(Dagbladet.no): DET VAR OMTRENT PÅ denne tida i fjor at det kom ei 19 år gammel Lillestrøm-jente til Stockholm med tog. Hun hadde bestemt seg for å bo litt i utlandet, og planen var definitivt å prøve seg i et mer eksotisk land enn Sverige. Men hun hadde fått plass på en skole hun hadde hørt mye bra om, så hun fikk seg et lite rom i et hus like utenfor byen, flyttet inn med de få tingene hun eide, og snart viste den svenske hovedstaden seg å være mer eksotisk enn hun hadde ant.

Nå har Victoria Durnak (20) debutert som forfatter med en samling tekster om det å flytte, og særlig det å flytte til et annet land. Men kanskje mest av alt det å flytte til og bli kjent med Stockholm. I «Stockholm sier», som boka heter, er vi blant annet med på boligjakt, på oppdagelsesferd, og på fest mellom Globen og Gamla stan, Riksdagen og Vasaskipet.

- Da jeg flyttet til Stockholm, kjente jeg for første gang på følelsen av å ikke helt bli forstått. Jeg hadde ikke trodd det var sånn i Stockholm, men oppdaget snart at mange nikket og smilte selv om de ikke skjønte hva jeg sa. Å skrive ble en måte for meg å gjennomgå situasjoner på nytt, situasjoner der jeg følte jeg ikke hadde noe fast. Skrivingen ble et holdepunkt, sier hun.

jeg trenger ikke å stå tidlig opp

har ingen planer

bruker en time i hver gate

memorerer antall vinduer

hvor mange håndflater det er plass

til på hjørnene


SLIK LYDER ET GANSKE tilfeldig utdrag av tekstene i «Stockholm sier». De detaljfokuserte betraktningene fra livet i en fremmed storby står sentralt hos Durnak. Den japanske forfatteren Haruki Murakamis evne til å blande det hverdagslige og det surrealistiske, er blant inspirasjonskildene.

- Det hverdagslige kan være ganske surrealistisk, når man ser på ting og ser at det ikke nødvendigvis er det man tror det er. Paul Auster og Raymond Carver, med sine likeframme sett å skrive på, er andre forbilder. Å si det som det er får man ikke til uansett, derfor kan man like gjerne prøve, mener hun.

- De store tingene kommer fram i det lille, mens det lille kan forsvinne i det store, legger hun til.


DU FÅR INGEN PREMIE for å tippe at Victoria Durnak har festet ord til papir tidligere. Skrivingen har hun utviklet fra linjer i ei dagbok til tekster hun komponerer for bruk i kunstinstallasjoner, blant annet gjennom studiene på frikunstlinja på Konstfack.

- Du omtaler jenta i boka i tredje person. Den handler ikke om deg, altså?

- Handlingen i boka er reelle situasjoner blandet med oppdiktede. Iblant tar jeg utgangspunkt i små detaljer i en situasjon, en følelse jeg så vidt kjenner gjør jeg kanskje til hovedpoenget, eller jeg ser en mulig utvikling som jeg kanskje forstørrer, og gjør til selve situasjonen.


SÅ, FOR OSS SOM BARE kjenner «Nordens Venezia» fra sporadisk turisme, hva er det som skiller livet i Stockholm fra livet i Oslo? Bortsett fra at alle snakker svensk og bare later som om de forstår norsk?

- I Stockholm er det en mer åpen politisk debatt, mener Victoria.

- Det er for eksempel mye større aksept for det å være veganer. Men det er ingen tvil om at svenskene kan lære noe av oss nordmenn også. Biblioteket i Stockholm, for eksempel, er ikke særlig bra.

Dette siste er ikke minst et poeng for Victoria fordi hun, som studenter flest (og ikke minst kunststudenter, har vi inntrykk av), er kronisk blakk. Eller pank, som de sier i Stockholm.

- Det å være pank og å klare seg uten å bruke penger, er jeg blitt ganske god på. Samt å fika. Det betyr å sette seg ned med en kopp kaffe og et kakestykke - eller fikabrød. Kaffetrakteren går jevnt i Stockholm.


I Dagbladet FREDAG i dag kan du også lese om Tone Damli Aaberge, som skulle bli stjerne i London, men nå sitter hjemme og venter på Aksel. Les også om hvordan det er å være kjæresten til Kongo-dødsdømte Joshua French, og bli med på et svært spesielt dating-opplegg på et hotelltak i New York.