjernes svulsten, blir noen helt friske, andre kan få komplikasjoner som epileptiske anfall, tale- og bevegelsesbesvær eller psykiske forandringer.
Kilde: Kreftregisteret og Wikipedia
I tillegg til de egentlige hjernesvulstene
som ligger inne i selve hjernen, kan det
også ligge noen utenpå hjernen, hvor de
vanligste utgår fra nerver eller hinner som
omgir hjernen. Felles for alle er at fordi
hodeskallen ikke har evne til å utvide seg,
vil svulstene — når de vokser — fortrenge
normalt hjerne- og nervevev og forårsake
økt trykk inne i hodet.
Forekomsten av hjernesvulster har økt
seinere år. Man vet ikke om det skyldes
bedre diagnostikk eller en faktisk økning.
I 1998 ble det meldt om 715 nye tilfeller,
mot 994 i 2007. Økningen er størst hos
barn, hvor hjernesvulst nå er den vanligste kreftformen i Norden.
Leveutsiktene varierer. Prognosen
avhenger av svulsttype, pasientens alder
og allmenntilstand. Godartede svulster
vokser ikke inn i hjernevevet og lar seg
oftest fjerne helt ved operasjon. Det finnes flere typer ondartede svulster, som har ulike prognoser. Fjernes svulsten, blir noen helt friske, andre kan få komplikasjoner som epileptiske anfall, tale- og bevegelsesbesvær eller psykiske forandringer.
Kilde: Kreftregisteret og Wikipedia
PÅ LIVET LØS: I nærmere sju timer prøver kirurg Geirmund Unsgård å få ut svulsten fra hjernen til Eigill Solberg.
KLART FOR INNGREP: Kirurg Geirmund Unsgård har streket opp der snittet skal gå, inn i Eigills bakre skallegrop.
ENDELIG UTE: En liten del av svulsten er knust og sugd opp og sendes til analyse for en foreløpig vurdering av hvilken type det er.
Han bråvåkner, titter på klokka, noen sekunder før seks. Kona sover ennå.
Nevrokirurg Geirmund Unsgård (62) går inn på kjøkkenet og koker seg havregrøt, han sverger alltid til havregrøt. Foran lange operasjoner, hvor han kanskje må bruke ti timer i forsøket på å reparere og redde en hjerne, spiser han en ekstra porsjon. Dette er en slik dag.
Han setter seg i sin Audi A6, tar av fra Skatval i Stjørdal, fra gårdsbruket hvor han har fostret opp fem barn og hvor han har tre spranghester han iblant rir på. Han tar til høyre forbi grøderike jorder, inn på E6. Unsgård skrur på radioen, en av disse rutinene han har kjørt seg inn i, nyhetene og den rotekte popmusikken fra P1. Etter 37 minutter svinger han inn på Olav Kyrres gate og parkerer ved St. Olavs Hospital.
I fjerde etasje på dette sykehuset i Trondheim ligger Eigill Solberg. Han er 51, far til fire, mannen til Ellen. Det var sist høst verden begynte å rase sammen. Han merket det mens han gikk turer om kveldene hjemme på Leinstrand. Plutselig mistet han følelsen i den venstre armen og beinet. Talen kunne bli slørete, han svimlet, som om en grå gardin falt ned og dekket synsfeltet. I noen små minutter kunne han være borte. TIA-anfall, ja, et drypp, mistenkte legen.
Men en fredag sist i november avslører MR-bildene noe annet. En svulst. På hjernen.
Det er derfor han nå ligger her på dette hospitalet og venter.
Han kjenner det vokse, ut av hans kontroll, han sliter med å sove, kroppen virker ikke. Han kjenner et eller annet ondt inni seg. Og en engstelse. Han fungerer ytre sett, men ikke ordentlig, sier han. Han faller bort i samtaler. Har problem med å konsentrere seg.
- Fødselsdatoen din? spør Unsgård.
- 22.6.1958.
- Skal vi se...
Det er dagen før operasjonen, på kirurgens kontor. Unsgård peker på bildet av hodet hans.
- Her er svulsten! Cirka 2,5 centimeter i diameter. Forholdsvis liten, i et kritisk område, i bunnen av 4. ventrikkel. Her ligger mye viktig, bevegelser i ansiktet og i kroppen. Men vi tror svulsten er relativt godartet. Altså, med det sier jeg: Ikke så veldig ondartet. Vi er i tvil. Vi vil få svar i morgen. Av og til får man overraskelser.
- Dette påvirker meg psykisk. Jeg får det ikke ut, jeg er så urolig. Og hodet verker. Jeg vet ikke om det er svulsten eller om jeg spenner meg, svarer Eigill.
- Det vi gjør i morgen, er å legge deg på magen. Vi går inn i hodet her. Skyver nakkemusklene til side. Tar bort beinet. Da vil vi umiddelbart se svulsten.
Kirurgen og hans pasient ser alvorlig på hverandre. Kontoret til klinikksjef Unsgård bærer ingen ytre forstyrrelser, bare sannheten slik den er. Unsgård kommer til kjernen:
- Vi skal ikke male fanden på veggen. Met det er ikke helt risikofritt.
- Nei...
- Det er noen store kar som ligger her, vi må være veldig, veldig forsiktig. Men jeg mener det skal gå fint. Er det noe du lurer på?
- Jeg har ikke så mye å si. Det er bare å plukke ut svulsten. Jeg legger livet mitt i dine hender.
Eigill har blanke, blå øyne. Han er en av 600 personer i Norge som årlig får diagnosen hjernesvulst. Det kan ta 10 til 40 år fra kimen til kreftcellene er sådd, til svulsten blir synlig. Eigill Solberg kan ha delt hjerneskalle med et monster i mange år.
Han reiser seg, forlater rommet, nevrokirurgen Unsgård blir sittende igjen, han sier han må bevege seg på kanten av det som er mulig. Han er redd for å ta bort funksjoner. Kognitive evner. Språket. Personligheten.
- Det er lite som skal til før det skjer noe alvorlig. Det er en type kirurgi som krever enorm konsentrasjon. Men her finnes ingen skarpe grenser, det er så vanskelig å se med menneskets øye, skillet mellom det som er svulst og det som er friskt.
Og, sier Unsgård, det er dette som er det ufravikelige faktum:
- Har du gjort en feil, får du aldri sjansen til å rette denopp igjen.
Hjernesvulster sitter klin inntil senteret for tale og bevegelser, ting som definerer deg som person. Alt kretser rundt dette dilemmaet: berg personens liv, men ikke ta fra dem mentale funksjoner. Talen, synet, mimikken, hukommelsen, evnen til å smile, evnen til å føle smerte.
Unsgård, professor dr.med., vet alt om dette, mannen som trolig har sett flest hjerner i dette landet, den stillferdige, høyt respekterte mannen fra fjellbygda Tydal, nevrokirurgen og klinikksjefen med 25 års erfaring fra de farligste, hårfine inngrepene du kan tenke deg.
Han har sittet her, gitt så mange dårlige nyheter, som ikke er til å komme over, ord som knuser liv, han har sittet her og sagt «dessverre, det er ikke stort vi kan gjøre, annet enn å utsette døden.» Men han har servert de mest livgivende, deiligste ord og nyheter også.
Lenger ned i gangen får Eigill den siste gjennomgangen av anestesilegen.
- Du får pustemaske. Narkosen vil gå inn i blodårene. Det går relativt raskt.
- Jeg våkner ikke før det er over?
- Ikke bekymre deg. Du våkner ikke under operasjonen.
- Jeg har sett mye på film, du vet.
- Jeg har aldri sett en riktig framstilling av narkose på film, svarer legen.
Morgenen har kommet til St. Olavs Hospital. Klokka er 06.50.
Eigill får to Vival. På nattbordet hans ligger et blad om camping. Et Am-Car Magazine. Og bladet Klassiker, «om bilar og motorcyklar frå 1945-89».
Han ligger i sykehussenga før dette inngrepet og snakker om gamle biler. Gamle svenske Saaber. En V4 han har på låven. Det er en halvtime til skjebnen hans skal besegles, og han tenker på bilturene, de som har vært, de som forhåpentligvis skal komme. Det er en trøst, en støtte, en flukt. Han tenker tilbake på USA. Han og familien, 14 dager på tur i bil gjennom Statene. 900 mil. Han minnes alt som en drøm, sier han. Han ser dem for seg der de sitter, Ellen rett ved siden av ham, barna i baksetet, Stillehavet til venstre for dem, Highway 1 fra Los Angeles til San Francisco, og de så på 2000 år gamle redwoodtrær, han ligger i senga og husker at alt var så uendelig fint, og han kommer aldri til å glemme Bryce Canyon heller, sør i Utah, Eigill hadde vært der før, han ville vise kona og barna dette stedet som er ett av de vakreste han vet om, det var så stort for ham å gå tur der nede i canyonen med dem han elsket.
Eigill ligger i senga og sier han godt kan kjøre og kjøre, uten stans, i flere dager. Og disse gutteturene med hans beste kamerat Arne; på tvers av USA, Washington til St.Louis, Gateway to the west, og Gud, den gangen i Galveston, Eigill vil så gjerne våkne og leve for turene med Arne også. Han håper slik på flere.
- Jeg drømmer om New England, jeg har hørt det skal være så nydelig der.
Snart skal en hjernekirurg sage opp hodet hans, han synes det er rart at noen skal inn i hans innerste, inn til hjernen hans, men han skal våkne fra det. Og kjøre avgårde. Bare kjøre.
Måkene skriker, synger, gråter, vet ikke helt. Fra senga kan han se ut på en askegrå dag. Eigill snakker om prognosene, for selv om de er relativt gode, så kan man aldri vite.
- Jeg vet jo... alle skal vi jo dø. Jeg har skjønt at sjansen er veldig stor. Er det over for meg nå? Mine yngste barn er 10 og 13 år. Jeg vil så gjerne være med dem en stund til. Hun på 13 er mest bekymret. Lei seg på en voksen måte.
- Vil dette gå bra, pappa? spurte hun.
- Vi kan ikke være sikre, kjære deg.
Om det ikke skulle gå bra, er det greit å ikke ha lovet noe, tenker han.
De var oppe idet han dro. Eigill kunne se så spent de var. Ungene klemte ham farvel.
De ville gjerne ha vært med her, men han sa det ikke var vits. Det vil gjøre vondt verre for dem. Men når han våkner, skal de stå rundt senga.
- Jeg har bedt dem ringe kona mi når jeg er ferdigoperert. Jeg har bedt dem ikke holde noe tilbake. Jeg er spent på hva de finner. De er ikke helt sikre, og så er det risikoen, de karene som kan sprekke. Men om det går bra... er dette sikkert en fin erfaring i livet.
Klokka er 08.23. Sykepleierne kommer for å hente ham nå. De triller ham ut. Gjennom korridoren. Ned heisen, til anestesien.
På med surstoffmaske. Ingen koseprat.
- Trekk godt inn, helt normalt, sier anestesilegen.
Det tar bare sekunder.
De løfter snart den sovende, hjelpeløse mannen i sykehuskjortelen fra båra til operasjonsbordet. Han legges på magen. Hodet hans blir skrudd fast til en ramme. De dekker ham til. Fem på ni nå.
Unsgård trekker opp munnbindet, vasker seg grundig, grundig. Han ser ut av vinduet.
- Det er en fin tid. Lysegrønt, sier han ut i lufta.
En sykepleier knepper kirurgkappen for ham. På bordet til høyre ligger det skalpeller, sakser, sager. Instrumenter i kirurgisk stål, i parallelle rader på brett. Det er en behersket stillhet i salen. Under den, den skjøre balansen mellom lykke og ulykke. Og summingen fra maskiner, og fra oksygenet som går inn i Solbergs nese.
Åtte personer står rundt Eigill. Så fyller lyden av en barbermaskin rommet.
Unsgård og hans assistent Sasha Gulati (29) peker på svulsten på en skjerm. Foran hjernestammen, sier de.
Unsgård streker opp der snittet skal gå, i bakre skallegrop.
- Okei.
Han drar kirurgstolen inntil pasienten.
- Det er viktig å gjøre tilgangen bra nå.
Eigills hode peker ned, låst fast. Straks skal Unsgård åpne det. Hodet til firebarnsfaren, ektemannen, den kliniske sosionomen i barne- og ungdomspsykiatrien.
Klokka 09.40. Unsgård får skalpellen, han snitter nedover, lager en flenge i hodeskallen. Unsgård snitter i midtlinjen. Han dissekerer seg mellom muskelbukene, han presser huden og muskulaturen til side med store sårhaker.
- Vi er nede på beinet, melder Unsgård.
Så lager han to borehull.
- Jeg må ha en 40-borr, 40 borrer fortere.
Den lyden er høy. Så, lyden av en sag som skjærer seg gjennom bein. Beinsplinter og beinstøv spruter.
Unsgård driller og sager, ned mot foramen magnum. Det Store Hull, i bunnen av skallen. Han skjærer ut benlappen.
Etter tre kvarter: Sprekken i hodet minner om en revne etter et jordskjelv sett fra lufta.
- Det ser kanskje brutalt ut, sier Unsgård, men det er så effektivt og skånsomt. I mellomtida fyller lukta av brent bein salen.
Unsgård åpner den harde hjernehinna i en Y-form. Ekstremt forsiktig, det er så trange forhold her. Og alle karene som ligger her, kritisk, ved venen sinus sagittalis superior. Så lett å skade, med forferdelige konsekvenser livet ut. Blødninger. Lammelser. Død.
Unsgård sier han vet at det er et menneske som ligger der, men han er bare fokusert på hva han skal gjøre: unngå å skade. Om han skulle tenke på pasienten som ligger foran ham, som et individ, ville det påvirket ytelsen hans negativt.
Han føler ingen sult, eller behov for å gå på do. Omgivelser er borte i disse timene. Han kan ikke gjennomføre operasjoner om han er opptatt av det som foregår rundt ham. Dessuten må han ha god kondisjon.
På operasjonssalens vegg henger «Veien til suksess - Nils Arne Eggens go'fot-teori».
- Få saksa, og en pinsett, ber Unsgård.
Han ser i mikroskopet.
- Det er nå det kritiske starter.
Han skimter bakre del av lillehjernen, den særdeles følsomme hjernestammens nedre kant.
- Alt går gjennom den, sier han. Klokka 12.41. Det har tatt mer enn tre timer å komme hit.
Hjernen ligger og skinner under operasjonssalens teaterspotlights. Hjernen er alene. Så uforståelig, men så menneskelig. Unsgård vil aldri slutte å tenke på det. For et fantastisk organ det er. Hjernen er mennesket. Hele vår personlighet. Sinnet. Det er ikke et spørsmål om tro for ham lenger, men et faktum. Mange snakker om hjertet sier Unsgård, men hjernen er viktigere, hjertet er bare en blodpumpe, han mener ikke å rakke ned på hjertet, men han har så ærefrykt for hjernen, en enorm ærefrykt.
Han kan ikke ved øyesyn skille den ene menneskehjernen fra den andre. De er så like disse 1400 grammene. Men når han ser en hjerne tenker han at alt hjernevev er viktig. Ingenting kan skades. Fra det øyeblikket han åpner den harde hjernehinna og har hjernen foran seg, er han på en annen planet av konsentrasjon og presisjon. Det er ren andakt, sier han.
Følelsen er lik den han får når han flyr, små-flyentusiasten Unsgård, når han fører flyet til værs, alene, fra Værnes og selv om alt er så stort under ham og over ham, så bærer han denne fantastiske kontrollen, det gir ham så uendelig mye, opplevelsen av å beherske lufta som et medium og et sted å ferdes i, han liker utfordringene det gir, han må konsentrere seg, glemme alt annet.
Han husker den første tumoroperasjonen han gjorde, i 1984 må det ha vært. Engstelsen for å gjøre noen skade.
Han kjenner terrenget i hjernen nå, men vet også at fjordene og fjellene der inne ikke er så enkle å se, og terrenget forandrer seg, for ingen svulst er lik. Og inne i hjernen, inne i dypet, er det nesten ikke ett landemerke. Alt ser så likt ut.
- Der er svulsten! sier Unsgård.
Forsiktig, forsiktig. Han griper ultralydkniven, starter å skjære ut svulsten, knuser vevet og suger det opp samtidig. Slurp. Slurp, sier lyden. Kirurgen får ut en prøve av svulsten. Vevet ligger snart i en beholder, fanget.
- Svulsten ligger for jævlig trasig til, utbryter Unsgård.
Han er langt inne i hjernestammen. Det innerste av mennesket, sier han.
Men med 3D-ultralydbilder kan de kikke rundt hjørnene. De forteller hva som kommer bak svulsten, de ser hvor mye som står igjen. En slags kart, kompass og GPS. Og Unsgård er klar på at navigasjons-nyvinningen gir pasienten bedre overlevelse. Svulsten likner så veldig på det friske vevet. Om du da tar litt for mye, kan det bli fatale utfall.
- Her har vi et lite problem, sier Unsgård. - Et stort kar. Som man skal passe seg veldig for.
- Skader han det karet, er det kjørt. Katastrofe, sier en sykepleier.
Telefonen på operasjonssalen ringer. Alle vet hva det betyr. Analysen fra laboratoriet er ferdig.
- Gliom. Passer bildet? spør patologen tørt.
- Jeg hadde forestilt meg at det var en subependymom.
- Nei, det ser ut som en gliom.
Klikk.
Unsgård vet at dette forandrer absolutt alt: Denne nyheten er kritisk for Eigill Solbergs liv.
- Gliom... Det er ikke en veldig god diagnose. Prognosen er dårlig.
Eigill Solberg, som ligger på operasjonsbenken foran oss, vet ikke dette ennå, noen kilometer unna sitter kona hans Ellen hjemme på Leinstrand, hun tenker på mannen sin hvert et sekund som går, barna som er på skolen håper så inderlig at far skal klare det.
11. mars 2010: Oddbjørg Helseth (47) nynner på en melodi, det er ikke gitt at hun vet hvilken det er, men idet hun spaserer gjennom Trondheims gater denne sene kvelden, hjemover, opp Fjordgata, med mannen Leif Kåre ved sin side, må den antakelig styrke henne, nynningen og melodien i hodet hennes holder det potensielt ødeleggende, livsfarlige som venter imorgen, borte for noen sekunder.
Det var i fjor sommer, i august, hun satt på verandaen. Hun følte hun forsvant. Som i en transe. Som om hun så alt rundt seg, men i en boble. Følte seg uvel og skjelven. Måtte sette seg.
Er jeg blodfattig? tenkte hun. Er det overgangsalderen?
Hun hadde ikke akkurat løpt ned legekontorene opp gjennom åra. Hun ignorerte det, skjøv alt unna.
Fredag 29. januar. «Du har en kreftsvulst på hjernen», sier legen. Den ligger nær vitale funksjoner, balansen, hele høyresiden.
Den samme skjebnesvangre kvelden lå hun i en stressless hjemme på Fosen. Hun hadde pleddet over seg, TV-en sto svakt på, hun gled inn og ut av søvnen, helt ferdig. Hun våknet, forsiktig, av at noen stirret på henne. Det var mannen.
Leif Kåre satt der oppslukt av frykt og bare så på henne.
- Det var knallhardt, erkjenner han.
De kalte hjem barna fra studier. Fortalte alt.
Det blir mørkere. Anfallene kommer hyppigere. Hun frykter dem, blir redd for å være alene. Leif Kåre kommer hjem fra pendlerjobben hver natt for å holde rundt henne.
- Du har slitt mer enn meg, sier hun.
- Ja. Det er tungt. Jeg frykter... å bli alene. Redd for å miste. Jeg forbinder dette med...
- Døden, supplerer kona.
- Ja. Jeg tenker på min stefar. Han våknet fra kreftoperasjonen, lam. Smuldret opp. En forferdelig tid. Jeg så det i øynene hans, og jeg ser det i øynene dine. Øynene kan ikke lyve. Kikk folk i øynene på en kreftavdeling, det er merkelig det med øynene.
- Men jeg har sett min mor fungere etter kreft, sier Oddbjørg. - Hun hadde sommerjobb som vaskehjelp, 77 år gammel.
Oddbjørg er ikke klar til å dø. Ikke til å halvdø heller.
Leif Kåre ser bort på sin kone. 29 år, sier han. I 29 år har de vært kolleger og livsledsagere. Helt siden den dagen de møttes på slakteriet
i Trondheim. Den sommeren i 1980. Hun kom som sommervikar til slakteriet. En mild ettermiddag, de hadde avsluttet arbeidsdagen, han på ekspedisjonen, hun på pølsemakeriet, de ruslet ut fra anlegget, de kjente ikke hverandre, men fant ut at de skulle nesten samme vei. Fra den dagen, på et busstopp i Trondheim, var det dem.
- Vi har bygd oss opp, Leif Kåre. Jeg kan ikke grave meg ned nå. Etter morgendagen må jeg ta det som det kommer.
Datteren på 22 ringer henne.
- Vi vet ikke hva utfallet blir, sier moren.
- Men mamma, du kan ha et godt liv i rullestol, også. Om det skulle skje.
Nevrokirurg Geirmund Unsgård tar imot dem på sykehuset. Leif Kåre og to av døtrene sitter ved siden av henne under samtalen.
Unsgård viser snart et bilde av hodet hennes.
- Svulsten ligger vanskelig til. Vi vil gå inn her. Sage opp. Slik, sier han.
Oddbjørg stopper ham.
- Det er nok! Jeg vil ikke vite mer. Jeg skal sove. Og våkne.
Dagen etter. Det er bare minutter før hun skal legges i narkose.
- Jeg er spent på hvordan livet blir etterpå. Hvor stor grad det vil berøre meg. De må ha en sinnsro de kirurgene, sier hun.
- Jeg må klype meg i armen. Har jeg det? Kreft? Bare lyden. Kreft. Men greit, livet er ikke noen dans på roser. Man tar med seg den andre siden også.
- Du gir ikke opp så lett du, Oddbjørg. Du har vært så flink. Gått på jobb, nektet å sitte hjemme. Det er deg i et nøtteskall.
- Vi har tre jentunger og jeg må fungere. Jeg kan ikke synes synd på meg selv.
Hun reiser seg i senga.
- Rart ikke tablettene skal begynne å virke på deg, sier Leif Kåre.
- Du trenger dem mer enn meg, smiler hun.
- Jeg drar på jobb i noen timer, etterpå kommer jeg hit, sier han.
Hun ser på ham.
- Nei, det er ingen medisin å sitte her og vente, sier hun.
En blid sykepleier stiger inn i rommet.
- Velkommen hit! Jeg kjører deg ned på operasjonsstua nå. Du ha tatt av deg alle ringene?
Leif Kåre følger to meter bak idet senga blir trillet gjennom korridoren.
Sykepleieren trykker på 2. etasje. Ingen sier noe.
- Pass opp, robottralle på vei, kommer det fra en snakkende robot med en leveranse. Den stanger borti senga. Men mennesket vinner, roboten må vike
- Oddbjørg Helseth, født 02.03.1962, kontrollerer de på anestesien.
Leif Kåre går de siste stegene bort til kona si gjennom 29 år, jenta han møtte den sommeren på slakteriet i 1980, den gang de ikke hadde bekymringer, han går bort til henne, bøyer seg ned.
En millisekunds klem.
- Da stikker jeg. Ha det. Lykke te', sier han. Og går.
Oddbjørg trilles inn på operasjonssalen.
- Vi tror det er en laveregrads svulst, en grad 2, sier Unsgård.
Svulsten sitter komplisert til, midt i motorikken, ved banene som styrer signaler om bevegelse i bein og armer, ned til hjernestammen.
- Svulsten ligger helt inntil her. Jeg tar så mye som mulig. Men vil helst ikke påføre henne funksjonstap.
For ti år siden, sier Unsgård, ville vi ikke operert den svulsten. Risikoen var for stor.
Anestesilegene løfter Oddbjørg opp, og ned, fester hodet, i trepunktsstøtten. Unsgård peker på svulsten på bildet.
- Grensene ser skarpere ut på bildet enn de er i virkeligheten. Utfordringen er å skille kreftcellene fra de friske cellene. Hjernen ligger i en flytende væske, forflytter seg. Man kan ikke stole på bildene.
Unsgård trykker svart på kaffemaskinen utenfor, mens en sykepleier barberer bort håret på Oddbjørgs bakhode.
Unsgård såper inn hendene og armene, i flere minutter. Håret er hvitt, øynene fokuserte, hånda så stø. Det er tennisen som holder håndleddet i trening, denne hånda som for noen måneder siden tok Kongens hånd. Unsgård var på Slottet for å ta imot St. Olavs-orden
- Er det ikke stille og fredelig her? sier assistentkirurgen Sasha.
De er snart klar for å åpne opp et nytt hode. Forsiktig, forsiktig. Inn i hjernen. Dypere og dypere.
- Da kan jeg få saga.
Unsgård sager seg gjennom.
- Hun har veldig hardt bein.
Utenfor vinduet i døra ligger seinvinteren. Et sted sitter Leif Kåre og forsøker å jobbe.
Unsgård fester øynene til mikroskopet igjen. Snart forsvinner små biter av den grøtaktige svulsten inn i tuppen av kirurgens sugeslange.
Han knuser vevet, suger opp, skånsomt.
Oddbjørgs venstre hjernehalvdel ligger åpen. Den som styrer høyre kroppshalvdel, språket, skrivinga, ordene, talen, lesingen, analysen, tallene og logikken. Rasjonaliteten. Tiden. Kontrollen. Bedømmelsen. Alt dette står på spill.
For Eigill Solberg, sosionomen og firebarnsfaren, står selve livet på spill i operasjonssalen helt innerst i sykehusets andreetasje.
- Gliom, hvisker en til en annen.
- Hva? Gliom!?
Kunne de ta så feil? Unsgård vil sjekke det en gang til.
- Be Torp se på det!
- Det trenger ikke stemme, det er bare et hurtigsvar, sier en sykepleier.
Vi kan ikke se ansikter gjemt bak munnbind, bare øyne, men det bankende alvoret er enda mer klart nå. Med denne dødelige diagnosen.
Unsgård jobber videre. Han berører det mest kompliserte objektet i hele det kjente universet. Alle disse hemmelighetene som ligger her, den innvendige filmen av tanker, bilder, lyder, erfaringer, minner, drømmer og intensjoner. 100 milliarder hjerneceller - som antall stjerner i Melkeveien. Som hver danner titusenvis av forbindelser.
Patologen er igjen over høyttaleren, det er bare minutter siden han i praksis hadde gitt Eigill Solberg noe i nærheten av en dødsdom.
Patolog Torp er kort:
- En korreksjon her: Det er en subependymom.
- Det er bra, sier Unsgård.
- Det er akkurat som jeg trodde. Godartet.
Slik snur det.
Men farene er ikke over. På pasientens høyre side går en svær, livsviktig arterie, arteria cerebri posterior inferior, igjennom tumor. Arterien frigjøres og man får etter hvert fjernet svulsten.
Klokka er 14.23. Tilbaketrekningen begynner. Hjernehinna lukkes med en innsying. Og lim. Benlappen festes med Craniefix. Det sys.
Unsgård drar av seg latekshanskene og kaster dem i søppelkassa. Han tar av seg operasjonsfrakken, stapper den i kassa.
De siste åtte timene har han befunnet seg i en altoppslukende drøm. Han merker det aldri før etterpå, den dyptgående tilstanden av tilfredsstillelse som ingenting annet kan gi ham.
Han ser på klokka. 15.20.
- Det ble akkurat en arbeidsdag det.
Stort sett alt Oddbjørg Helseth har opplevd ligger lagret her. I hjernen, to halvdeler i harmoni med hverandre. Alle oppturene, fallene, slagene, triumfene. De diffuse, fjerne barndomsminnene fra Fosen. Vinterdagen den midterste datteren kom til verden. En sommerdag i 1980, en trå dag i 2009.
Patologen kommer snart med en foreløpig dom over svulsten:
- Det er en grad 3. Anaplastisk astrocytom.
Grad 3. Verre enn antatt. Unsgård hadde, ut fra utseendet på svulsten, fått en mistanke mens han nærmet seg dypet.
Han fortsetter å knuse vevet, suger opp, skånsomt.
Klokka 14.00 er det overstått.
- Da gjør du resten, sier han, overlater arenaen til Sasha. For lukkingen av hodet.
Sasha tenker av og til at dette er som å gå gjennom huset som den siste før man drar på ferie. Passe på at kontakten til strykejernet ikke står i og slikt. Skrekk-scenariet er å legge igjen bomullslapper, eller små redskaper for den saks skyld, i hodet.
Operasjonssykepleierne teller og teller.
- Vi mangler en...
- Hva...?
I noen sekunder leter Sasha i hodets og operasjonsfeltets irrganger. Det er så mange plasser ting kan gjemme seg.
- Der var'n. Da får vi sove i natt, sier han.
- Vet dere forresten at det er meldt bra vær til helga? Sier en sykepleier. Oddbjørg Helseth ligger der fortsatt i narkose.
Snart skal Unsgård ringe mannen hennes.
Oppvåkningen. Det er bare to timer siden Oddbjørg fikk hodet sydd sammen.
Unsgård er den første hun ser klart idet hun kommer til seg selv. Et forsiktig, lidende smil.
- Jeg har litt svie i hodet, sier hun. Litt omtåket.
- Kan du nå prøve å bevege først på høyre arm? ber Unsgård.
Hjernen sender ut signaler, hun kjenner hun kan røre på armen, på fingrene.
- Så kan du gå videre til tærne. Foten.
- Ja. Nei. Jeg kjenner det er normalt. Jeg kan bevege alt. Kanskje jeg kan reise meg?
- Du har narkosestoffer i kroppen, du skal ikke opp i dag, smiler en sykepleier.
Leif Kåre kommer. Døtrene.
- Ting har gått bra. Men litt annerledes enn forespeilet. Svulsten er mer ondartet enn vi trodde, sier Unsgård.
- Ja vel?
De ser alle på hverandre.
- Det er en grad 3. Det blir nødvendig med strålebehandling. Men leveutsiktene er likevel ganske gode.
På vei hjem hører Unsgård på radioen igjen, han er anspent, men kjenner musklene slappe av idet han kjører lenger og lenger bort fra sykehuset.
På lange operasjonsdager tar det tid før han kommer tilbake til seg selv, han vet han vil sove dårlig i natt.
I bilen hjem grubler han på dette: Han hadde jo først trodd det var laveregrads svulst. Men det viser seg å være en mer fryktet anaplastisk tumor. Unsgård måtte sette igjen litt av svulsten, i dypet.
Det er veldig sjelden han går til slike grep, men han gjør det nå, et inngrep nummer to. Han vil prøve å få ut alt.
Dagen etter legger han fram disse tankene for henne. Hun er mentalt på vei ut fra sykehuset. Unsgård setter seg ned:
- Du er et ungt menneske. Jeg tror det vil få betydning for din overlevelse å operere deg en andre gang, sier han til henne.
To dager seinere sender anestesilegene Oddbjørg inn i glemselen igjen. Unsgård tar ut siste rest av svulsten.
Det banker på døra til Eigill. Døtrene og kona kommer inn med favnen full av blomster.
- Hei hei, sier de forsiktig.
Øynene hans glir igjen, det er så vidt han klarer å besvare klemmene.
- Jeg er veldig dårlig. Grusomt kvalm.
- Jeg har fått mange sms-er. Masse spørsmål. Folk er glad i deg, sier kona.
Den ene datteren tar sats.
- Har alt gått bra? spør hun, mildt.
- Jo... Har de ikke fortalt?
- Jo, men jeg ville bare ha det fra deg også, pappa.
Omtåket møter han blikket til datteren, han vet nå at kirurgen har uskadeliggjort morderen inni ham. Monsteret som kanskje har sittet så lenge som 30 år inni ham. Det er borte nå.
- Alt har gått fint, kjære deg. Det er jeg veldig, veldig glad for. •
bok@dagbladet.no
EPILOG:
En måned seinere: Eigill Solberg får høy feber. Han tar kontakt med sykehuset igjen. Han blir innlagt samme dag. Det blir oppdaget en lekkasje av hjernevæske. Det har ikke blitt ordentlig tett. Han opereres på nytt.
Eigill skriver til Magasinet: «Da jeg kom hjem etter den andre operasjonen ble jeg straks bedre og allerede på bursdagen min hadde jeg kake og et lite besøk. I tida mellom de to operasjonene var jeg ikke istand til slikt. Jeg er blitt veldig ydmyk og takknemlig over livet».
Nevrokirurg Geirmund Unsgård (62) går inn på kjøkkenet og koker seg havregrøt, han sverger alltid til havregrøt. Foran lange operasjoner, hvor han kanskje må bruke ti timer i forsøket på å reparere og redde en hjerne, spiser han en ekstra porsjon. Dette er en slik dag.
Han setter seg i sin Audi A6, tar av fra Skatval i Stjørdal, fra gårdsbruket hvor han har fostret opp fem barn og hvor han har tre spranghester han iblant rir på. Han tar til høyre forbi grøderike jorder, inn på E6. Unsgård skrur på radioen, en av disse rutinene han har kjørt seg inn i, nyhetene og den rotekte popmusikken fra P1. Etter 37 minutter svinger han inn på Olav Kyrres gate og parkerer ved St. Olavs Hospital.
I fjerde etasje på dette sykehuset i Trondheim ligger Eigill Solberg. Han er 51, far til fire, mannen til Ellen. Det var sist høst verden begynte å rase sammen. Han merket det mens han gikk turer om kveldene hjemme på Leinstrand. Plutselig mistet han følelsen i den venstre armen og beinet. Talen kunne bli slørete, han svimlet, som om en grå gardin falt ned og dekket synsfeltet. I noen små minutter kunne han være borte. TIA-anfall, ja, et drypp, mistenkte legen.
Men en fredag sist i november avslører MR-bildene noe annet. En svulst. På hjernen.
Det er derfor han nå ligger her på dette hospitalet og venter.
Han kjenner det vokse, ut av hans kontroll, han sliter med å sove, kroppen virker ikke. Han kjenner et eller annet ondt inni seg. Og en engstelse. Han fungerer ytre sett, men ikke ordentlig, sier han. Han faller bort i samtaler. Har problem med å konsentrere seg.
- Fødselsdatoen din? spør Unsgård.
- 22.6.1958.
- Skal vi se...
Det er dagen før operasjonen, på kirurgens kontor. Unsgård peker på bildet av hodet hans.
- Her er svulsten! Cirka 2,5 centimeter i diameter. Forholdsvis liten, i et kritisk område, i bunnen av 4. ventrikkel. Her ligger mye viktig, bevegelser i ansiktet og i kroppen. Men vi tror svulsten er relativt godartet. Altså, med det sier jeg: Ikke så veldig ondartet. Vi er i tvil. Vi vil få svar i morgen. Av og til får man overraskelser.
- Dette påvirker meg psykisk. Jeg får det ikke ut, jeg er så urolig. Og hodet verker. Jeg vet ikke om det er svulsten eller om jeg spenner meg, svarer Eigill.
- Det vi gjør i morgen, er å legge deg på magen. Vi går inn i hodet her. Skyver nakkemusklene til side. Tar bort beinet. Da vil vi umiddelbart se svulsten.
Kirurgen og hans pasient ser alvorlig på hverandre. Kontoret til klinikksjef Unsgård bærer ingen ytre forstyrrelser, bare sannheten slik den er. Unsgård kommer til kjernen:
- Vi skal ikke male fanden på veggen. Met det er ikke helt risikofritt.
- Nei...
- Det er noen store kar som ligger her, vi må være veldig, veldig forsiktig. Men jeg mener det skal gå fint. Er det noe du lurer på?
- Jeg har ikke så mye å si. Det er bare å plukke ut svulsten. Jeg legger livet mitt i dine hender.
Eigill har blanke, blå øyne. Han er en av 600 personer i Norge som årlig får diagnosen hjernesvulst. Det kan ta 10 til 40 år fra kimen til kreftcellene er sådd, til svulsten blir synlig. Eigill Solberg kan ha delt hjerneskalle med et monster i mange år.
Han reiser seg, forlater rommet, nevrokirurgen Unsgård blir sittende igjen, han sier han må bevege seg på kanten av det som er mulig. Han er redd for å ta bort funksjoner. Kognitive evner. Språket. Personligheten.
- Det er lite som skal til før det skjer noe alvorlig. Det er en type kirurgi som krever enorm konsentrasjon. Men her finnes ingen skarpe grenser, det er så vanskelig å se med menneskets øye, skillet mellom det som er svulst og det som er friskt.
Og, sier Unsgård, det er dette som er det ufravikelige faktum:
- Har du gjort en feil, får du aldri sjansen til å rette denopp igjen.
Hjernesvulster sitter klin inntil senteret for tale og bevegelser, ting som definerer deg som person. Alt kretser rundt dette dilemmaet: berg personens liv, men ikke ta fra dem mentale funksjoner. Talen, synet, mimikken, hukommelsen, evnen til å smile, evnen til å føle smerte.
Unsgård, professor dr.med., vet alt om dette, mannen som trolig har sett flest hjerner i dette landet, den stillferdige, høyt respekterte mannen fra fjellbygda Tydal, nevrokirurgen og klinikksjefen med 25 års erfaring fra de farligste, hårfine inngrepene du kan tenke deg.
Han har sittet her, gitt så mange dårlige nyheter, som ikke er til å komme over, ord som knuser liv, han har sittet her og sagt «dessverre, det er ikke stort vi kan gjøre, annet enn å utsette døden.» Men han har servert de mest livgivende, deiligste ord og nyheter også.
Lenger ned i gangen får Eigill den siste gjennomgangen av anestesilegen.
- Du får pustemaske. Narkosen vil gå inn i blodårene. Det går relativt raskt.
- Jeg våkner ikke før det er over?
- Ikke bekymre deg. Du våkner ikke under operasjonen.
- Jeg har sett mye på film, du vet.
- Jeg har aldri sett en riktig framstilling av narkose på film, svarer legen.
Morgenen har kommet til St. Olavs Hospital. Klokka er 06.50.
Eigill får to Vival. På nattbordet hans ligger et blad om camping. Et Am-Car Magazine. Og bladet Klassiker, «om bilar og motorcyklar frå 1945-89».
Han ligger i sykehussenga før dette inngrepet og snakker om gamle biler. Gamle svenske Saaber. En V4 han har på låven. Det er en halvtime til skjebnen hans skal besegles, og han tenker på bilturene, de som har vært, de som forhåpentligvis skal komme. Det er en trøst, en støtte, en flukt. Han tenker tilbake på USA. Han og familien, 14 dager på tur i bil gjennom Statene. 900 mil. Han minnes alt som en drøm, sier han. Han ser dem for seg der de sitter, Ellen rett ved siden av ham, barna i baksetet, Stillehavet til venstre for dem, Highway 1 fra Los Angeles til San Francisco, og de så på 2000 år gamle redwoodtrær, han ligger i senga og husker at alt var så uendelig fint, og han kommer aldri til å glemme Bryce Canyon heller, sør i Utah, Eigill hadde vært der før, han ville vise kona og barna dette stedet som er ett av de vakreste han vet om, det var så stort for ham å gå tur der nede i canyonen med dem han elsket.
Eigill ligger i senga og sier han godt kan kjøre og kjøre, uten stans, i flere dager. Og disse gutteturene med hans beste kamerat Arne; på tvers av USA, Washington til St.Louis, Gateway to the west, og Gud, den gangen i Galveston, Eigill vil så gjerne våkne og leve for turene med Arne også. Han håper slik på flere.
- Jeg drømmer om New England, jeg har hørt det skal være så nydelig der.
Snart skal en hjernekirurg sage opp hodet hans, han synes det er rart at noen skal inn i hans innerste, inn til hjernen hans, men han skal våkne fra det. Og kjøre avgårde. Bare kjøre.
Måkene skriker, synger, gråter, vet ikke helt. Fra senga kan han se ut på en askegrå dag. Eigill snakker om prognosene, for selv om de er relativt gode, så kan man aldri vite.
- Jeg vet jo... alle skal vi jo dø. Jeg har skjønt at sjansen er veldig stor. Er det over for meg nå? Mine yngste barn er 10 og 13 år. Jeg vil så gjerne være med dem en stund til. Hun på 13 er mest bekymret. Lei seg på en voksen måte.
- Vil dette gå bra, pappa? spurte hun.
- Vi kan ikke være sikre, kjære deg.
Om det ikke skulle gå bra, er det greit å ikke ha lovet noe, tenker han.
De var oppe idet han dro. Eigill kunne se så spent de var. Ungene klemte ham farvel.
De ville gjerne ha vært med her, men han sa det ikke var vits. Det vil gjøre vondt verre for dem. Men når han våkner, skal de stå rundt senga.
- Jeg har bedt dem ringe kona mi når jeg er ferdigoperert. Jeg har bedt dem ikke holde noe tilbake. Jeg er spent på hva de finner. De er ikke helt sikre, og så er det risikoen, de karene som kan sprekke. Men om det går bra... er dette sikkert en fin erfaring i livet.
Klokka er 08.23. Sykepleierne kommer for å hente ham nå. De triller ham ut. Gjennom korridoren. Ned heisen, til anestesien.
På med surstoffmaske. Ingen koseprat.
- Trekk godt inn, helt normalt, sier anestesilegen.
Det tar bare sekunder.
De løfter snart den sovende, hjelpeløse mannen i sykehuskjortelen fra båra til operasjonsbordet. Han legges på magen. Hodet hans blir skrudd fast til en ramme. De dekker ham til. Fem på ni nå.
Unsgård trekker opp munnbindet, vasker seg grundig, grundig. Han ser ut av vinduet.
- Det er en fin tid. Lysegrønt, sier han ut i lufta.
En sykepleier knepper kirurgkappen for ham. På bordet til høyre ligger det skalpeller, sakser, sager. Instrumenter i kirurgisk stål, i parallelle rader på brett. Det er en behersket stillhet i salen. Under den, den skjøre balansen mellom lykke og ulykke. Og summingen fra maskiner, og fra oksygenet som går inn i Solbergs nese.
Åtte personer står rundt Eigill. Så fyller lyden av en barbermaskin rommet.
Unsgård og hans assistent Sasha Gulati (29) peker på svulsten på en skjerm. Foran hjernestammen, sier de.
Unsgård streker opp der snittet skal gå, i bakre skallegrop.
- Okei.
Han drar kirurgstolen inntil pasienten.
- Det er viktig å gjøre tilgangen bra nå.
Eigills hode peker ned, låst fast. Straks skal Unsgård åpne det. Hodet til firebarnsfaren, ektemannen, den kliniske sosionomen i barne- og ungdomspsykiatrien.
Klokka 09.40. Unsgård får skalpellen, han snitter nedover, lager en flenge i hodeskallen. Unsgård snitter i midtlinjen. Han dissekerer seg mellom muskelbukene, han presser huden og muskulaturen til side med store sårhaker.
- Vi er nede på beinet, melder Unsgård.
Så lager han to borehull.
- Jeg må ha en 40-borr, 40 borrer fortere.
Den lyden er høy. Så, lyden av en sag som skjærer seg gjennom bein. Beinsplinter og beinstøv spruter.
Unsgård driller og sager, ned mot foramen magnum. Det Store Hull, i bunnen av skallen. Han skjærer ut benlappen.
Etter tre kvarter: Sprekken i hodet minner om en revne etter et jordskjelv sett fra lufta.
- Det ser kanskje brutalt ut, sier Unsgård, men det er så effektivt og skånsomt. I mellomtida fyller lukta av brent bein salen.
Unsgård åpner den harde hjernehinna i en Y-form. Ekstremt forsiktig, det er så trange forhold her. Og alle karene som ligger her, kritisk, ved venen sinus sagittalis superior. Så lett å skade, med forferdelige konsekvenser livet ut. Blødninger. Lammelser. Død.
Unsgård sier han vet at det er et menneske som ligger der, men han er bare fokusert på hva han skal gjøre: unngå å skade. Om han skulle tenke på pasienten som ligger foran ham, som et individ, ville det påvirket ytelsen hans negativt.
Han føler ingen sult, eller behov for å gå på do. Omgivelser er borte i disse timene. Han kan ikke gjennomføre operasjoner om han er opptatt av det som foregår rundt ham. Dessuten må han ha god kondisjon.
På operasjonssalens vegg henger «Veien til suksess - Nils Arne Eggens go'fot-teori».
- Få saksa, og en pinsett, ber Unsgård.
Han ser i mikroskopet.
- Det er nå det kritiske starter.
Han skimter bakre del av lillehjernen, den særdeles følsomme hjernestammens nedre kant.
- Alt går gjennom den, sier han. Klokka 12.41. Det har tatt mer enn tre timer å komme hit.
Hjernen ligger og skinner under operasjonssalens teaterspotlights. Hjernen er alene. Så uforståelig, men så menneskelig. Unsgård vil aldri slutte å tenke på det. For et fantastisk organ det er. Hjernen er mennesket. Hele vår personlighet. Sinnet. Det er ikke et spørsmål om tro for ham lenger, men et faktum. Mange snakker om hjertet sier Unsgård, men hjernen er viktigere, hjertet er bare en blodpumpe, han mener ikke å rakke ned på hjertet, men han har så ærefrykt for hjernen, en enorm ærefrykt.
Han kan ikke ved øyesyn skille den ene menneskehjernen fra den andre. De er så like disse 1400 grammene. Men når han ser en hjerne tenker han at alt hjernevev er viktig. Ingenting kan skades. Fra det øyeblikket han åpner den harde hjernehinna og har hjernen foran seg, er han på en annen planet av konsentrasjon og presisjon. Det er ren andakt, sier han.
Følelsen er lik den han får når han flyr, små-flyentusiasten Unsgård, når han fører flyet til værs, alene, fra Værnes og selv om alt er så stort under ham og over ham, så bærer han denne fantastiske kontrollen, det gir ham så uendelig mye, opplevelsen av å beherske lufta som et medium og et sted å ferdes i, han liker utfordringene det gir, han må konsentrere seg, glemme alt annet.
Han husker den første tumoroperasjonen han gjorde, i 1984 må det ha vært. Engstelsen for å gjøre noen skade.
Han kjenner terrenget i hjernen nå, men vet også at fjordene og fjellene der inne ikke er så enkle å se, og terrenget forandrer seg, for ingen svulst er lik. Og inne i hjernen, inne i dypet, er det nesten ikke ett landemerke. Alt ser så likt ut.
- Der er svulsten! sier Unsgård.
Forsiktig, forsiktig. Han griper ultralydkniven, starter å skjære ut svulsten, knuser vevet og suger det opp samtidig. Slurp. Slurp, sier lyden. Kirurgen får ut en prøve av svulsten. Vevet ligger snart i en beholder, fanget.
- Svulsten ligger for jævlig trasig til, utbryter Unsgård.
Han er langt inne i hjernestammen. Det innerste av mennesket, sier han.
Men med 3D-ultralydbilder kan de kikke rundt hjørnene. De forteller hva som kommer bak svulsten, de ser hvor mye som står igjen. En slags kart, kompass og GPS. Og Unsgård er klar på at navigasjons-nyvinningen gir pasienten bedre overlevelse. Svulsten likner så veldig på det friske vevet. Om du da tar litt for mye, kan det bli fatale utfall.
- Her har vi et lite problem, sier Unsgård. - Et stort kar. Som man skal passe seg veldig for.
- Skader han det karet, er det kjørt. Katastrofe, sier en sykepleier.
Telefonen på operasjonssalen ringer. Alle vet hva det betyr. Analysen fra laboratoriet er ferdig.
- Gliom. Passer bildet? spør patologen tørt.
- Jeg hadde forestilt meg at det var en subependymom.
- Nei, det ser ut som en gliom.
Klikk.
Unsgård vet at dette forandrer absolutt alt: Denne nyheten er kritisk for Eigill Solbergs liv.
- Gliom... Det er ikke en veldig god diagnose. Prognosen er dårlig.
Eigill Solberg, som ligger på operasjonsbenken foran oss, vet ikke dette ennå, noen kilometer unna sitter kona hans Ellen hjemme på Leinstrand, hun tenker på mannen sin hvert et sekund som går, barna som er på skolen håper så inderlig at far skal klare det.
11. mars 2010: Oddbjørg Helseth (47) nynner på en melodi, det er ikke gitt at hun vet hvilken det er, men idet hun spaserer gjennom Trondheims gater denne sene kvelden, hjemover, opp Fjordgata, med mannen Leif Kåre ved sin side, må den antakelig styrke henne, nynningen og melodien i hodet hennes holder det potensielt ødeleggende, livsfarlige som venter imorgen, borte for noen sekunder.
Det var i fjor sommer, i august, hun satt på verandaen. Hun følte hun forsvant. Som i en transe. Som om hun så alt rundt seg, men i en boble. Følte seg uvel og skjelven. Måtte sette seg.
Er jeg blodfattig? tenkte hun. Er det overgangsalderen?
Hun hadde ikke akkurat løpt ned legekontorene opp gjennom åra. Hun ignorerte det, skjøv alt unna.
Fredag 29. januar. «Du har en kreftsvulst på hjernen», sier legen. Den ligger nær vitale funksjoner, balansen, hele høyresiden.
Den samme skjebnesvangre kvelden lå hun i en stressless hjemme på Fosen. Hun hadde pleddet over seg, TV-en sto svakt på, hun gled inn og ut av søvnen, helt ferdig. Hun våknet, forsiktig, av at noen stirret på henne. Det var mannen.
Leif Kåre satt der oppslukt av frykt og bare så på henne.
- Det var knallhardt, erkjenner han.
De kalte hjem barna fra studier. Fortalte alt.
Det blir mørkere. Anfallene kommer hyppigere. Hun frykter dem, blir redd for å være alene. Leif Kåre kommer hjem fra pendlerjobben hver natt for å holde rundt henne.
- Du har slitt mer enn meg, sier hun.
- Ja. Det er tungt. Jeg frykter... å bli alene. Redd for å miste. Jeg forbinder dette med...
- Døden, supplerer kona.
- Ja. Jeg tenker på min stefar. Han våknet fra kreftoperasjonen, lam. Smuldret opp. En forferdelig tid. Jeg så det i øynene hans, og jeg ser det i øynene dine. Øynene kan ikke lyve. Kikk folk i øynene på en kreftavdeling, det er merkelig det med øynene.
- Men jeg har sett min mor fungere etter kreft, sier Oddbjørg. - Hun hadde sommerjobb som vaskehjelp, 77 år gammel.
Oddbjørg er ikke klar til å dø. Ikke til å halvdø heller.
Leif Kåre ser bort på sin kone. 29 år, sier han. I 29 år har de vært kolleger og livsledsagere. Helt siden den dagen de møttes på slakteriet
i Trondheim. Den sommeren i 1980. Hun kom som sommervikar til slakteriet. En mild ettermiddag, de hadde avsluttet arbeidsdagen, han på ekspedisjonen, hun på pølsemakeriet, de ruslet ut fra anlegget, de kjente ikke hverandre, men fant ut at de skulle nesten samme vei. Fra den dagen, på et busstopp i Trondheim, var det dem.
- Vi har bygd oss opp, Leif Kåre. Jeg kan ikke grave meg ned nå. Etter morgendagen må jeg ta det som det kommer.
Datteren på 22 ringer henne.
- Vi vet ikke hva utfallet blir, sier moren.
- Men mamma, du kan ha et godt liv i rullestol, også. Om det skulle skje.
Nevrokirurg Geirmund Unsgård tar imot dem på sykehuset. Leif Kåre og to av døtrene sitter ved siden av henne under samtalen.
Unsgård viser snart et bilde av hodet hennes.
- Svulsten ligger vanskelig til. Vi vil gå inn her. Sage opp. Slik, sier han.
Oddbjørg stopper ham.
- Det er nok! Jeg vil ikke vite mer. Jeg skal sove. Og våkne.
Dagen etter. Det er bare minutter før hun skal legges i narkose.
- Jeg er spent på hvordan livet blir etterpå. Hvor stor grad det vil berøre meg. De må ha en sinnsro de kirurgene, sier hun.
- Jeg må klype meg i armen. Har jeg det? Kreft? Bare lyden. Kreft. Men greit, livet er ikke noen dans på roser. Man tar med seg den andre siden også.
- Du gir ikke opp så lett du, Oddbjørg. Du har vært så flink. Gått på jobb, nektet å sitte hjemme. Det er deg i et nøtteskall.
- Vi har tre jentunger og jeg må fungere. Jeg kan ikke synes synd på meg selv.
Hun reiser seg i senga.
- Rart ikke tablettene skal begynne å virke på deg, sier Leif Kåre.
- Du trenger dem mer enn meg, smiler hun.
- Jeg drar på jobb i noen timer, etterpå kommer jeg hit, sier han.
Hun ser på ham.
- Nei, det er ingen medisin å sitte her og vente, sier hun.
En blid sykepleier stiger inn i rommet.
- Velkommen hit! Jeg kjører deg ned på operasjonsstua nå. Du ha tatt av deg alle ringene?
Leif Kåre følger to meter bak idet senga blir trillet gjennom korridoren.
Sykepleieren trykker på 2. etasje. Ingen sier noe.
- Pass opp, robottralle på vei, kommer det fra en snakkende robot med en leveranse. Den stanger borti senga. Men mennesket vinner, roboten må vike
- Oddbjørg Helseth, født 02.03.1962, kontrollerer de på anestesien.
Leif Kåre går de siste stegene bort til kona si gjennom 29 år, jenta han møtte den sommeren på slakteriet i 1980, den gang de ikke hadde bekymringer, han går bort til henne, bøyer seg ned.
En millisekunds klem.
- Da stikker jeg. Ha det. Lykke te', sier han. Og går.
Oddbjørg trilles inn på operasjonssalen.
- Vi tror det er en laveregrads svulst, en grad 2, sier Unsgård.
Svulsten sitter komplisert til, midt i motorikken, ved banene som styrer signaler om bevegelse i bein og armer, ned til hjernestammen.
- Svulsten ligger helt inntil her. Jeg tar så mye som mulig. Men vil helst ikke påføre henne funksjonstap.
For ti år siden, sier Unsgård, ville vi ikke operert den svulsten. Risikoen var for stor.
Anestesilegene løfter Oddbjørg opp, og ned, fester hodet, i trepunktsstøtten. Unsgård peker på svulsten på bildet.
- Grensene ser skarpere ut på bildet enn de er i virkeligheten. Utfordringen er å skille kreftcellene fra de friske cellene. Hjernen ligger i en flytende væske, forflytter seg. Man kan ikke stole på bildene.
Unsgård trykker svart på kaffemaskinen utenfor, mens en sykepleier barberer bort håret på Oddbjørgs bakhode.
Unsgård såper inn hendene og armene, i flere minutter. Håret er hvitt, øynene fokuserte, hånda så stø. Det er tennisen som holder håndleddet i trening, denne hånda som for noen måneder siden tok Kongens hånd. Unsgård var på Slottet for å ta imot St. Olavs-orden
- Er det ikke stille og fredelig her? sier assistentkirurgen Sasha.
De er snart klar for å åpne opp et nytt hode. Forsiktig, forsiktig. Inn i hjernen. Dypere og dypere.
- Da kan jeg få saga.
Unsgård sager seg gjennom.
- Hun har veldig hardt bein.
Utenfor vinduet i døra ligger seinvinteren. Et sted sitter Leif Kåre og forsøker å jobbe.
Unsgård fester øynene til mikroskopet igjen. Snart forsvinner små biter av den grøtaktige svulsten inn i tuppen av kirurgens sugeslange.
Han knuser vevet, suger opp, skånsomt.
Oddbjørgs venstre hjernehalvdel ligger åpen. Den som styrer høyre kroppshalvdel, språket, skrivinga, ordene, talen, lesingen, analysen, tallene og logikken. Rasjonaliteten. Tiden. Kontrollen. Bedømmelsen. Alt dette står på spill.
For Eigill Solberg, sosionomen og firebarnsfaren, står selve livet på spill i operasjonssalen helt innerst i sykehusets andreetasje.
- Gliom, hvisker en til en annen.
- Hva? Gliom!?
Kunne de ta så feil? Unsgård vil sjekke det en gang til.
- Be Torp se på det!
- Det trenger ikke stemme, det er bare et hurtigsvar, sier en sykepleier.
Vi kan ikke se ansikter gjemt bak munnbind, bare øyne, men det bankende alvoret er enda mer klart nå. Med denne dødelige diagnosen.
Unsgård jobber videre. Han berører det mest kompliserte objektet i hele det kjente universet. Alle disse hemmelighetene som ligger her, den innvendige filmen av tanker, bilder, lyder, erfaringer, minner, drømmer og intensjoner. 100 milliarder hjerneceller - som antall stjerner i Melkeveien. Som hver danner titusenvis av forbindelser.
Patologen er igjen over høyttaleren, det er bare minutter siden han i praksis hadde gitt Eigill Solberg noe i nærheten av en dødsdom.
Patolog Torp er kort:
- En korreksjon her: Det er en subependymom.
- Det er bra, sier Unsgård.
- Det er akkurat som jeg trodde. Godartet.
Slik snur det.
Men farene er ikke over. På pasientens høyre side går en svær, livsviktig arterie, arteria cerebri posterior inferior, igjennom tumor. Arterien frigjøres og man får etter hvert fjernet svulsten.
Klokka er 14.23. Tilbaketrekningen begynner. Hjernehinna lukkes med en innsying. Og lim. Benlappen festes med Craniefix. Det sys.
Unsgård drar av seg latekshanskene og kaster dem i søppelkassa. Han tar av seg operasjonsfrakken, stapper den i kassa.
De siste åtte timene har han befunnet seg i en altoppslukende drøm. Han merker det aldri før etterpå, den dyptgående tilstanden av tilfredsstillelse som ingenting annet kan gi ham.
Han ser på klokka. 15.20.
- Det ble akkurat en arbeidsdag det.
Stort sett alt Oddbjørg Helseth har opplevd ligger lagret her. I hjernen, to halvdeler i harmoni med hverandre. Alle oppturene, fallene, slagene, triumfene. De diffuse, fjerne barndomsminnene fra Fosen. Vinterdagen den midterste datteren kom til verden. En sommerdag i 1980, en trå dag i 2009.
Patologen kommer snart med en foreløpig dom over svulsten:
- Det er en grad 3. Anaplastisk astrocytom.
Grad 3. Verre enn antatt. Unsgård hadde, ut fra utseendet på svulsten, fått en mistanke mens han nærmet seg dypet.
Han fortsetter å knuse vevet, suger opp, skånsomt.
Klokka 14.00 er det overstått.
- Da gjør du resten, sier han, overlater arenaen til Sasha. For lukkingen av hodet.
Sasha tenker av og til at dette er som å gå gjennom huset som den siste før man drar på ferie. Passe på at kontakten til strykejernet ikke står i og slikt. Skrekk-scenariet er å legge igjen bomullslapper, eller små redskaper for den saks skyld, i hodet.
Operasjonssykepleierne teller og teller.
- Vi mangler en...
- Hva...?
I noen sekunder leter Sasha i hodets og operasjonsfeltets irrganger. Det er så mange plasser ting kan gjemme seg.
- Der var'n. Da får vi sove i natt, sier han.
- Vet dere forresten at det er meldt bra vær til helga? Sier en sykepleier. Oddbjørg Helseth ligger der fortsatt i narkose.
Snart skal Unsgård ringe mannen hennes.
Oppvåkningen. Det er bare to timer siden Oddbjørg fikk hodet sydd sammen.
Unsgård er den første hun ser klart idet hun kommer til seg selv. Et forsiktig, lidende smil.
- Jeg har litt svie i hodet, sier hun. Litt omtåket.
- Kan du nå prøve å bevege først på høyre arm? ber Unsgård.
Hjernen sender ut signaler, hun kjenner hun kan røre på armen, på fingrene.
- Så kan du gå videre til tærne. Foten.
- Ja. Nei. Jeg kjenner det er normalt. Jeg kan bevege alt. Kanskje jeg kan reise meg?
- Du har narkosestoffer i kroppen, du skal ikke opp i dag, smiler en sykepleier.
Leif Kåre kommer. Døtrene.
- Ting har gått bra. Men litt annerledes enn forespeilet. Svulsten er mer ondartet enn vi trodde, sier Unsgård.
- Ja vel?
De ser alle på hverandre.
- Det er en grad 3. Det blir nødvendig med strålebehandling. Men leveutsiktene er likevel ganske gode.
På vei hjem hører Unsgård på radioen igjen, han er anspent, men kjenner musklene slappe av idet han kjører lenger og lenger bort fra sykehuset.
På lange operasjonsdager tar det tid før han kommer tilbake til seg selv, han vet han vil sove dårlig i natt.
I bilen hjem grubler han på dette: Han hadde jo først trodd det var laveregrads svulst. Men det viser seg å være en mer fryktet anaplastisk tumor. Unsgård måtte sette igjen litt av svulsten, i dypet.
Det er veldig sjelden han går til slike grep, men han gjør det nå, et inngrep nummer to. Han vil prøve å få ut alt.
Dagen etter legger han fram disse tankene for henne. Hun er mentalt på vei ut fra sykehuset. Unsgård setter seg ned:
- Du er et ungt menneske. Jeg tror det vil få betydning for din overlevelse å operere deg en andre gang, sier han til henne.
To dager seinere sender anestesilegene Oddbjørg inn i glemselen igjen. Unsgård tar ut siste rest av svulsten.
Det banker på døra til Eigill. Døtrene og kona kommer inn med favnen full av blomster.
- Hei hei, sier de forsiktig.
Øynene hans glir igjen, det er så vidt han klarer å besvare klemmene.
- Jeg er veldig dårlig. Grusomt kvalm.
- Jeg har fått mange sms-er. Masse spørsmål. Folk er glad i deg, sier kona.
Den ene datteren tar sats.
- Har alt gått bra? spør hun, mildt.
- Jo... Har de ikke fortalt?
- Jo, men jeg ville bare ha det fra deg også, pappa.
Omtåket møter han blikket til datteren, han vet nå at kirurgen har uskadeliggjort morderen inni ham. Monsteret som kanskje har sittet så lenge som 30 år inni ham. Det er borte nå.
- Alt har gått fint, kjære deg. Det er jeg veldig, veldig glad for. •
bok@dagbladet.no
EPILOG:
En måned seinere: Eigill Solberg får høy feber. Han tar kontakt med sykehuset igjen. Han blir innlagt samme dag. Det blir oppdaget en lekkasje av hjernevæske. Det har ikke blitt ordentlig tett. Han opereres på nytt.
Eigill skriver til Magasinet: «Da jeg kom hjem etter den andre operasjonen ble jeg straks bedre og allerede på bursdagen min hadde jeg kake og et lite besøk. I tida mellom de to operasjonene var jeg ikke istand til slikt. Jeg er blitt veldig ydmyk og takknemlig over livet».
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen