FOTBALLSESONGEN er i gang og debatten om rasisme har dukket opp igjen. RBKs Anthony Annan beskyldte nylig AAFKs Tor Hogne Aarøy for rasisme. Annan fortalte at Aarøy hadde ropt idiot og afrikaner til ham. Dagen etter var de venner igjen.

Fotballagent Stig Thorbjørnsen mente det ikke var snakk om rasisme, mens Prisca Bruno Massao, stipendiat ved Norges idretthøyskole, mente mediene uten grunn hadde friskmeldt Aarøy for sine rasistiske uttalelser.

- Benektelse av rasisme er svært vanlig i Fotball-Norge, som ellers er så stolt av å være best på å bekjempe rasisme, skrev Massao i en kommentar i Aftenposten.

FOTBALLEN ER FULL av lignende historier.

- Hva er det egentlig som foregår her?

- Man mobber ikke folk for å være mainstream, men for avvikene. Man bruker for eksempel rødt hår, fregner, sminke og etnisitet. Det handler om markører for at disse er i «utgruppa». Mye av det man tror er rasisme er egentlig uttrykk for at man tar tak i et tilfeldig trekk som er blitt negativt i en sosial kontekst, sier psykolog Leif E. Kennair til Dagbladet.

I sosialpsykologien har det rådende synet vært at når vi møter fremmede kategoriserer vi dem automatisk etter kjønn, alder og etnisitet.

Men er vi programmert til å være rasister?

UNDER FIRE MINUTTER TOK DET å fjerne rasisme, viser et kjent forsøk utført av forskerne Tooby, Cosmides og Kurzban. De tre utfordret hypotesen om «rasismegenet.»

I artikkelen «Can race be erased?» skriver de at å kategorisere folk etter etnisitet er et uheldig og reversibelt biprodukt av en tilpasset evne til å peke ut alliansepartnere.

Mindre enn fire minutter med eksponering for alternative sosiale verdener var nok til å snu tendensen til å kategorisere etter etnisitet. Rasisme vil altså bare vedvare så lenge det knyttes til parallelle systemer med sosiale allianser, mener forskerne.

Mer spesifikt brukte de bilder av mennesker med ulik hudfarge, viste dem fram til forsøkspersoner som etter noen minutter skulle knytte utsagn til riktig person, altså huske hvem som hadde sagt for eksempel «det var dere som startet slåsskampen». Oppgaven er vanskelig og forsøkspersonene gjør mange feil. Det er poenget.

Forskerne skiftet ut bildene, og viste fram nye bilder der menneskene hadde fått andre kjennetegn i tillegg til hudfarge, som klær. Da begynte forsøkspersonene å kategorisere etter påkledning. Lik farge på genseren var en sterkere indikator enn etnisitet. Om et sitat ble sagt av en hvit mann i gul genser, ville de frivillige typisk knytte dette til en annen med gul genser, uavhengig av hudfarge.

- Det ser ut til at det er kjempelett å endre, vi kan fjerne rasisme på stedet. Og om han med rødt hår, den homofile eller Manchester United-spilleren blir ansatt på ditt lag, er det alt som skal til for at du skal slutte å være rasist eller homohater mot akkurat det individet, sier Kennair.

For hvor fremmede er de i den andre gruppen egentlig?

- Vi heier på enkelte lag som vi føler en viss geografisk tilhørighet til, vi definerer lagfargene og misliker per definisjon det andre laget. Vi etablerer en rekke negative fordommer mot denne gruppa, men møter man medlemmer fra den i en annen kontekst, vil man nok ikke vise de samme fordommene. Man må trigges av at dette for eksempel er Manchester Unitid for å få fram fordommene, sier Kennair.

THE IT CROWD akkurat nå, altså evolusjonspsykologer og biologer, argumenterer for at naturlig utvalg ikke kan ha favorisert rasistiske instinkter.

De hevder at i mesteparten av menneskehetens evolusjonære historie møtte ikke Homo sapiens medlemmer av andre etniske grupper. Vi er alle afrikanere, utvandret fra en felles stammor i Afrika som levde i Øst-Afrika for 100 000 år siden. Altså kan det ikke ha utviklet seg «rasismegen», et instinkt for å plukke ut folk av annet etnisk opphav.

I livet på den afrikanske savannen tenker man seg at det å automatisk gjenkjenne alder og kjønn har vært viktig for reproduksjon, og at denne evnen er en tilpasning.

- Det var aldri noen fordel å være rasist. Det har vært viktigere å klare å skille medlemmer fra hverandre på mer individuell basis, å kjenne igjen de som inngår i din gruppe og vite at andre som ligner veldig på deg ikke tilhører din gruppe. To stammer i nær slekt vil ha mer krig og omgang med hverandre. Gjennom historien har borgerkrig vært mer vanlig, altså krig mellom mennesker i nær etnisk slekt, sier Kennair.

Tooby, Cosmides og Kurzban mener en fleksibilitet i forhold til ulike markører er nedarvet fordi det ville vært uheldig evolusjonært å tviholde på markører på grupper. Når etnisitet blir irrelevant for hvordan vi former allianse, vil rasistiske fordommer forsvinne. I andre tilfeller kan man se for seg at etnisitet er viktig for å kategorisere venn og fiende, og da opprettholdes markøren.

Rasisme er altså et resultat av at man allerede er skeptisk til utgruppa, og er ingen tilpasning i seg selv.

VI SKILLER raskt mellom utgrupper og inngrupper, «oss» og «dem», der det siste gjerne er primærnettverket, kanskje familie. «Utgruppa» er alle de som ikke er del av eget alliansenettverk, gjerne konkurrenter.

Den norske sosialantropologen Fredrik Barth har gjort et mye sitert og anerkjent arbeid på dette området. I artikkelen «Ethnic Groups and boundaries» (1969) forklarer han hva slags sosiale prosesser som ligger under når folk lager seg slike kategorier.

Som organisert i inn- og utgrupper leter vi etter kjennetegn som kan brukes for å kategorisere, for eksempel utseende, men også oppfatninger om hvordan andres kultur er. Hudfarge er bare en av en myriade forskjellige mulige markører, og det er ifølge Barth nokså tilfeldig hvilke markører som velges ut og brukes.

Ifølge Barth er det ofte enkeltpersoner som står bak. De gjør seg selv til ledere ved å bruke inn- og utgrupper og velger seg markører som er enkle å peke ut. Ved å forenkle skaper de seg innflytelse og tilhengere. Dermed kan man få en politisering av etnisitet, slik som på Balkan, fordi lederen misbruker situasjonen til egne formål. Har man en konflikt mellom inn- og utgruppe som er uklar, man velger en markør som gjør konflikten klarere.

Markøren er ofte ikke etnisitet eller hudfarge. Det finnes mange eksempler på allianser av ulike etnisiteter, andre markører enn hudfarge er valgt for å markere inngruppe. Når folk med samme etnisitet er i konkurrerende grupper må også en annen markør enn hudfarge brukes. 

Markøren er altså ikke den egentlige årsaken til konflikten, enkeltmenneskers politiske opportunisme ligger bak. Derfor gir ikke rasisme noen allmenn forståelse av hvordan og hvorfor menneskelige konflikter blir til. Markøren fremkommer etter hvert som et virkemiddel i konflikten.

- Er ikke mennesket primært xenofobisk?

- Nei. Tenk på typisk flyplassatferd. Folk raser rundt hverandre totalt uinteressert. Vi står tett i kø, helt ukjente mennesker og vi knuffer ikke. Ikke noe annet dyr ville gjort det på denne måten uten at de var rimelig vant til store mengder de var i nokså nær slekt med, sier Kennair.

Men inn- og utgrupper lager vi likevel.

- Det starter primært med familien. Vi forventer en viss grad av nepotisme, vi lager oss sirkler av inngrupper. Mange fordommer skaper stor urimelighet i et samfunnet. Men vi kan ikke fjerne alle stereotypier. Det vil alltid være noen man definerer i utgruppa si. Bruker man etnisitet som markør, har man det som skal til for å ha en viss rasisme, sier Kennair.

DET ER ENKELT Å FINNE inkonsistente holdninger på dette området, mennesker ser ut til å ha stort slingringsmonn når det kommer til etnistitet. Du kjenner sikkert noen som du synes har noen rasistiske holdninger, men som likevel omgås folk av etniske grupper som de ellers er skeptiske til.