«La Nana» utviser både sosiologisk og psykologisk fingerspissfølelse.
FILM: De oser diskret borgerskapssjarm, den velstående chilenske familien som Raquel (Catalina Saavedra) jobber for. Og det faller kanskje lettere å være blid og generøs når du kan gå rundt i beige drakter og perlekjeder og drikke te mens rommene støvsuges og klesvasken automatisk fjernes rundt deg.
Raquel, den middelaldrende barnepiken og stuepiken som bor hos familien og som har tatt på seg sin pikeaktige uniform med hvit krage hver dag i 23 år, er i en martrende mellomposisjon.
«La Nana» åpner med at hun får bursdagsgaver og kake av familien på bursdagen. Men når Raquel brenner seg ut med sitt rasende husarbeid og fruen i huset vil ansette en stuepike til, våkner villdyret i nannyen. Som en truet puma griper hun til alle midler for å forsvare hjemmet som er det eneste hun har, men som hun når som helst kan miste.
Catalina Saavedra, som vant prisen for beste kvinnelige skuespiller under Sundance-festivalen, gjør en fryktløs innsats som Raquel. Hun kunne lett skapt stor sympati for Raquels situasjon, men går motsatt vei og gjør nannyen skulende og glefsende, innbitt og asosial. La Nana har thrilleraktige trekk, og når Raquel slipper kattunger ut på gata og maltrakterer familiefotografiene ved å skrape vekk ansiktet til tenåringsdatteren Camila, som hun ligger i krig med, tenker vi at dette ender med forferdelse. Vi tror det verste om Raquel og bare venter på at hun skal koke den første kaninen.
Det tjener Saavedra til ære at det er umulig å vite akkurat hvor destruktiv hun er, hvor hardt hun har tenkt å forsvare domenet sitt, ut fra den uutgrunnelige, lydige fasaden. Men så er det ensomhet mer enn noe annet som har gjort Raquel til den hun er, og det er tillit og tålmodighet som skal til for at hun får litt mer fred i sjela.
Et par spørsmål melder seg underveis og besvares ikke. Det ene er teknisk: Beslutningen om å gi filmen et dokumentarisk preg, ved å bruke naturlig lys og håndholdt kamera, virker malplassert tilfører filmen lite. Snarere gir det dramaet et flatt hjemmevideopreg. Det andre er psykologisk: Det er vanskelig å akseptere at moren i huset går så langt for å beskytte Raquel når nannyen går inn for å ødelegge for hennes egen datter.
Men «La Nana» utviser både sosiologisk og psykologisk fingerspissfølelse: I kulissene svever overklassefamilien rundt, vennlig, men veik, fullstendig avhengige av tjenerskapet for at dagen skal gå opp - og i forgrunnen står et ulykkelig menneske som hindres både av sin egen personlighet og sin egen rolle i å knytte varige bånd.
Raquel, den middelaldrende barnepiken og stuepiken som bor hos familien og som har tatt på seg sin pikeaktige uniform med hvit krage hver dag i 23 år, er i en martrende mellomposisjon.
«La Nana» åpner med at hun får bursdagsgaver og kake av familien på bursdagen. Men når Raquel brenner seg ut med sitt rasende husarbeid og fruen i huset vil ansette en stuepike til, våkner villdyret i nannyen. Som en truet puma griper hun til alle midler for å forsvare hjemmet som er det eneste hun har, men som hun når som helst kan miste.
Tror det verste
Catalina Saavedra, som vant prisen for beste kvinnelige skuespiller under Sundance-festivalen, gjør en fryktløs innsats som Raquel. Hun kunne lett skapt stor sympati for Raquels situasjon, men går motsatt vei og gjør nannyen skulende og glefsende, innbitt og asosial. La Nana har thrilleraktige trekk, og når Raquel slipper kattunger ut på gata og maltrakterer familiefotografiene ved å skrape vekk ansiktet til tenåringsdatteren Camila, som hun ligger i krig med, tenker vi at dette ender med forferdelse. Vi tror det verste om Raquel og bare venter på at hun skal koke den første kaninen.
Det tjener Saavedra til ære at det er umulig å vite akkurat hvor destruktiv hun er, hvor hardt hun har tenkt å forsvare domenet sitt, ut fra den uutgrunnelige, lydige fasaden. Men så er det ensomhet mer enn noe annet som har gjort Raquel til den hun er, og det er tillit og tålmodighet som skal til for at hun får litt mer fred i sjela.
Fingerspissfølelse
Et par spørsmål melder seg underveis og besvares ikke. Det ene er teknisk: Beslutningen om å gi filmen et dokumentarisk preg, ved å bruke naturlig lys og håndholdt kamera, virker malplassert tilfører filmen lite. Snarere gir det dramaet et flatt hjemmevideopreg. Det andre er psykologisk: Det er vanskelig å akseptere at moren i huset går så langt for å beskytte Raquel når nannyen går inn for å ødelegge for hennes egen datter.
Men «La Nana» utviser både sosiologisk og psykologisk fingerspissfølelse: I kulissene svever overklassefamilien rundt, vennlig, men veik, fullstendig avhengige av tjenerskapet for at dagen skal gå opp - og i forgrunnen står et ulykkelig menneske som hindres både av sin egen personlighet og sin egen rolle i å knytte varige bånd.
